God jul

 Julen har begynt å sige innover huset. Hjemmesykepleien har vært her med sine gjøremål. Bortesykepleien kommer senere i kveld når de er ferdige på jobb (datter og eks). De andre er i hus. Godt å ha alle samlet en slik kveld. Det er ikke alle som får oppleve det. Tenker spesielt på alle som må flykte fra krigshandlinger, mens ektefellen blir værende eller liggende igjen på slagmarken. Nyhetene kan fort overskygge julefreden, men vi må ikke gi opp troen på at verden kan bli et bedre sted å leve i, både med tanke på fred, miljø og at noen viser at de tenker på akkurat deg. Vi er heldige som bor i et land der vi kan si det vi vil, mene det vi vil og bevege oss fritt. Vi kan gå ut i naturen uten å være redd for å utløse en mine. Vi kan drikke vann fra springen. Vi kan skrive innlegg i avisene uten å bli sensurert. Likevel er det noen som føler seg utsatt fordi de har en annen farge på huden, har en annen legning eller funksjonshemming eller sykdom som ikke alltid er så synlig. Dere er verdifulle uansett. Takk til alle venner, gamle og nye. Takk til alle dere jeg har møtt dette året. Takk til dere som har beriket livet mitt og takk til ansatte på Kastvollen rehabilitering som fikk myket opp en tømmerstokk. Takk til geocachevenner for mange fine opplevelser. Jeg ønsker alle sammen en fredelig og fin julehøytid selv om julens budskap ikke ligger deg nærmest. God jul.

Elleve minutter spart

 

I går var det offisiell åpning av den nye Follobanen til mange milliarder kroner. Passasjerene som bruker banen sparer hele elleve minutter på turen. Er ikke det fantastisk? Jeg vet om steder der man kan spare et helt liv om man hadde lagt reiseveien i tunell.  Da blir elleve minutter spart en bagatell. På rasutsatte veier fraktes skolebarn og andre  på strekninger der steinblokker faller ned uten forvarsel. Her kan forskjellen på liv og død være sekunder. Hva med å bruke en milliard eller to på disse stedene? Jeg håper at de som sparer elleve minutter i reisetid tar vare på den opptjente tiden og at de ikke plages med signal- og sporvekselfeil på den nye banen. Gratulerer med den nye racerbanen.

Hjemme bra, men Kastvollen best.

 Jeg har nettopp gjennomført fem ukers rehabilitering ved Kastvollen i Inderøy. Et sted med vakker beliggenhet ved sjøen. Det er likevel ikke det beste ved stedet. Det beste er folkene som arbeider der. Faglig kompetanse på et svært høyt nivå. Brede smil og latter preget arbeidsmiljøet. Det smitter over på oss «rehabilister». Når alvoret kommer er likevel smilet der og gode ord for å hjelpe oss gjennom smertefulle øvelser for en stiv kropp. Her er det hele mennesket som gjelder. Maten lages fra grunn av. De må ha ansatt flere tryllekunstnere på kjøkkenet. Her er det hjemmelaget sild som ville ha vunnet hvilken som helst matkonkurranse. De ansatte vet hva du heter og det allerede fra dag en. Ikke bare behandlerne, men også de på kjøkkenet og de i administrasjonen. Sier du noe i en bisetning så skjer det en oppfølging. Legen som er der har tid til deg. Hun ser ikke på klokka når du har satt deg i stolen. Fysioterapeutene finner de stiveste muskler og gjør tømmerstokker om til svaiende ungtrær. Øvelsene kan være slitsomme, men de er veldig ofte laget på en morsom måte- Kreativiteten er stor og påfunnene mange. Omsorgsavdelingen sørger for at du har det bra. Har du sovet godt? Hvordan har du det i dag? Hvordan har du det egentlig? Kveldene er ikke bare fylt med tv, men med sangkvelder, quiz, Bingo, undervisning om sykdom, rettigheter, kosthold og psykisk helse som følge av sykdommen du har. Du får tips om hjelpemidler og ergoterapeutene rettleier deg på en god måte. Likevel, det er hjertevarmen som preger miljøet på Kastvollen. Dere er fantastiske mennesker som man rett og slett blir glad i. Jeg dro derfra med tårer i øynene. Takk for meg. Jeg gleder meg til neste opphold.

