Godt nyttår kjære venner og kjente.

Når viseren runder 24.00 i kveld bor vi ikke lenger i Nord-Trøndelag, men i Trøndelag. Det kan man like eller mislike, men da er det en gullalder for alle lærebøker i geografi. Året har gått fort, også i år med flere sykehusopphold og rehabilitering, men regner med at det kanskje kan bli en bedre fot i et samlet Trøndelag når man slipper å trå over en fylkesgrense. Tross skavankene har jeg fått mange fine geocacheturer sammen med gode venner. Den lengste ti Uppsala på nattcaching. Ungene er godt plassert i Namsos, Bergen og Los Angeles og med det sparer jeg på strømutgiftene. De har vært hjemme i jula alle sammen og selv om vi er en delt familie så feirer vi jul sammen. Nå skal det bli godt å komme seg over i 2018. To bøker kan kanskje bli en realitet neste år, dersom jeg og tastaturet er venner. Ønsker med dette alle venner og kollegaer et riktig godt nytt år!

Slangemenneske

Hvem skulle trodd at en mann med min korpus skulle bli et slangemenneske? Ingen med sin forstand godt bevart, men det har jeg altså vært de siste 14 dagene. Slangene stakk meg i armen utallige ganger og sprøytet inn gift som skulle knekke bakteriene som herjer. Giftslangene oppførte seg eksemplarisk i perioder, andre ganger bet de så hardt at jeg trodde blodårene skulle sprekke. Det gjorde de også. Nå har jeg gått over på å bli slangetemmer og lagt slangene på hylla en stund. Trør ikke si for godt, men det håper jeg jo. Gledet meg til å gå over på piller i stedet, men der gledet jeg meg for tidlig. Nå vet jeg hvordan en utslagsvask har det som blir utsatt for Plumborens. Skrekk og bevare min kropp for en opplevelse og den skal vare i en måned. De indre organer har julevask, stoffet er så sterkt at jeg må ha medisiner for å ta medisinene. Pøser på med Biola, burde blitt sponset av Tine, men de har vel nok med å holde skiløperne med ladninger. Ønsker meg Biola i julegave.

Skjært til beinet!

På jobben må vi som andre statlige etater for tiden spare og redusere både på utgifter og gjøremål. Noen mener vi har gått så langt som mulig og skjært inn til beinet. Jeg skal ikke ta opp jobbdiskusjonen her, men dette med å skjære helt inn til beinet føler jeg sannelig at jeg har bidratt med. Ikke bare helt inn til, men også inn i. Så det er en smertefull prosess. Tenkte jeg skulle tilby min ekspertise i så måte. Tenkte det var greit å halte foran og føle på hvordan det er, før resten av gjengen på jobb får samme opplevelse. De i kjøttkontrollen vet kanskje litt om det, mens de som legger nasjonale budsjett sikkert har noe å lære. Det kan fort bli komplikasjoner når man skjærer helt inn til beinet. I know!

Nå kommer det et lite stikk

Det er ingen hemmelighet at jeg er vanskelig å stikke på. Blodårene mine hater nåler og vrir seg unna så godt de kan. På sykehuset måtte anestesien komme og stikke og de lokket dem fram slik at det var mulig å få inn en nål. Så da jeg kom på den nye avdelingen så ble det et ball uten like. Det skal sies at den første som prøvde fikk det greit til, men så ble det rene skiskytterstevnet, bom, bom, bom, men det var jeg som måtte gå strafferundene. Tåler mange nåler så det gikk greit, synes nesten synd på de stakkars pleierne som ikke fikk det til. Det hele minnet meg om trollkjerringa som hadde satt fast nesa i stubben, den ene etter den andre kom og dro. Eneren kom, men fikk ikke inn nåla, toeren kom, men fikk ikke inn nåla, treeren kom, men fikk ikke inn nåla. Nå skal jeg leies ut til medisinsk fakultet som eksamensoppgave for legestudenter.

Sport må være usunt

Jeg er ingen sportsentusiast, men liker å se skiskyting og handball. Likevel blir jeg veldig betenkt når jeg hører hva som feiler en del av dem og ikke minst faren for alvorlige tilstander er tilstede. Hørte nettopp at en av skiskytterjentene fra Russland hadde «is i magen». I tillegg til dopinganklager høres ikke det sunt ut. Litt før hørte vi at en av sprintgutta gikk helt opp i rumpa på mannen foran. Det må de gjerne gjøre, men i beste sendetid er det noe drøyt. Den ene sa jo at han var jevnt oppi der også. Slikt trenger jeg ikke å vite.  For ikke å snakke om de to i kombinert som gikk på en kjempesprekk. Håper de ikke falt nedi. Flere har tatt seg helt ut. Det er jo ikke så rart, ski foregår ute. Noen er en skygge av seg selv. Det må være et mareritt og ganske spesielt i snøvær når sola ikke gir skygge. Det var ikke så mye bedre før i tiden, da kastet flere av skøyteløperne både en og to armer i siste runde. Nå gjorde sikkert ikke det noe, siden det var skøyter, bortsett fra at de sikkert slet med å knytte opp skøytene etterpå.  Så har vi hun som hadde et kanonløp. Hva i all verden gjør et kanonløp i langrenn, er det for å krige om seieren? Det er kanskje det som kalles skiskyting? Hører også at de flyr i bakken. Det er jo tragisk, fly skal være i lufta. Hører også at en av alpinistene hadde store problemer. Gi mannen en psykolog. Jeg hørte også at en av løperne gruset de andre. Ikke rart de andre går sakte når noen gruser sporet deres.

Å advente!

Jeg sitter her og adventer. Adventet besøk fra jobb og de kom med julegodt og lesestoff. Jeg har egen adventskalender både her og hjemme. Skrapelodd og infusjonsvæske. For hver eneste pose med intravenøs  kommer jeg nærmere jula. Egentlig har vi vel glemt hvorfor vi har advent, nå stresser vi i vei med å ordne til jul, finne gaver, åpne kalender og se damehåndball og finalen på Farmen. Damehåndball er synonymt med advent. Nesten hver kveld kan vi litt bortskjemt sitte og se de fantastiske håndballjentene vinne kamp etter kamp. Vi ser gleden som de sprer rundt seg. Nå er det sikkert ikke så vanskelig å være glad når man vinner. Det er mulig de barna som opplever krig og ufred og de av oss som bekymrer oss litt over signalene som blir sendt ut fra mektige menn ikke fryder oss så mye. De går inn i adventstiden med trusler om å sprenge verden i filler. Det er merkelig at av alle de milliarder menneskene på denne kloden, så har de funnet krigshissende mennesker til å styre landet. Kanskje de også har glemt adventstiden. Kanskje har de ingen lysestake til å sette lysene i. Jeg skal uansett sette meg godt til rette i stolen og advente så godt jeg kan.

Sayonara!

Starter japansk i dag. Uttrykket betyr på gjensyn. Jeg reiste fra sykehuset på Levanger i dag og er overflyttet til DMS i Steinkjer. Jeg har sagt takk for meg så mange ganger nå at jeg jeg velger å si på gjensyn. Det kan høres ut som om det er veldig pessimistisk, men for meg er det viktig å legge lista så lavt at jeg kommer over. Det er viktig å komme over lista. Gjentatte riv gjør noe med motivasjonen og troen på at man kommer over i neste forsøk. Det er ikke så mange ukene siden jeg satt inne på personalrommet her jeg ligger nå og holdt foredrag om hvordan det er å være pasient og hvordan jeg opplevde å være her. Jeg sa ha det den gangen. Da trodde jeg ikke at jeg skulle hit på en stund. Nå er jeg her og føler det litt rart. Hva tenker de som jobber her? Hvordan skal jeg takle å være pasient-foredragsholder- og så pasient igjen? Så nå er jeg tilbake på arenaen og kjemper om å komme over lista og merkelig nok, her er det lov med dop.

Sayonara!