Et kort liv er også et helt liv

 

Krigen i Ukraina dreper barn på fødestuene. Rakettene tar ingen hensyn til alder  eller fødende kvinner. Et timer langt liv blir et helt liv. Det er ufattelig at de som står bak kan sove godt om natten etter slike handlinger. Hva vet det russiske folk om hva deres ledere gjør? Støtter landets innbyggere at spedbarn blir drept av russiske raketter? Jeg nekter å tro at et helt folk stiller seg bak slike handlinger. Her hjemme kommer konflikten i fotballverden dekket bredt som førstesak i Dagsrevyen, mens angrepene i Ukraina er andresak, altså ikke så viktig som fotballkrangel. Holder vi på å miste blikket på alle bruddene på folkeretten i øst? Spedbarnet som ble drept slipper  å oppleve krigens grusomheter. Det er ikke en trøst, men en påminnelse av at grusomme handlinger skjer hver eneste dag. Siterer Sting. "Russians love their Children to". Det er de samme foreldrene som sender av gårde raketter med adresse fødestue i Ukraina.

Parkinsonsk

 

Det finnes mange ulike språk i verden. Parkinsonsk er ikke et av dem, men likevel et språk. Tror navnet er funnet opp av undertegnede. Det er vanskelig å forstå språket selv for en som har diagnosen Parkinson og til og med litt skremmende. Det skal visst være slik at den som snakker parkinsonsk tror hen snakker  tydelig språk fra der man kommer fra, for eksempel norsk. Kanskje blir vedkommende irritert fordi andre ikke forstår. Det kan høres ut som en tone som varierer og kan være slik: Aaaaaaiiiiiooouuuuu En sammenhengende lyd. Jeg har så vidt startet opplæringen av språket, men er heldigvis ikke så flink ennå. Den dagen kommer nok når jeg også taler flytende parkinsonsk. En stor trøst for være at en god latter er lik på alle språk.

Samboer Parkinson skremmer meg

 

Jeg hører subbende skritt i gangen, Jeg hører et språk jeg ikke forstår. Det er Parkisonsk og ligger ikke i Google Translate. Jeg leser en artikkel i Trønderavisa som forteller om slett behandling av en Parkinson pasient på et av byens sykehjem. Jeg ser skjelvende hender og glemmer galgenhumoren jeg er utstyrt med. Jeg har fått et opphold på fire uker på Kastvollen i vakre Inderøy kommune, de er spesialister på sykdommen. Jeg tror helt sikkert det vil hjelpe meg, men baksiden av oppholdet er at man ser seg selv om noen år, eller kanskje kortere enn det. Jeg kjenner frykten kommer snikende opp ryggraden. Rett ved siden av meg blir en pasient hjulpet med å spise. Jeg kjenner mismotet prøver å gripe tak i meg, men smetter unna. Jeg orker ikke være en sutrer eller la negativiteten vinne. Selv om jeg vet jeg vil tape en dag håper jeg inderlig at jeg vil klare å skrive noen ord på tastaturet. Ord gir meg styrke og å skrive dem gir meg glede selv om tekstene noen ganger har en skygge liggende over seg. Jeg kjenner gleden når noen gidder å lese. 

Uten vann

 

De graver i gata mi. Vi skal få ny vannledning og kloakk. Gata ser bombet ut. Vi var uten vann i hele fem timer da de skulle gjøre noen omkoblinger. Vi fikk en rekke meldinger fra kommunen om dette. Det ble anbefalt å tappe opp vann til drikke, bad og ta dusjen før de stengte av. Det er først når man ikke har vann og strøm at en merker hvor hjelpeløs man blir. Dette er i velferdsstaten Norge. Hva med de som for få uker måneder siden levde omtrent som oss? Jeg tenker selvfølgelig på ofrene i Ukraina. De mangler vann og strøm. De koker og steker maten sin utendørs og de store hullene i hage og vei er ikke laget av gravemaskiner, men av bomber og raketter.  Jeg skammer meg litt for at jeg tenkte at det var litt plagsomt å sikre mitt eget vannbehov. Folkene som ble rammet ble også varslet av sin kommune, men det er en betydelig forskjell på å få en sms mot det å bli varslet med flyalarm.