Ord for dagen

Med frokostbrettet i dag lå det ved et ark. Ord for dagen stod det på lappen, etterfulgt av en liten fortelling fra bibelhistorien. Jeg husker historien fra barneskolen. Det er rart hvor lenge slike ord sitter i. Kanskje vi skulle ha ord for dagen hver eneste dag. Ikke bare på søndager med et frokostbrett. Jeg er glad i ord. Jeg leker med dem hele tiden. Jeg kan sitte i et møte og flire for meg selv fordi ordet jeg kom på fikk en annen mening enn det var tenkt som. Nylig hørte jeg en foredragsholder som jeg er usikker på om forsnakket seg eller om det var bevist omskriving. Han sa; - Det kommer som julenissen på kjerringa. Smiler enda når jeg tenker på det. Det ble et ord for akkurat den dagen.   Det er godt å ha noen ord å leke med.  Den siste boken jeg skrev var full av ord, masse tull og tøys og handlet om livet bak scenen på Spelet om Heilag Olav. Det ble mine ord for dagen, useriøst, men godt for sjelen og kanskje også for noen rundt meg. Ordene jeg fikk i dag var seriøse og tankevekkende.  Skal ikke sammenligne de to i innhold, men begge gjør noe med meg. Her på huset har de også et ord for dagen, - Æ ska hjølp dæ æ. Fem gode ord som gjør det lettere å komme gjennom dagen. Mitt ord til dem, blir takk.

Tid

Tid har vi nok av. Ja har vi det? Når man sitter slik jeg sitter nå så har jeg all verdens tid. Jeg sitter faktisk bokstavelig talt og ser på tiden. Jeg ser viseren som flytter seg. Jeg ser dryppene fra posen som går i nøyaktig samme tempo, et drypp i sekundet. Det tar så uendelig lang tid å tømme posen. Likevel så går tiden fort. En tid jeg så gjerne skulle brukt til noe annet. Husvask f.eks. Nei, da jeg er ikke blitt tullerusk, bare litt undrende. Det er god tid til å tenke over livet og fremtiden når man sitter slik og kikker på tiden. Det er nemlig ikke en selvfølge at vi kan ta husvasken, bygge Lego, gå en tur, holde på med geocaching eller se på tiden for den saks skyld. Han jeg delte rom med måtte høre tiden komme og gå. Han var blind og lurte på om den svært dyre medisinen han skulle få ville gi ham sjanse til å overleve og kanskje kjøre bil igjen. Det er da man begynner å tenke på alle de sekundene man har brukt opp. Er de brukt på en god måte? Vil jeg klare å bruke de sekundene jeg har igjen på en bedre måte enn de som har tikket av garde?  Jeg bestemmer her og nå at mine gjenværende sekunder på denne jord skal være glade. Jeg skal drømme glade drømmer, slutte å bekymre meg (prøve i hvert fall), smile til verden og nyte hvert sekund, kanskje også tiendedelene, men i motsetning til skiløperne skal jeg neimen ikke skyte foten fram.

Lite sår kan velte svær mann

Det er bare en fot og et lite sår, ikke større enn to millimeter, men altså stort nok til å sende en mann i senga igjen. Det har gått to og et halvt år etter første operasjon i foten, nå sju operasjoner etter havnet jeg så i senga igjen. Under det bitte lille såret kokte det og nok en gang hogg sykehusbakteriene tak i foten, så da vet man hvor jula skal feires. Nok en gang kommer frykten for å bare måtte kjøpe en sko og nok en gang må galgenhumoren hentes fram. Jeg lider egentlig ingen nød. Vi har et helsevesen som er veldig flinke, tross bakterier. Gode mennesker som hjelper til på beste måte, så det er ingen grunn til å klage. Ved siden av meg sitter det en som har det betydelig verre, uhelbredelig svulst på hjernen, en annen venn av meg har også en alvorlig diagnose. I det perspektivet har jeg det utrolig bra. Nå er man seg selv nærmest. Hendene er fulle av nålestikk, kan brukes som tesil. Det lille såret på foten ser helt uskyldig ut, men spytter ut eder og kanskje litt galle. Den hvitkledde flokken kjenner meg igjen fra alle de gangene jeg har ligget på samme avdeling. Det er en trøst, for jeg innbiller meg jo at jeg får litt bedre service da. Tror de synes litt synd på meg. Det er godt å få litt oppmerksomhet når livets vei blir litt humpete. Takk til alle Facebookvenner som ønsker god bedring. Dere har jo gjort den noen ganger nå og det holder med en gang J  Da er det bare å la neste dose intravenøs væske komme til sin rett

Trekkfuglene kommer feil vei!

Jeg så at det har kommet stær hit i dag. Ganske uvanlig på denne tiden av året, men optikeren sa at grå stær var ganske vanlig i min alder og da får jeg tro henne på det. Rart at optikere vet sånt forresten. Hun sjekket øyene mine nøye og målte i alle bauer og kanter og gir meg nye briller. Det er bra for da kan jeg se både svart stær og grå stær mye bedre. Kanskje en liten lommelerke også om jeg er heldig. Jeg stusser nå på at folk i min alder ser den grå stæren bedre enn andre da. Kanskje hun mente jeg var blitt litt senil og ikke ville si det direkte. Kanskje hun trodde at jeg trodde det var vår. På jobben har vi mange veterinærer, jeg tror jeg foretrekker de om denne stakkars fuglen skal opereres, men det hastet visst ikke. Godt er det å få nye briller.


Har også kjøpt meg en egen synstest som jeg skal bruke når førerkortet skal fornyes. De trodde de skulle lure meg med denne papegøyen, men jeg så straks at det var en kvinne.

Klubb, raspeballer, kumler!

Kjært barn har mange navn. I dag hadde jeg det til middag. En rett jeg aldri blir lei. Jeg kan ennå huske bestemors raspeballer fra Ulvik i Hardanger og min mors kumler i Hallingdal og på Ringerike og klubb og dupp på kafe i Skien og i Steinkjer. Dette er middagen som har fulgt meg gjennom hele livet og som jeg aldri har blitt lei. Noen var laget helt fra bunnen av. Husker både bestemor og moren min kokte i store gryter. Vossakorven lå ikke langt unna. Det må være skikkelig Vossakorv om det skal smake best. Klubb og dupp lærte jeg ikke å spise før jeg kom til Skien, en god oppdagelse. Min svenske svoger er nok ikke enig i at dette er en nytelse for ganen, men kanskje man må vokse opp med retten for å like den. Det var fullt ved bordet da de hadde hjemmelagde klubb og dupp på Meråker Kurbad også. Og vi kunne gå minst to ganger. Det var nesten som en liten katastrofe da jeg ble utskrevet to dager før de skulle ha klubb. Retten burde være nasjonalrett og ha en egen fanKLUBB!

Ett Trøndelag kommer aldri til å bli ett

Vi trenger ikke gå lenger enn til byen jeg selv bor i. Der knives grendene om å ha det beste håndballaget og det beste fotballaget. Går jeg ut av byen så knives ordførere og rådmenn om å ha de høyeste husene og det høyeste folketallet. Fra 2018 skal det hete Trøndelag, men min påstand er at det vil hete nordfylket og sørfylket i minst en mannsalder til. Vi klarer ikke legge vekk patriotismen rundt stedet vi har tilhørighet til. Når det knives om å bygge de høyeste husene går tanken fort til fallossymbol. Hva i all verden er så flott med et høyt hus. Det skygger for utsikten og bare de som bor i det får bedre utsikt. Ser vi på knivingen mellom kommunene så burde man bygge så lavt at man ikke ser over til nabokommunen om man mener den er så dårlig. Det minner meg om vitsen der spørsmålet var hvorfor måkene fløy på rygg over Verdalen? Jo det var fordi den ikke orket å se all elendigheten. Eller hvorfor måkene fløy så fort over Steinkjer. Jo, det er fordi de skulle skynde seg til Verran for å skite. Dette er dårlige vitser, men sannelig må det være dårlige vitser å kjempe om å ha det største huset også. Kjemp heller om størst hjerterom, størst generøsitet, størst redelighet, størst raushet og størst åpenhet. Det er i en slik kommune jeg vil bo i. Orker ikke tanken på å reise på tur til fremmede plasser og si. – Vi har et høyt hus vi, i kommunen jeg bor i. Vi har trafikklys også og Mac Donalds.

Ordtak

Jeg har laget mitt eget ordtak i dag. Det bare datt ned i hodet mitt mens jeg satt på et møte og hørte på en orientering og et resultat som var veldig bra.  Jeg tenkte på det å nå toppen. Jeg leker alltid med ord. Hjernen min trives med det. Noen ganger blir det morsomt, andre ganger platt, noen ganger gir det ettertanke og noen ganger sjokkerer det de rundt meg, men jeg slutter aldri med den aktiviteten. Det er artig å leke med ord, bryte de ned til andre betydninger, vrenge og vri på setninger og overraske andre med små rare setninger. Noen ganger bare ramler de ut av munnen før jeg egentlig hadde tenkt å si noe. Noen ganger skjønner jeg ikke dobbeltbetydningene før de renner ut. Å tenke før jeg snakker kan være en prøvelse. Tror jeg har arvet det fra moren min. Hun snakket ofte baklengs og hun hadde evnen til å le av seg selv og det som kom galt ut. Tilbake til ordtaket: - Nå kan det bare gå en vei, sa gutten. Han fikk bare seksere på eksamen. Er ikke det et deilig pessimistisk ordtak?

Æ ska hjølp dæ, æ

Jeg har truffet mange flotte mennesker som jobber på sykehus, opptrening og DMS de siste årene. All honnør til alle sammen for jobben de gjorde. De hadde tid til å lytte, selv om jeg så de var travle. De hadde tid til å snakke, selv om flere andre også ventet på svar. De hadde tid til å smile, når de så at jeg trengte et smil. De hadde medfølelse når de så motgangen og de gledet seg med framgang.  Dette er mennesker som bryr seg om yrket sitt og de som er pasienter. Det er disse menneskene enkelte ledere vil presse enda lenger. De er for få. Det er ikke liv laga å øke oppgavene og nedbemanne i samme inn og utpust. Den boblen sprekker. Vi ser det i hele samfunnet, spesielt det statlige. Det slår veldig dårlig ut når det rammer helsevesenet. Denne lille betraktningen hjelper nok heller ikke, men en dag blir det den som satte sine ville ideer ut i livet sin tur til å ligge i sykesenga. Da kan det være greit at det er tid til å lytte. Takk til alle dere som gjør en flott jobb med å gjøre oss som er eller har vært pasienter trygge. Takk for at dere har tid til å komme inn på rommet når vi har trykket på den røde knappen som tilkaller hjelp. Og takk for ordene fra deg som akkurat var utdannet og skal leve lenge i systemet.  – Æ ska hjølp dæ, var ordene jeg kommer til å huske.

Hands up!

Vi lekte en gang politi og røver, cowboy og indianer. Om det var bra eller ikke vet jeg ikke, men tviler på at det har gitt meg senskader. I westernfilmene satt revolveren løst. Sheriffen hadde selvfølgelig våpen på hofta. Uten den levde han ikke lenge. Egentlig er jeg ikke for våpen, verken i samfunnet eller i hjemmet. Likevel må jeg innrømme at jeg støtter politiet i at de skal ha våpen på hofta til daglig. Vi lever i et farligere samfunn og politiet må kunne forsvare seg selv og oss andre når det trengs. Nå er det ikke de som bestemmer, men politikerne. De vil det trolig ikke. Vi har snakket om å høyne beredskapen siden Utøya. I mine øyne er det å høyne beredskapen at politiet er bevæpnet og i stand til å handle raskt. Kuler går raskere enn noen politimann kan løpe tilbake til bilen for å hente våpen. De politikerne som sier nei til bevæpning må ta ansvar for sine valg også når neste terroraksjon rammer landet vårt. De kan ikke stå fram og si, - Dette trodde vi ikke kunne skje» De samme må ta ansvar for de liv som går tapt fordi nærmeste politi ikke hadde våpen. Beredskap handler om å være forberedt, tenke seg det umulig, men håpe på at det ikke vil skje. Når det gjelder terror på norsk jord er jeg sikker på at før eller senere. Vel kan pennen være et farlig våpen, men ikke når man står rett overfor en terrorist som skyter for å drepe. Vi får håpe det ikke er noen som tar seg inn på Stortinget med våpen, eller er kanskje vaktene der bevæpnet?

Brevet

Kjære deg!

Ble sittende å se på Farmen i kveld. Der fikk deltakerne brev fra familien sin. De har vært der i seks uker og brevets virkning var stor. De fleste gråt, noen hikstet, andre gråt stille. Vi holder på å glemme verdien av å sende og få brev. Data og nett gjør brevet til sneglepost i forhold til det lynkjappe nettet. Jeg har en sønn i USA, når jeg snakker med ham på nett er det ingen merkbar forsinkelse. Det er som å ha ham i et rom ved siden av. Likevel vil aldri nettsamtalene kunne konkurrere med det å få et brev. At noen setter seg ned og skriver et langt brev og har brukt god tid på å skrive akkurat til deg er uslåelig og vakkert. Bare tanken på at noen gidder i en travel verden å skrive flere sider, putte det i en konvolutt, kjøpe og sette på et frimerke og legge det i postkassa er godt å tenke på. Jeg prøver av og til å sende brev. Har til og med laget en egen FB side som heter brevet i håp om å få opp skrivegleden til folk, men den siden har ikke vært noen stor suksess. Jeg tenker på kjærlighetsbrevene jeg skrev, vennebrevene og for ikke å snakke om brevene jeg sendte da jeg var til sjøs som 16 åring. Da spilte jeg sjakk pr brev med en kamerat i Norge. Et håpløst prosjekt, men det ble mange brev ut av det og god tid til å tenke på neste trekk. Jeg har mange brev på loftet som jeg har tatt vare på og som vil følge meg livet ut. Bare ordet brev gjør meg glad. Noen brev er fra mennesker som nå er gått bort. De er ekstra gode å lese.

https://www.facebook.com/pg/brevtil/about/

 

Vennlig hilsen

Kjell

Bittelite grann!

I dag har jeg hengt meg opp i grann. Hvor stort er et grann? For ikke å snakke om et bittelite grann. Var på sykehuset i dag for kontroll og fikk beskjed om å vente bittelite grann. Det tok en time. Om de har rett, så er altså bittelite grann ca en time, men det sier meg slettes ikke hvor stort et grann er. Det kan ikke være en time, men kanskje det er 12 timer, 24 timer, en uke? Hva vet jeg? Kanskje det er et flytende begrep, slik at uansett hvor lenge man venter har man ventet bittelite grann. I tillegg, når et bittelite grann er ca en time. Hva er da begrepet for å vente i fem eller ti minutter. Forslag til skala kommer her:

Nano bittelite grann

Mikro bittelite grann

Makro bittelite grann

Bittelite grann

Bittemye grann

Ventet bittelite for lenge!

Ulende sirener, nød eller øvelse.?