Tjenestemottakere og brukere

Jeg må bare innse det. Jeg er kommet i gruppen som kalles eldre og er en del av eldrebølgen som kommer. I dag hørte jeg på et foredrag der tema blant annet var eldrediskriminering. Der man blir omtalt som utgått på dato og utmeldt av samfunnet. Litt rart at man oppfatter en million nordmenn som tilsidesatt. Tenk på all livserfaringen som ligger i denne gruppen. Vi har våre lyter etter et langt liv i arbeidslivet. I det offentlige omtales vi som tjenestemottakere og brukere. Jeg vil ikke være en bruker. Jeg vil være Kjell. Riktignok har jeg amputert en fot, men hjernen er intakt. Den er ikke amputert, selv om noen kanskje vil hevde det. Jeg vil være en del av samfunnslivet, selv om jeg har blitt pensjonist. Uttrykkene tjenestemottaker og bruker er med på å anonymisere oss. Derfor vil jeg være Kjell og ikke et personnummer som holder på å gå ut på dato.
 

En helt vanlig dag

 

Våkne 

Stå opp

På med protese

Tur på badet/do

Medisiner

Frokost med kaffe

Runde 1 på PC/mobilsjekk

                                                            Radiolytting

                                                            Skriving

                                                            Medisiner

                                                            Snakke høyt med meg selv. Sjekke om stemmen virker.

                                                            Lese

                                                            Butikken (ikke hver dag)

                                                            PC runde 2

                                                            Snoke i skapet etter en lakrisbit

                                                            Medisiner

                                                            Late som jeg tar husarbeid eller hage

                                                            Kjenne etter om jeg har blitt syk i løpet av dagen

                                                            TV fra klokken 1900 og utover

                                                            Sjekke mobilen om noen kan ha sendt en melding

                                                            Medisiner

                                                            Bad

                                                            Av med protese

                                                            I seng med en bok

                                                            Kveldsbønn (Må utligne alle stygge tanker jeg har hatt i dag)

                                                            Sovne inn og håpe på at jeg våkner i morgen.

Parkeringskort

 

Jeg er glad jeg bor i en kommune som tar vare på oss som har en fot eller to mindre enn andre. Ser på nyhetene at ei dame i Oslo som mangler begge beina og begge armene ikke var handicapet nok til å få parkeringstillatelse. Skulle tro at det var ennå viktigere i en stor by med for lite parkeringsplasser enn her jeg bor. Kortet gjør at livet blir betydelig lettere å leve med en funksjonshemming. Det må nesten være flaut å si at en som mangler både armer og bein ikke er handicappet nok til å få et slikt kort. Vi trenger slike plasser med god plass til å komme seg ut av bilen. Vi trenger dem for å komme så nærme vi kan det målet vi har. Noen dager kan man gå lengre enn andre. Noen dager kan det hende at rullestolen må fram. Det er bare en ting å si om Oslo kommune og en slik saksbehandling. FY SKAM.

Digital alderdom

Digitalt Aktiviseringssenter er det noe som heter. I dag har jeg latt meg digitalisere for å teste ut om vi pensjonister kan ha en digital møteplass uten stokk, krykke eller rullestol. Vi skal ha jevnlige møter der vi skal bake på nett, høre på jazz, reise på digitale turer, der vi holder kaffe og boller selv. Vi skal bruke apper og sosiale medier så det lukter svidd. Stive tastaturfingre skal mykes opp og det skulle ikke forundre meg om noen tilbyr rockekurs også. Den digitale møteplassen som også kalles Teams er fri for ufyselige bakterier og dieselavgift. Vi får håpe at møtene blir holdt når strømprisen er lav. Uansett dette blir spennende. Kanskje vi får til en månelanding også.

Hvis du er en ku...