En sirene fra et utrykningskjøretøy høres i det fjerne. Den kommer nærmere og passerer kontoret mitt. Jeg ser den ikke, bare hører den og ser blå blink i en speilglassrute. Etter noen minutter kommer det en ny. Jeg tenker at akkurat nå er det mennesker i nød et eller annet sted. Akkurat nå kaster en journalist seg over telefonen og ringer politiet og en fotograf er på vei ut. Akkurat nå ligger kanskje noen i store smerter, eller at noen sitter fastklemt i et bilvrak, der drivstoffet dunster og blander seg med lukten av blod. Kjenner jeg er tilbake i et tidligere yrke. Kjenner igjen følelsen av å nå fram i tide på en sikker måte. Husker utfordringene i trafikkbildet og stillheten til sidemann. Årvåkenheten som hele tiden måtte være på plass. Blikket som vekslet mellom trafikkbildet langt framme, så nært, så til siden på fotgjengerfelt. Her er det ikke plass til å feile. Så kommer det nye sirener, bilen er på vei tilbake, kanskje på vei til sykehuset med en skadet person. Blålysturer var spennende og utfordrende den gangen jeg hadde det som yrke, men nå på sidelinjen skaper den minner og uhygge. Vi er så «heldige» at vi bor i en by dere utrykningsfolket blir lært opp i utrykningskjøring både for ambulansepersonell og for politi. Dermed har vi «utrykninger» mange ganger daglig. Det er nesten så vanlig at vi snart ikke legger merke til sirenene, kanskje mister vi litt respekten også. Det er jo bare trening og da gjør det vel ikke noe om de får en ekstra utfordring. Det er ikke til å stikke under en stol at mange er lei av å være testbanen til utrykningspersonell. Da er det viktig å huske på at neste gang kan det være at de samme menneskene som har øvd på dette skal bistå akkurat deg og da kan det jo hende at det er greit at de er godt øvd. Jo, jeg ser muligheten i at de kunne fordelt det på flere byer, men tenk så kjekt da. De blir lommekjent i vår by.

Vennskap, bekjentskap og kjennskap

En virtuell bamseklem dukket opp på Messengers i dag. Klemmen var fra ei trivelig jente som jeg nylig fikk kontakt med på nett. Hadde ikke snakket med henne siden ungdomstiden. Facebook er flott slik. Gamle kjente dukker opp, folk som var gode venner i barndommen og ungdomstiden dukker plutselig opp etter et halvt århundre. Dette fikk meg til å tenke. Kjenner jeg egentlig disse menneskene lenger? Er det ikke det som vi en gang reiste fra vi kjenner. Jeg har i hvert fall forandret meg på disse årene. Noe har sikkert blitt bedre og noe mye verre. Jeg opplever å treffe igjen personer jeg gikk på barne- og ungdomsskole med, folk som jeg gikk på folkehøgskole med og folk jeg har studert sammen med. Jeg holder bra kontakt med noen enkeltpersoner på steder jeg har bodd. Noen ganger lengter jeg tilbake til disse stedene, men er det stedet eller miljøet som var jeg lengter tilbake til? Har jeg det ikke bra her jeg er? Kanskje er det mine Vestlandske røtter jeg lenger til. Jeg har gjennom jobber og verv truffet mennesker i mange miljøer. Noen har blitt varige venner, noen trodde jeg var varige venner, andre forsvinner bort når jeg sluttet i verv og jobb. Jeg har mange jeg vil kalle venner, men de også sirkulerer i en ring sammen med meg, nesten som en reinsflokk som er samlet. Vi er der alle, noen nært og andre i ytterkanten. Så er det den store skaren utenfor som jeg mer vil beskrive som bekjente, men noen av disse er også venner. Ikke nære venner, for de er få. Jeg kjenner en prest som en gang sa. Det er ingen som ringer på døra mi og spør om vi skal gå på kino? Han har helt sikkert en stor skare bekjente, men kanskje var savnet etter å gå på kino med en venn et signal om at vi burde være flinkere til å oppsøke gamle kjente. Jeg vet jeg er for dårlig til det.  Uansett, bamseklemmen på Messenger i dag varmet hjertet og sendte tankene tilbake til ungdomstiden.

Erigerte steinblokker

Jeg ser stadig oppslag i avisene om fjellformasjoner som ikke setter fantasien i gang, fordi de rett og slett ligner på en ståpikk. Avisene skriver om det. Det blir TV oppslag og når de brekker så settes de opp igjen. Et merkelig fenomen. Fallossymbolet ligger dypt der inne i urmennesket og vi tiltrekkes av det. Utrolig nok så blir det folkevandringer for å se på fjellformasjonene. Halvdelen av befolkningen kan jo bare kikke ned så skulle de vel kunne bli fornøyd, dersom overhenget ikke er for stort og alderen har gjort sine svekkelser. Trollpikken brakk etter at vandaler hadde mishandlet den.  Det ble lagt ned mye arbeid i å bygge den opp igjen. Nylig ble det oppdaget enda en ny ståstein. Den hadde sågar bjeller på. Nye turistmål er sikret. Det er for øvrig ikke vanskelig å få lignede assossiasjoner når man legger turer i skog og mark eller for den saks skyld i bil. Det kommer an på hvilke øyne som ser og hva man vil se. Som ikke det var nok, Veslemannen eller Litjkaren som de sier i Trøndelag holder på å slippe sine steiner nedover ura, og sannelig får fjellet oppslag hver dag i beste sendetid. For meg holder det å høre at det har falt ned og at jeg kan kjøre sikkert forbi. Gulrøttene bør få flere oppslag i Dagsrevyen spør du meg!

Bil og kjøreglede

Jeg har aldri hatt noe spesielt forhold til en bil. Det har alltid vært et fremkomstmiddel. Det er fram til nå. Går det virkelig an å bli glad i en bil? Jeg har faktisk begynt å lure på akkurat det. Bilen min har vært mye på verksted i det siste, der motoren blant annet ble byttet på grunn av en sjåfør som ikke så en skarp stein. Den steinen førte til bilens hjertestans, men dyktige fagfolk fikk den i gang igjen og jeg kjente faktisk gled over å sette meg inn i bilen jeg har blitt storfornøyd med. Fikk både leiebil og lånebil som sikkert var gode erstattere, men de var ikke som lille Caddy, spesialinnredet for min gale hobby- geocaching. Jeg måtte jo først ut og be om unnskyldning for at jeg ikke så steinen, men det brydde ikke bilen seg om i det hele tatt. Den bare blunket litt med lysene og lot motoren male jevnt og trutt. Jo, jeg tror jeg har blitt glad i bilen. Den første av alle de bilene jeg har hatt. Jeg er litt sur på de som styrer, først anbefalte de å kjøpe diesel, så legger de på avgifter akkurat på denne type bil og prater om å forby dieselmotorer. Kanskje det var et ledd i politikken. Få flest mulig til å kjøpe diesel først, så avgiftsbelegge den mer en bensinbiler. Det er ikke Caddys skyld. Jeg kommer til å ha den så lenge den vil rulle. Så lurer jeg på, dersom man blir glad i en bil, er man da bilfil? Det skal jeg lure på i helga.

Jentedagen

I dag er det den store jentedagen. Det betyr vel at kvinnene nå har tre dager i året, kvinnedagen og morsdagen. Er det ikke flott? Jeg må å si jeg er flau av at det er slik. Må vi virkelig ha egne dager for å fremme kjønn eller kvinners rettigheter i et samfunn? Det burde være en selvfølge at vi har de samme rettigheter og samme muligheter. Hvorfor i all verden skulle ikke en kvinne ha samme lønn som en mann når de gjør likt arbeid? Kanskje de til og med skulle hatt litt mer som en kompensasjon for tapt inntekt i mange år. Jeg er så heldig å jobbe på en arbeidsplass der vi er medarbeidere og ikke først og fremst mannlige og kvinnelige ansatte. Jeg er ikke et sekund i tvil om at en kvinne kunne gjort jobben min, kanskje betydelig bedre også. Det finnes sikkert yrker som skiller mellom mann og kvinne, men de går ikke på det intellektuelle nivå, men heller på det fysiske nivå. Når det er sagt, så er det garantert mange menn som heller ikke kunne hatt de fysisk krevende jobbene. Nei folkens la hver dag være en kvinnedag. La hver dag være en «mannedag».  Derfor  gratulerer jeg dere ikke i dag, men sier heller gratulerer med alle dagene framover. Det er vår oppgave som menn å sette pris på dere hver dag, og det er din oppgave som kvinne å sette pris på at vi setter pris på deg. Så skjønner jeg også at det finnes mange land der dette ikke er tilfelle. Der har vi en jobb å gjøre alle sammen.

Drivstoffavgifter

Jeg banner muligens i kirka, men i så fall er det kort vei til tilgivelse. Jeg blir skikkelig frustrert over miljøforkjempere som ikke ser forskjell på by og land. By og land, hand i hand heter det. Det er ikke det vi opplever når folk som ikke har muligheter til å bruke kollektive reisemåter blir skattlagt i form av høye drivstoffavgifter. Jeg bor i en by, men selv der er det slik at dersom jeg bruker bil er det kanskje bare en kilometer å kjøre. Ja da, det går an å gå, men da har du ikke min fot å drasse på. Skulle jeg tatt kollektiv med buss, så går den i feil retning først og en sløyfe ut av byen som sikkert fort blir en mil. Siden det ikke er aktuelt skal jeg ikke gå videre på det, men i vårt nærmiljø og i store deler av landet så må man ha bil om man ønsker å leve et normalt liv. Det må man ikke i en storby selv om det også der gir frihet i å eie og kjøre en bil. Jeg har ingen problemer med å skjønne at vi må gjøre noe drastisk for å redusere utslipp, men er det virkelig bilen som forurenser mest og hjelper det å legge på avgiftene, forurenser ikke bilen like mye? Kanskje vi skal legge ned flere gårder. Det hjelper jo på CO2 utslippet, men det hjelper ikke på matmangel i verden. Det snakkes om å dyrke mat i verandakasser i byene. Det er en gimmick, maten trenger plass, maten trenger landsbygda og det samme gjør byene. Vi kan ikke bo i by alle sammen.

Håreisende

Jeg kunne prøvd å være morsom og sagt at jeg er dørselger og har kofferten full av hårbørster, såkalt hårreisende. Det skal jeg ikke være. Jeg reiste til dama med saksa i dag og fikk tatt vekk de verste lokkene. Det er utrolig godt å sette seg ned i frisørstolen, kanskje med en god hårvask i forkant og nyte livet. Det hadde fort blitt dyrt, men en og annen gang er det greit, slik som i dag. Det er ikke lengden på håret som plager meg mest. Jeg holder på å bli lys blond. Det er som høsten har kommet til hårstråene mine og det er kanskje akkurat det som skjer. Jeg er i livets høst, men slik været har vært her de siste ukene så er ikke det så ille, men jammen er det godt å se ned på gulvet og føle seg litt lettere til sinns. For i speilet ser jeg nemlig en distingvert herre, litt grå ved ørene, men med grått skjegg. Det hjalp på dagens humør og jeg betalte gladelig med deler av skattepengene som kom i dag.

Vår gale verden

Vi blir snart vant til det. Oppslagene i nyhetene om at det har vært en ny terroraksjon et sted i verden. Snart er det bare de store anslagene som får plass i media og kanskje er det nettopp det som vil stoppe noe av terroren. Den vises ikke lenger i mediene og terroristen får ikke oppmerksomhet. Frykt er terroristens beste våpen. Klarer vi å tie i hjel aksjonene så er kanskje det bra, men samtidig er det viktig å avdekke hvilke vonde krefter som prøver å ødelegge samfunnet vi lever i. Tier vi det i hjel kommer nye anslag verre enn tidligere, kanskje enda feigere enn de vi opplever i dag. Tenk om noen utnytter sørgesamlingene i etterkant av en terroraksjon. Tenk om noen slår til mot sykehus, aldershjem og barnehager. Tenk om noen slår til mot mindre byer og tettsteder. Tenk om noen slår til mot jernbanebroer. Egentlig burde jeg ikke skrive dette. Noen kunne bruke ideene på en forferdelig måte, men poenget mitt er at de som vil oss vondt kan slå til hvor som helst og vi har ingen mulighet til å stoppe det. Muligheten vi har er å ikke lage lange ekstrasendinger og gi det oppmerksomhet. Vi trenger ikke kjøre om og om igjen bildene av sladdede lik og bilder av skadde mennesker. Det skaper frykt uansett om folket står opp og roper - Vi er ikke redde. Klart vi er redde. Vi er et reisende folk og selv om sannsynligheten for at akkurat du eller jeg skal bli rammet er forsvinnende liten, så blir vi likevel rammet når vi hver eneste måned opplever terroranslag, små og store. Vi opplever politikere som sier, - Nå må vi stramme inn og bekjempe dette. Vi vil ikke leve i et samfunn der vi ikke kan gå fritt. Fysiske stengsler et sted forflytter bare problemet til et annet sted. Media ligger lavt når det gjelder å omtale selvmord fordi det hevdes at det kan ha en smitteeffekt. Det har også mest trolig terroranslagene. Nyhetsverdien er selvfølgelig betydelig større i et terroranslag og det ville være svært vanskelig å få en redaksjon il å ligge lavt i så henseende. Redaksjonen ville nok følt seg som tapere i nyhetsdekningen. Som gammel journalist så kjenner jeg jo at jeg kaster ut en brannfakkel når jeg sier, ti dem mest mulig i hjel, men likevel tror jeg at det kan være et viktig våpen mot terroristen. Skjønner jo godt at disse tankene bare er teori. I praksis vil det aldri skje at vi tier i hjel en nyhet, så vi må nok leve med at terrorister som Fjotolf Hansen får oppmerksomhet når de sprenger sine bomber og dreper med bil og kniv. Likevel er ordene ofte det farligste våpen, en slags bakterie som angriper holdninger og etiske normer. Det taler for at vi skal opplyse verden om hva som rører seg rundt oss. Jeg er ikke så redd for at terroren skal ramme meg fysisk, men jeg er veldig redd for at den skal ramme deg og andre.

Elitesingel

Nå tror du kanskje at jeg er ute på jakt etter single kvinner. Det er ikke derfor jeg har hengt meg opp i ordet. Jeg får av en eller annen grunn opp en side der jeg blir tilbudt elitesingle kvinner og menn. Kanskje fordi jeg er singel selv, men det slår meg at jeg sikkert ikke er Elitesingel. Tok en nærmere kikk på siden og ser at det er stort sett mennesker mellom 30 og 40 år, mer eller mindre vellykket figur. Det er sikkert det som er elitesingel, for hvordan de er ellers kan da umulig være et parameter. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor de skal plage meg med å dukke opp som reklame på min Facebookside. Jeg verken kommer til å bli eller er i kategorien elitesingel. Jeg er alt for tung, halt, blid og barnslig til å komme i den båsen. Tenker med gru på lommeboka til den stakkaren som finner seg en i gruppen Elitesingel. Egentlig gjør det meg forbanna over at det er lov å kategorisere mennesker på denne måten. Hvem har bestemt at de er elitemennesker de som står på denne siden? Når har de ytre mål blitt et parameter for om folk passer sammen. Er det et mål for min del å først prøve å bli en del av de elitesingle for så å prøve å finne en partner med elitemål. Nei, overhode ikke. De elitesingle må jo ha en spesiell grunn for at de er single siden de er så perfekte. Kan det være væremåten deres, manglende empati, selvgodhet eller noe annet som gjør at denne eliten må ha en egen datingside? Jeg bare undres. Og for å si det med en gang. Jeg har ikke klikket på siden for å finne en partner, min elite kan se ut hvordan de ønsker, bare de har glimt i øyet, gleder seg over små ting og ser humor der andre går forbi. De må bruke mer penger på de rundt seg enn på seg selv og de må tåle svidd mat en gang i uka. Mister egentlig mer matlysten av elitesingle enn svidd mat.

Kan de le?

Kan de lage mat?

Kan de skifte dekk på bilen?

Kan de sitte på en stein i fjellet og nyte lyden av en klukkende bekk?

Kan de plukke skiten etter hunden på luftetur?

Får de plass til all sminken i et vanlig skap på badet?

I så fall nærmer de seg hva jeg vil kalle elitesingle….