 

Jeg ble minnet om en artig episode som skjedde da jeg jobbet i NRK. Jeg hadde sendingen og skulle innannonsere en låt. Normalt ville jeg ha gått gjennom platetitlene på forhand, men litt stress før sending gjorde at jeg ikke rakk det. Jeg ser ned på arket foran meg og ser verdens mest idiotiske tittel på en låt, "Hvis du er en ku, kan du se meg nu". Jeg måtte jo bare lese den opp. I sideblikket ser jeg at lydteknikeren bare brekker sammen i latter og i samme øyeblikk skjønner jeg at det var en dansk tittel; "Hvis du ku se meg nu". Dermed åpnet latterdøren seg i studio for åpen mikrofon. Den tabben gikk rett inn i tabbearkivet. Det verste var at jeg møtte folk som minnet meg på det ute blant lytterne i lang tid etterpå.

Steinkjermartnan

 

Martnaden i Steinkjer er åpnet og her finnes det tilbud på det meste, men nytt av året er at et begravelsesbyrå i byen har egen stand. Jeg ler meg ikke i hjel, men det er nok den standen som vekker oppsikt. Blant lakrissnører, pølser, kjøkkenkniver, ransler og bilmerker finner man representanter for siste reis. Her kan du få hvit enebolig og bli medlem av jordstyret. Det er også penger å spare på stein, 20%, men anbefaler ikke av den grunn å hamstre. Fra utstillers side er tiltaket dødsens alvorlig og de tar imot deg med åpne armer. Siden jeg har kremert det ene beinet vurderer jeg å gå innom for å få tilbud på resten av kroppen når det blir behov. Jeg håper de har langtidstilbud.

Hva skjer med radioprogrammene våre?

 

Jeg hører mye på radio. Nå begynner gode gamle NRK å kjede meg. Hva skjer med sommerens store slager Reiseradioen? Husker jeg gledet meg til de gikk over fra Nitimen til Reiseradioen. Da var det sommer. Nå er den full av vas, med noen programledere som har store vanskeligheter med å uttale stedsnavn når de lese badetemperaturer. De bruker sendetid til å fortelle om seg og sine, hva de har på maten og hvor tøffe de er som bader. Noen er riktignok som før, men det er snart unntakene. Ser man radiodagen under ett hører man den samme musikken enten man slår på lokalradioen, Reiseradio/Nitime, Aktualitetsradio eller andre daglige program. Det eneste som blir byttet ut er programlederne. Musikken er den samme. Så mye at en blir lei av å høre på. På lokalradioen har de samme musikk. Hvorfor er det lokalradioens oppgave å markedsføre internasjonal musikk? Kan de ikke spille mer lokal musikk. Da blir det i det minste litt variasjon. Jeg vil ha tilbake den gamle gode Reiseradioen.

Et Spel er over

 

Spelet om Heilag Olav er over for i år. Mellom 11000 og 14000 har sett årets forestilling. I tre uker har profesjonelle og amatører gjort alt de kan for å gi tilskuerne en fin opplevelse. Det følte jeg at vi greide. Selv hadde jeg gleden av å få ti-årsmerket for deltakelse. Ikke noen stor bragd når men vet at mange har vært med i 25, 40, 50 og 60 år. Hvorfor er vi med på dette? Hvorfor bruker mange ferien sin til dette? Det er vanskelig å si, men for min del er det vennskap, samholdet mellom proffer og amatører. Det å være med på å skape en opplevelse for deg som ser på. Spelet har holdt på siden 1954 og om åtte år er det tusenårsjubileum for slaget på Stiklestad. Det flotte med Spelet er at vi kan delta med den kroppen vi har. De finner en plass til alle. Jeg måtte dessverre kaste inn håndkledet. Det ble for tøft med både amputert fot og samboer Parkinson på slep, men det stoppet ikke muligheten til å delta med skriverier fra livet bak scenen i "rollen" som krigskorrespondent. Jeg er takknemlig for at det også er brukt for en skrøpelig kropp. Som far er jeg stolt over å ha med en sønn på scenen. Nå er det et år til neste gang vi møtes og jeg gleder meg allerede. Takk for i år.