Tanker etter en premiere på Spelet om Heilag Olav

Mitt skuespillerliv er ytterst beskjeden og i form av en hærmann/høvding øverst på brinken, nesten usynlig for andre enn nær familie. Der er plassen min og der skal den være. Likevel er vi synlige, for hadde vi ikke vært akkurat der, så hadde bildet av Spelet vært helt annerledes. Det gjelder oss alle enten vi setter stortåa inn på scenen eller vi er bak scenen med alle de gjøremålene som skal til for at vi kan feire en premiere. Vi er del av noe stort. Vi kan sole oss i glansen sammen med Hanne, Mari, Trine, Trond Espen, Ingar Helge, Even, Roger, Lavrans og resten av de gjengen. Denne glansen oppstår fordi vi er et stort OSS. Det er så utrolig hyggelig å se Ingar Helge småprate med de han møter på veien rundt seg. Stopper opp ved en ung jente som innerst inne drømmer om en dag å stå på en scene. Vi ser de vokser. Eller et smil fra Trine, et tvi-tvi fra Hanne eller en morsom replikk fra vår alles kjære Mari. Et annet sted sitter Even og prater til langt på natt med gammelkara i Spelet. Det er godt å være en del av denne familien som oppstår på Stiklestad. Her kan du være den du er, alle blir godtatt. Vi ledes med trygg hånd fra Thomas, Line og Hanne. Ingen store bryske ord, men vennlig ledelse som gjør oss andre trygge på det vi skal gjøre. Organisasjonen er bygd opp gjennom mange år med solide nemndledere som har erfaring. Den lette tonen i og rundt scenen, gjør at vi savner miljøet når siste forestilling er gjort. Spelet og Stiklestad representerer noe stort i mitt liv, selv om jeg bare er en liten del av det. Takk for at jeg får være en del av dette flotte miljøet. Takk for en strålende fin premierefest. Stappfull borggård med tradisjonsrikt innhold. Takk til ungdommen som ledet oss trygt gjennom festen. Takk til barna som fikk oss med på leken. Takk til Bodil som fikk oss til å le godt. Personlig takk til de som stiftet ny undernemnd og takk for smil og gode klemmer Trine og Hanne.   Den lille tåren jeg tørker bort akkurat nå er for samholdet vi har på Spelet.

Helt korka

Jeg blir så himlende irritert over leverandørene av melkekartonger og juicekartonger. Det er ikke bare kartongene som er firkantet, men leverandøren også. I en årrekke har de levert kartonger, men å få til en åpning som ikke sender melk og juice utenfor glasset når det er nyåpnet er helt utrolig. Finnes det noe tricks for ikke å søle ved de første hellingene? Jo større kartongen er, jo vanskeligere er det å helle uten å søle. Noen sier du skal holde kartongen med åpningen opp, da spruter det ikke slik, andre sier man skal klemme på kartongen. Det virker delvis, men skvalpet kommer når du stopper opp med fullt glass. Det er utrolig at de ikke har klart å lage en åpning som ikke søler og om de har det er det en godt bevart hemmelighet. Det burde være en lov som sier at det skal stå på kartongen hvordan man heller uten å søle. Når jeg først tar for meg kartongene, så kan jeg kjefte litt på skrukorkene også. Noen av de sitter så hardt at jeg nærmest må i kjelleren å finne en vannpumpetang for å få dem opp. Om produsentene skjemmes så at innholdet at de ikke ønsker at jeg skal få åpnet dem, burde de ikke selges, man vrir jo skinnet av fingrene i forsøk på å åpne skvalpekassa. Det er sikkert bare gamle Graaskjegg som sliter, men neste gang sager jeg dem i to.

Vannlating

Ordet vannlating er en forfining av å være pissetrengt. Det kan høres ut som en som ikke gidder å bade- en vannlating. I min alder kjører man ikke forbi en do, uten å forlate vannet. Natta må og tas i bruk. Det fine med det er at man kan gå å legge seg igjen og det er den gode følelsen. Det er en kjent sak at rennende vann får fram trangen til å vannlate. Det er nok å pusse tennene, og da må man være rask for å rekke fram til porselensbrønnen. Nå har jeg møtt på et nytt problemområde. Fylling av diesel på tom tank. Da må du stå der til du har fylt opp 50 liter og du hører den rennende dieselen hele tiden. Det er tortur. Ser du en som fyller drivstoff med bena i kors, som tripper lett, så er det sannsynlig en over 60. Det kan være meg. Min neste bil blir en el-bil.

Modig mann

I kveld så jeg en modig mann på tv. Han hadde kjørt båt i påvirket tilstand, kjørt på et skjær og som følge av det ble kameraten drept i ulykken. Han sto fram og fortalte sin historie og ba oss andre innstendig om ikke å nyte alkohol på sjøen. Han soner nå sin straff ifølge tv, men straffen er nok ikke å sitte inne, men å ha forårsaket en annens død. Det står stor respekt av at han ønsker å formidle den uvett han selv har gjort. Han får ikke vennen tilbake, men kanskje kan han få andre til å tenke seg om. Det er menneskelig å feile. Det unnskylder ikke handlingen, men det motet som skal til for å stå på tv i beste sendetid på Dagsrevyen og si at dette var det mest utilgivelige han har gjort og at han ønsker at ingen andre er så dum som han, står det stor respekt av.

Døden og jeg

Jeg har kommet i en alder der de første begynner å falle fra uten at det har vært en ulykke som forårsaket det. Det er en skummel tanke. Er jeg den neste? Har jeg ikke litt vondt i hjertet? Er det ikke en ørliten stråling opp i halsen som går ut i venstre arm? Kommer mine kjære til å finne meg sittende i sofaen med tv, n på? Faren er der, men siden jeg sitter her og skriver så har jeg overlevd denne natta også. Likevel er jeg nærmere utgangen i dag enn jeg var i går. Derfor er det sikkert lurt å leve som dette er den siste dagen og ikke ta det som en selvfølge at morgendagen kommer. Jeg håper selvfølgelig det, for sommerferien står for dør og da har jeg ikke tid til å gå bort. Hagen, geocaching, tur og besøke faren min som opplevde å miste kona si og min mor for akkurat et år siden i dag. Jeg var så heldig å få holde henne i handa da hun trakk de to siste åndedragene sine. Der og da lærte jeg at det ikke er farlig å dø. Det var en sterk, men fin opplevelse.

Når jeg sier jeg er innenfor grensen for å kunne forlate denne jord, så har det allerede rammet venner og bekjente. To ganger har jeg opplevd å gratulere venner på Facebook som var gått bort. Det var ikke så veldig hyggelig, men slik har venneflokken blitt. De fleste er på FB-venner som jeg ikke omgås daglig, ukentlig eller årlig. Det vil sikkert skje igjen og det vil være leit da også. Ungene mine fleiper med at jeg er gammel. Jeg gjør et poeng ut av det på bloggen min. Kanskje er det fordi jeg skal ufarliggjøre det. Det er rart dette med å bli eldre. Kroppen blir eldre, men du skulle sett inne i hodet mitt. Der er det ikke mye som handler om alderdom. Der er det latter og lek og en stående ordre om å leve ut tanker og ideer. Selv om jeg ikke kan ungdommens språk og ikke er kul, så er jeg utrolig ung i hodet, til dels barnslig. Jeg liker å leke, prøve ut ting, pønske på noe å skrive om og leke med tanker.  Kroppen har sagt ifra at jeg ikke skal klatre i trær lenger. Det er helt ok. Hva har man geocachevenner til? Jo blant annet for å klatre i trær og hjelpe til med de uframkommelige cachene, slik at jeg kan overleve turen og logge funn. Velkommen morgendag.