Spelet 2022

For et spel det blir i år. Jeg har vært med i Spelet om Heilag Olav i mange år både som deltaker og som tilskuer. Årets forestilling blir bare helt fantastisk.  Det kommer en dråpe vann både oventil og nedentil. Jeg har ikke sett noe lignende på Stiklestad noen gang og det har sannelig vært gode spel tidligere også. Skal du kun se et spel i løpet av ditt liv, så er tiden kommet. På prøven i dag glemte jeg at jeg var på et teater. Jeg levde med og tok meg i å si kjente replikker flere ganger. Jeg var med i handlingen. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik opplevelse. Stykket er velkjent, men jammen er det stappfullt av overraskelser som venter og du må følge med allerede fra start av. Vakre effekter og spennende sceneskift godt ledet av koreograf Belinda Braza og instruktør Peer Perez Øian. De er magikere. Før hørte man ofte at det er musikken som bærer stykket. Nå vil jeg påstå at det er to likeverdige bærebjelker som tar oss med bakover i historien. Kjempebra!

Speltid på Stiklestad

I elleve år har jeg vært en del av hæren i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Det er i seg selv ingen bragd og det er ikke det det handler om denne gangen. Det handler om å få være med. Det handler om å klare å være med. For første gang innser jeg at skavanker som en amputert fot og Parkinson hemmer meg. Det er kaldt i Trøndelag for tiden, men det var ikke derfor jeg skalv og ristet der jeg satt bak ei bu og ventet på at jeg skulle komme fram og spille hærmann. Og selv om det er kaldt så varmer det å høre at mine medspillere i hæren ser at jeg sliter og møter opp med gode ord og motivasjon. Jeg er stort sett et menneske med masse humor og rare innfall, men i helgas øvelser kjente jeg på at kroppen ikke ville det jeg ville. Jeg kjente et stikk av sorg for ikke å strekke til. Jeg vet at det er jeg selv som setter grensene og jeg er veldig takknemlig for at vi som har noen skavanker får lov å delta på Spelet. Det er en opplevelse jeg unner mange. Masse humor, vennskap, men også en alvorlig side som ivaretakelse når spelvær og glatte gressvoller prøver å nedkjempe lysten til å være med. Det er lett å sette seg ned og se de unge sprette opp og ned bakkene og tenke at sånn vil jeg også være. Noen faller, men er på beina like raskt. Faller jeg så slår det ut på jordskjelv målingene på Kjeller. Sistnevnte var selvfølgelig en morsomhet for å dekke over at jeg er litt trist over at helsa bremser iveren over å være med. Det er utrolig godt å ha mange venner på Spelet som bryr seg om vi andre har det bra. Takk til dere. Nå har jeg ikke tenkt å gi meg sånn uten kamp. Det blir mitt lille slag på Stiklestad.

Minner

 

Da faren min døde etterlot han seg mange tusen lysbilder. Jeg har startet arbeidet med å digitalisere dem. Det er bilder fra tidlig barndom og framover. Mange minner dukker opp. Noen husker jeg godt, andre dukket opp da jeg så bildene. Mange av de som er avbildet er døde og det varmet et hjerte å se dem igjen. Det er besteforeldre, tanter og onkler. Det er søskenbarn, skolevenner og feriebilder. Det er foreldre, kjæledyr og naturbilder. Alle med sitt avtrykk av en tid som ligger bak meg, men som dukker opp når jeg legger dem over på datamaskinen.

Det er bilder av jenter jeg hadde godt øye til på barneskolen. Det er bilder av 17.mai og julaften. Det er bilder av søsken i alle mulige vinkler og situasjoner. Det er bilder fra min langrennskarriere, mitt lengste skihopp på 30 meter, fra rallybilen jeg hadde, Det er bilder fra alpinbakken og fra speideren og da jeg hadde en magisk periode med tryllestav og artige tricks. Da dukket minnene om at jeg tryllet vekk en liter vann, men da jeg skulle vise at beholderen var tom ved å sette den opp ned over hodet på bestefar og alt vannet rant ut over hodet på ham ble det liv i leiren. Maven hans ristet mye da han så mitt forskremte ansikt. Husk å ta bilder. Det viktigste er ikke å ta supre bilder, minnene bryr seg ikke om kvaliteten, men den kjærligheten som ligger i opplevelsen av å gjenoppdage fortiden. Takk pappa for alle minnene du la igjen.

Spelet 2022

 

Endelig skal det bli slag på Stiklestad igjen. Om få dager starter prøvene og proffe skuespillere sammen med "proffe" amatører møtes på og bak scenen på Stiklestad. Skulle du ha lyst til å bli hærmann for noen dager er det plass til deg. Vi har plass til både jenter og gutter, menn og damer, veteraner og førstereiskrigere. Jeg lover at det kan bli en opplevelse du aldri vil glemme. Her finner du flotte mennesker som gjør alt de kan for at publikum i salen skal få en mektig opplevelse. Livet bak scenen er en opplevelse der det skjer mye artig. Har du ikke skjegg så tryller dyktige sminkører fram både skjegg og sår. Skulle du ha lyst til å vite mer finner du flere opplysninger her: https://haeren.no/ . Har du lyst til å følge med på galskapen som finnes kan du også følge Krigskorrespondentens sprø påfunn og historier som ikke alltid er verifisert. Han har samme motto som bladet Se og Hør - "Det ikke sikkert det er sant, men det skader ikke å sette ut et rykte".

Svulstige ord i radio

Jeg hører mye på radio og har stor glede av det. Det er mye bra, men noen bruker mye svulstige ord alt for ofte. Det kan være "deilig" bad, "deilig" kjølebag, "deilig "bacon", "deilig dag". Alle disse ble brukt i dagens Reiseradio på under et kvarter av den ene programleder som også bruker ordet "elsker" overdrevent mye. Går det an å si en "deilig" kjølebag? Det er mulig jeg tar feil, men har ikke det noe med smak å gjøre?  I et annet program kan vi oppleve å høre følgende om musikk. "Det er min favoritt" : Det er greit at det er, men når det ikke mange minuttene senere hører "Dette er min største favoritt" for etter ca en halvtime senere hører at;  "Dette er min absolutt største favoritt" Det er ikke greit å bestemme seg. Henger meg kanskje for mye opp i bagateller. I vår lokale radio er det er dyktig programleder som bruker frasene, "enkelte av oss, "noen av oss", "mange av oss", "eller en del av oss" utallige ganger i løpet av en sending. Enkelte av oss henger seg opp i disse frasene og starter å telle antall ganger. Det er ikke så deilig at noen av oss har slike favoritt interesser når man selv sitter i glasshus. 

Egg og bekken

 Skitt la gå, dere får tåle litt skitprat i dag. Jeg tenker tilbake på tiden på sykehuset der jeg var sengeliggende og ikke kunne komme meg ut på en vanlig do. Jeg hater bekken. Prøvde å se lyst på det og tenkte på søndagene da vi fikk egg og bekken til frokost. Han i nabosenga var ikke så nøye på det. Han trengte ikke bekken og det var lett å merke. På et sykerom må man bare finne seg i at frokost og dobesøk kan skje samtidig. Da bør man ikke være kresen. Jeg hater bekken, men det var lite man kunne gjøre med det. Jeg opplevde en merkelig seanse. Jeg hadde fått utdelt mitt bekken og det var satt på plass der det skulle. Så banket det på døra og inn kommer en sykepleier. Hun kom bort til senga mi og rakte fram handa for å hilse. Det er en egen helt unik følelse å håndhilse på et menneske mens man sitter(ligger) på do. Ligge der å føre en vanlig samtale føltes ganske absurd. Jeg hater bekken.

Fraktet til sykehus

 

"Den skadde ble fraktet til sykehus med luftambulanse." Det er en frase vi hører ofte i media. Er pasienten dårligere da enn når de fraktes med en bil? Det går sikkert litt raskere, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal vite hvordan pasienten ble sendt til sykehus. Hadde pasienten måtte gå til sykehuset med brukket bein fordi luftambulansen ikke kunne lande vil det ha en nyhetsverdi. Det samme om vedkommende ble sendt til sykehus med hest og kjerre. Hvorfor sier de ikke at pasienten ble sendt til sykehus med en Volvo, Mercedes eller VW ambulanse? Hvorfor må vi bokstavelig talt på liv og død  vite hvordan den skadde eller syke ble sendt til sykehus? Det skjønner jeg bare ikke. For ordens skyld. Jeg tar ikke skade av å høre det på nyhetene, men jeg synes bare det er pussig at det er viktig å ta med i en nyhetssak. 