Viking

Det pirrer i kroppen. Noe er på gang. Vikingen i meg holder på å komme ut av vinterdvalen. Det er underlig at denne tiden preger sommeren så sterkt. I år er det både Vikingfestival og Spelet som er booket inn. Jeg kjenner gleden av et lite øyeblikk å vandre tilbake i vår historie. Jeg kjenner gleden av å være sammen med flotte folk i alle aldre som deler samme interesse. Vi får lov å tre ut av våre vanlige liv i noen dager og late som vi ikke har biler, kjøleskap eller mobiltelefon. Vi som ikke er skuespillere til daglig får være sammen med de proffe og få nye venner langt inn i de skrå bredder. Vi opplever at den skremmende krigeren er en hyggelig lærer, regnskapsfører eller frisørdame til daglig. Vi opplever at skuespillerne vi har sett på tv og film er flotte hyggelige mennesker uten primadonnanykker. Vi opplever kultur og historie gå hand i hand og at vi er med å formidle noe til andre. Vi får oppleve applausen fra mange tusen mennesker på Stiklestad og vi deler den sammen med alle som deltar på scenen, bak scenen og alle støttefunksjonene. Alle burde en gang i livet være statist eller amatørskuespiller i et historisk spill. Det gjør noe med deg. Jeg har sett voksne menn felle tårer når vi går ned mellom rekkene i Spelamfiet med hevede fakler til vakker og mektig musikk. Da vet jeg at jeg har vært med å formidle noe stort som påvirker folk. Uten alle de frivillige hadde det ikke gått å lage så store spel. Ingen ser akkurat meg, men hadde ikke jeg vært der sammen med de andre hadde det vært merkbart. Når jeg skriver dette så er det ikke bare fordi jeg ønsker at mange skal få dele denne flotte opplevelsen, men også fordi det kommer til å gi minner for livet. Vi taper slaget på Stiklestad vært år, men gevinsten er venner for livet, samhold og gode opplevelser. Har du ikke lyst til å prøve du også?

Uønsket i Norge

De er vakre, men uønsket i norsk flora. Vi ser dem langs veier, i hager og på blomsterenger. Staten selv plantet de i hopetall for å friske opp vegskråninger. Det hjelper lite å være vakker når man er uønsket. Jeg snakker om Lupiner. Flotte ranke blomster i sommerfriske farger der humler og bier kan fråtse. Bort skal den, avvises på grensen, sendes tilbake til Lupinland, der de kommer fra. Vi vil ikke ha det fargerike samfunnet som Lupinen og andre vakre blomster representerer. De kan ha med seg smitte, formere seg og ta over hele landskapet vårt. Det er forresten mange andre blomsterarter vi ikke vil ha, noen er kommet for å bli. Løvetannen er en av dem. Den har tatt seg til rette over alt, finner veien inn i de vakreste hager og er med å gir oss mangfold i vår fauna og ikke minst biene og humlene nektar. Vi vil fjerne alt som ikke passer inn, men vi liker godt en blomstrende eng full av forskjellige blomster. De finnes knapt lenger. Inntil staten henter mine Lupiner og hiver de ut med tvang, skal de få være i min hage.

Om 100 år

Forsker spår verdens undergang om hundre år. Enten ved at miljøet ødelegges, verdenskrig med atombomber eller at vi rammes av en asteroide. Det er lett å spå hva som skjer om hundre år, ingen har fasiten og få av oss vil være i stand til å bekrefte spådommen. Sannsynligheten kan man derimot si noe om, dersom vi går videre i det tempoet vi har i dag. Befolkningsvekst vil sannsynligvis presse fram kriger og kamp om ressurser. Hvor mange kvadratmeter trenger hvert menneske for å gi oss mat?  Vi ser sulten ramme store deler av befolkningen allerede nå. Den vil ikke bli mindre når antall mennesker øker. Opprusting og skremmende retorikk er en del av den daglige politikk i verden. Jeg tror disse to truslene er høyere enn å bli truffet av en asteroide. Den kan komme i morgen eller om 5000 år. Det er sannsynlig at vi blir truffet, siden det har skjedd før og konsekvensen blir høy. Vi kan høyst sannsynlig ikke gjøre så mye med det. Forskere mener vi må flytte fra jorden for at alle skal få plass. En enveis billett til en ny planet og starte på nytt. Vi har vært på månen, og sannsynligheten for at vi kommer til en ny planet er selvfølgelig større enn null, men det vil ta tid og koste enorme summer. Jeg tror at ressursmangel er vår største trussel. Før het det at våre verdier innenfor beredskap var; mennesket, så miljøet, så det materielle. Jeg tror vi står ved et krysningspunkt nå der miljøet er viktigere enn mennesket, redder vi ikke det er heller ikke mennesket noe verdt. På en annen side, om 100 år er allting glemt.

Broen

Broen

Jeg gikk hjem fra jobb i dag. Det i seg selv er en liten sensasjon, men det er ikke det som dette skal handle om. På veien hjem må jeg passere elva. En vanlig norsk elv, med en vanlig bro over. Jeg var ikke kommet mange meterne utpå broen før plutselig tankene føk til London og en betydelig bredere elv og et ennå lenge fortau. Jeg vurderte sjansene min for å komme unna dersom en av de tett kjørende over broen i rushtiden ville finne på å kjøre meg ned. Antakelig veldig liten. En vei bort er å hoppe over rekkverket og lande i elva. Selv om jeg ikke er redd for at terroristen skal ramme akkurat meg, så har han altså gjort det likevel. Han har fått meg til å tenke på udåden da jeg gikk over broen. Han har oppnådd å skape frykt, riktignok bare en svak tanke. Jeg tror at det vil være umulig å krysse Westminister Bridge og ikke tenke på det som skjedde der. Jeg tror at hver og en som går over der i lang tid framover vil tenke tanken på hva de skal gjøre om det kommer en bil farende. Vil de klare å komme unna? Vi kommer til å reise til London på ferie. Vi kommer til å reise til Paris og vi kommer til å reise til Stockholm, men innerst inne ligger en bitte liten kime til frykt. Nordmenn er over alt, bare legg merke til neste gang terroren rammer oss. Det er alltid en nordmann ganske nært. Det er denne frykten vi må overvinne og ikke la komme opp i dagen. Da vinner terroristen. Likevel er det god beredskapstenkning å tenke gjennom hva du vil gjøre dersom du kommer opp i en slik situasjon. Jeg kom meg over broen, ingen av de femti bilene som kom imot ville meg noe vondt

Øyeblikkelig hjelp

For noen år siden fikk jeg en blodpropp i beinet etter en operasjon. Det bar på legevakta, deretter i ambulanse med blålys og 12 dager på sykehus i flatt leie og med blodfortynnende behandling. Altså øyeblikkelig hjelp. For to år siden fikk jeg igjen en blodpropp. Da ble det bestilt bil fra pasienttransport som kjørte til sykehuset. Der måtte jeg vente i først 11 timer, før de klokken fire om natta fant en seng som jeg kunne hvile i, natta etter ble jeg sendt hjem med pasienttransport. De glemte at jeg lå der med blodproppen min, men også denne gangen fikk jeg blodfortynnende. Så for noen dager siden dukket på nytt mistanken opp. Flott og rask behandling på legevakta, ei natt hjemme og så kjørte jeg selv til sykehuset, der ventet jeg i 11 timer, men ble undersøkt, til slutt reiste jeg hjem, da skulle de rense et bitte lite sår som jeg skulle ha plaster på. Det ville ta rundt 3 timer.

Noe har skjedd på disse årene. Enten har blodpropp i mange år vært overdrevet som en farlig tilstand, eller så betyr det ikke noe fra eller til når man er i kategorien eldre. Uansett, så hadde det vært greit å vite hvor farlig eller harmløst det er å få blodpropp, eller DVT som sykehuset kaller det. Like vondt er det uansett. Hvorfor måtte man før ligge bom rolig for at den ikke skulle løsne og gjøre livet surt for den som ble rammet, mens det i dag øyensynlig ikke er så farlig? Har du svaret, send det i lukket konvolutt til undertegnede. Øyeblikkelig hjelp har fått en annen betydning, for jeg ble sendt til sykehuset begge de siste gangene med status øyeblikkelig hjelp. I mitt hode er øyeblikkelig hjelp noe som skjer med en gang, ikke over timer og døgn, men utelukker ikke at det er noe galt med mitt hode. Det kan ha fått blodpropp.
#gammelmann

En liten stein!