Farvel Sokna

 

Jeg sitter litt i bilen før jeg rygger ut fra gårdsplassen. Det er siste gang jeg kjører fra huset. Jeg kom til Sokna da jeg gikk i femte klasse. Jeg ser tilbake på mange gode minner og opplevelser. Jeg tenker på skoletiden og klassevenner, Jeg tenker på tiden i speideren og starten på et langt Røde Kors liv. Jeg tenker på hytteturene, flørtingen med flotte jenter, livet i "brakka" der vi spilte kort og planla helger og turer.  Fisketurene og skitrening i slalåmbakken og helgeturene til Norefjell. Her lærte jeg å kjøre bil. Her lærte jeg å gjemme røyken så ikke presten som var en streng mann i bygda skulle se at vi smugrøkte. Her lærte jeg å kle meg godt da gradestokken nærmet seg minus 50. Her lærte jeg at vi ikke var udødelige og at venner ble borte i hendelser. Her lærte jeg at en lærer kunne mobbe elever, mens en annen lærer (Laukvik) tok vare på oss og var modig nok til å ta oss med på en spennende skoletur til Sørlandet. Jeg husker de utallige timene vi satt i bilene våre nede i sentrum og håpte på at den ene spesielle jenta skulle komme og spørre om å få sitte på. Jeg husker de ikke helt lovlige turene i elva der vi krepset før det var lovlig. Jeg husker speiderturen der vi lagde skogbrann og jeg husker turen der vi fant bjørnespor og at det ble slått opp i Ringerikes Blad, så viste det seg å være harespor. Jeg takker dere alle for tiden jeg hadde på Sokna. Nå blir de fleste båndene til bygda jeg fikk dele med dere en god del av livet knyttet opp, men noen vil jeg beholde livet ut. Når nå foreldrehuset blir solgt blir det sterkeste båndet til bygda revet av. Takk for meg.

Krukken

 

Det kom en svartkledd mann gående bortover plenen. Han hadde en krukke under armen. Han bar på faren vår som nå skulle legges i graven til min mor. Ringen er sluttet. Det var en underlig følelse å senke urnen ned i det dype hullet som var laget til ham. Jeg følte at jeg gjenforente de to foreldrene våre, selv om det bare er symbolsk. Takk for dagene vi hadde sammen. Nå går veien videre uten dere to, men minnene tar vi med oss i sekken videre. Hvil i fred begge to.

Xtend your Life

Du blir kanskje lei av å høre om min interesse for geocaching, men for meg er det en viktig del av livet som jeg også tror forlenger livet. Gode opplevelser gir glede og jeg tror glede forlenger livet. "En god latter forlenger livet" heter det.  Så om du ler av eller med oss geocachere så kan det fort være en livsforlenger. Jeg har en forståelse av at det er lett å le av gamle menn som kryper under bygninger, klatrer i trær eller som bruker lange fiskestenger for å få tak i en plastboks høyt oppe i et tre. Du skulle bare oppleve å se ansiktene på de som kommer forbi og ser en mann fiske oppe i et tre. Vi ler av det selv også, men dette er altså aktiviteten som gir oss masse glede, nye venner fra inn og utland. Vi kommer på steder der du aldri hadde drømt om at du ville dra til. Vi ser naturperler som smelter hjertet og som vi snakker om lenge. Vi opplever morsomme situasjoner som vi humrer godt av. Vi opplever turliv, byliv, sightseeing, bratte stup, høye trær, undrende blikk, finurlige hjelpemidler for å finne en cache å logge. Vi får trent hjernebarken når oppgaver skal løses og vi har noe å prate om når vi treffes på event. Vi hjelper hverandre med tips og når kroppen sliter i de bratteste bakkene. Vi smiler til hverandre og etter korona kan vi nok en gang si hei med en god klem. Jo dette er med på å Xtend my Life.

 #kjellovik, #lovikkjell, #bare1fot, #xtendyourlife,  #lindhextend

Stygg veske

 

Vi har vel alle gjort noen tabber gjennom livet. Jeg har helt klart gjort flere. En av dem skjedde på et fly der jeg møtte en god venn som jeg trodde skulle sitte på samme seterad som meg. Det lå en håndveske i setet der jeg trodde han skulle sitte. Jeg var i godt humør og da kan jeg fleipe litt vel mye av og til.