Det er velkjent at en liten tue kan velte stort lass. Sikkert et ordtak som mange har erfart. I dag erfarte jeg at tross generelle smerter i foten, så var det en bitte liten stein i skoen som traff en nerve og som gjorde at den store smerten ble underordnet. Jeg måtte stoppe opp og fjerne den, så onde tunger som mener den har veltet et stort lass tar feil. Jeg rakk å stoppe i tide. Likevel så ble det en liten tankerekke ut av dette. Hvorfor kunne den bitte lille steinen hamle opp med den større vedvarende smerten, som for øvrig kom tilbake etter at den lille steinen var borte? Kanskje dette er helt vanlig. Det er den lille saken i livet eller den spesielle personens væremåte som gjør at de blir lagt merke til. Er det slik vi finner våre utkårede, fordi de skiller seg ut i væremåte. De er ikke en av mengden. I så fall lurer jeg på hvorfor det på død og liv skal være så viktig å se mest mulig ut som andre. Reklamen vil ha oss dit. Lenge før Rema 1000 lanserte sin Æ, så lagde jeg en stillingsannonse der jeg lagde en stor Æ og med bitte liten skrift, «vil du bli sjef i Mattilsynet» og en henvisning til sidene våre. Vi fikk mange søkere og ikke minst, vi vant en utmerkelse for kreativ annonse. Kanskje var det den lille steinen som slo til. Er det derfor vi blir sterkt revet med når vi ser en liten jente sulte i hjel på tv? Da reagerer vi, men ikke før vi så det. I forkant hadde tusenvis av mennesker død i samme sultkatastrofe uten at vi la mye merke til akkurat det. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg putter den lille steinen tilbake i skoen, så kan den minne meg på at den egentlig representerer noe mye større.

Glede

Glede er ingen selvfølgelighet i livet. Noen ganger er vi langt unna smilet og lykken, andre ganger bobler det av glede og smil. Akkurat nå er livet som en nyåpnet flaske Farris. Det bobler av glede. Først og fremst fordi ungene har fått jobber og sommerjobber. Så fordi de har kommet i gang med utdanning som ser spennende ut og som kan gi dem en trygg fremtid. I løpet av våren har brikker falt på plass og det kjennes godt. Så min personlige glede over å kunne sette fra meg krykker etter to år med mange operasjoner og utallige opphold på sykehus og institusjoner. I dag gikk jeg en tur bare for å kjenne at det var godt å gå. Ikke mer enn 200 meter, men i morgen blir det kanskje dobbelt så langt. Dagen etter tre ganger så langt og plutselig er jeg på tur i skogen og på fjellet. Skrivelysten er kommet tilbake og jeg er godt i gang med manus til to bøker. Det er ikke måte på når man først blir truffet av gledesbølgen. Så er det stor glede over at våren er kommet. Jeg håper at hagegleden også ligger latent, men der trenger jeg en kraftig dose, men jeg vet den er der. Så er det snart tid for å komme seg på jobb igjen. Det blir godt å kunne sette seg til lunsj sammen med trivelige kollegaer igjen. Så er det gleden av å være fri i et fritt land. Det er verdt å gå i tog for.

Venting

Jeg venter og venter. Jeg venter hele tiden. Jeg venter på at klokka skal bli ni. Jeg venter på at potetene skal koke. Jeg venter på posten. Jeg venter på at den smertestillende tabletten skal virke. Jeg venter på at datamaskinen skal oppdatere seg. Jeg venter på at den digitale klokka mi skal bli fulladet slik at den virker i 14 dager igjen. Jeg venter på at noen ringer på døra og sier hei. Jeg venter på at hunden skal gjøre fra seg så jeg kan komme meg inn i stua igjen. Jeg venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig. Jeg venter på at kaffemaskinen skal bli ferdig. Jeg venter i kø på butikken. Jeg venter i kø i trafikken. Jeg venter på at ungene skal komme hjem. Jeg venter på at Lottokupongen skal gå inn. Jeg venter på våren, sola og varmen. Jeg venter på at sår gror. - Du er nummer 41 i køen, jeg venter på svar i telefonen. Jeg venter i sykehuskø. Jeg venter på toget skal komme og at toget skal gå. Oppdaget plutselig at huset mitt er et venterom. Hva er det jeg egentlig venter på?


Jeg har ventet så mye at nå er jeg helt forventet!

Eldrebølgen

Jeg er på livets seilas, et sted der ute på blått hav. Noen ganger stille, andre ganger opprørt. Et eller annet sted der inne er havnen jeg skal til. Jeg er på bunnen av en stor bølgedal, eldrebølgen. Havet skal løfte meg opp på toppen. Jeg er ikke så sikker på at det jeg ser derfra er bare bra. Jeg har fått en forsmak på dette de to siste årene. Jeg ser han i rullestolen som triller selv, men bare 5 cm om gangen. Jeg ser handa som strekker seg etter syltetøyskåla, den strekker seg i sakte fart og skjelver av vekta fra skåla. Jeg hører bønnen om hjelp til toalettbesøket og for å komme opp i senga. Jeg opplever støyen fra stemmer som skal nå fram til nesten døve ører. Jeg ser oppgittheten, men også gleden når små seiere vinnes, som det å reise seg opp fra en stol, som du tar som en selvfølge. Jeg ser at det første de leser er dødsannonsene i avisa og leter først etter kjente navn, deretter så ser de etter fødselsåret og de ligger i faresonen. Alt dette har jeg fått en forsmak på og vet at om et ukjent antall måneder eller år er det min tur, men da vil vi være mange flere. Da er det ikke sikkert pleieren har tid til å lage litt ekstra for oss. Da er det ikke sikkert alle får dusje hver uke som i dag. Det er ikke en gang sikkert at man kommer ut av senga. Oppmuntringen er å se på tv at flere og flere blir over 100 år. Jeg tviler på at min havn ligger så mange nautiske mil unna, fettreserven rundt midja skal ifølge forskningen sette en stopper for det. Nei, nå er det avistid. Foreløpig starter jeg forfra.

En dag i verden

Flere drept i en bussulykke. Flere drept i en kirke i India. Bombe på t-banen. Gassing av barn. Mange drept i jordskred. Mange drept og kroppsrester i ruiner i Syria. Krig og ulykker. Mange mennesker på flukt. Drap i byen min. Jeg ser ut av vinduet mitt, Ikke en sjel å se, våren er i anmarsj. Jeg kikker opp på tv, skadde mennesker, redde mennesker. Jeg kikker ned på foten min.  Det er en bagatell og ventetiden tar jeg i trygge omgivelser. Ingen kuler som suser forbi. Ingen lyd av fallende bomber og raketter. Likevel er det noen likheter, barn som spiller fotball, noen på små flekker mellom sammenraste hus, andre på en plastbane rett ved meg. Sorgen over å miste noen er lik. Savnet er lik. Søken etter et godt liv er lik, derfor reiser noen langt for å finne dette livet. Når de kommer fram opplever mange av dem å ikke være velkommen. Jeg sitter på rehabiliteringsenheten jeg er på og er et ressurssløseri for helsevesenet ifølge en lege. Han har kanskje rett i den store sammenhengen. Derfor er jeg takknemlig for at jeg har et sted å være til sårene gror. Likevel kjenner jeg urettferdigheten overfor de som ikke er så heldig som meg. Jeg kan velge mellom gul og rød saft, vann, tre sorter melk og juice til alle måltid. I Sør-Sudan er det tørke, større enn noen gang. I fellesrommet klager vi over en dag med regn. Livgivende vann. Jeg håper på milliongevinst i Lotto, men ser ikke at jeg for lengst har vunnet den største premien av alle, født i Norge.