- Reiser du virkelig med en stygge veska der, ler jeg mot ham.

Jeg burde skjønt på ansiktsuttrykket hans at noe var galt, men jeg fortsatte. 

- Jeg har ikke sett maken til veske. 

Da sier damen som hadde satt seg innerst ved vinduet;

- Beklager men det er min veske.

 Jeg kjente at hodet ble fylt av blod og tafatt satte jeg meg ned ved siden av henne med et stotrende unnskyld. Det var den eneste kommunikasjonen vi hadde på den times flyturen vi hadde til Værnes. Medpassasjerene som satt rundt oss hadde det fornøyelig og det hadde nok min gode venn Geir det også på seteraden bak meg. Sant skal sies, veska var ikke pen. 

Kjære NAV

 

Navnet NAV  har  en tolkningsmulighet der det er noe som går rundt. Det er ikke alltid slik jeg opplever NAV, føler mer at de av og til setter pinner i hjulene for oss. Det var nesten slik jeg gjorde det som førte til at jeg er bruker av NAV. Jeg satte foten inn i bakhjulet på en sykkel og beinet brakk tvers av og måtte 60 år senere amputeres. Man trenger mye støtte og støtteordninger med en amputert fot. En rekke proteser som skal tilpasses og utstyr ellers. Når slikt skal skaffes trenger man i mange tilfeller legeerklæring. Det er vel og bra første gang, men har ikke NAV skjønt at et amputert bein ikke vokser ut igjen når de krever legeattest hver gang man søker på nytt om nytt utstyr. Det samme gjelder frikort for parkering. Det er gyldig bare en begrenset periode(Det er kommunen som tar seg av dette). NAV har også et forferdelig tungvint system for å få tilbake utgifter ved reiser, enten man reiser kollektivt eller kjører bil selv. Skjemaene man skal bruke er godt gjemt og noe må sendes i posten, mens Pasientreiser har gode system via nett. Jeg må ofte til Trondheim og tilpasse proteser. Det er 24 mil tur/retur og ville ha kostet rundt 1500 kroner med bom og kilometergodtgjørelse. Da kan jeg kjøre fra dør til dør. Tar jeg kollektivt må jeg bruke taxi/tog/taxi en vei, pluss problemer med å få med seg utstyr jeg trenger.

Når det blir så komplisert å få tilbake penger jeg legger ut ender det med at jeg tar taxi fra dør til dør, en kostnad jeg ikke må legge ut for selv før jeg får pengene tilbake. Da sender drosjene regning til NAV. Da koster turen det tredobbelte av hva det hadde kostet om jeg hadde kjørt selv. Skjønner ikke hvorfor det skal være systemer som er så lite brukervennlige. Kikket for sikkerhets skyld på beinstumpen før jeg la ut dette innlegget. Den har ikke grodd ut igjen i dag heller...

Bombet by

 

Jeg sitter på en høyde utenfor Trondheim og ser ut over hele byen. Den virker stor med sine hundretusen av innbyggere. Tankene går til Ukraina og byer der som er bombet og lagt i grus. Det er betydelige større byer en Trondheim. Det er vanskelig å tenke seg at hele Trondheim og mer til skulle ligge i ruiner. Det er så ufattelig at dette skjer. Jeg klarer ikke å se omfanget av skadene bombene og rakettene gjør, men jeg ser en vakker by som er urørt av krigens herjinger. Byen jeg bor i ble bombet under krigen, men huset jeg har berget. Det fører tankene til tenk om....

Geocaching i bratt lende

 

Nylig fikk jeg en utfordring som enbeint geocacher. "Gode venner" hadde gjemt cachen høyt oppe i et tre, langt opp i en bratt bakke. Jeg burde ha gitt meg, men aldri i livet om en stabeis som meg ville gi opp når det ligger et plastrør med en logg innenfor 30 meters rekkevidde. Jeg fant en oppgang, klamret meg fast til småtrær og vegetasjon, beit meg formelig fast i røtter og lyng, krabbet på alle fire for å komme opp. Skjønner at noen synes vi geocachere er litt gale. Hadde noen sett meg hadde jeg sikkert blitt lagt inn. Det var det en viss fare for at jeg kunne ellers også, for hadde jeg ramlet ville plastdeler og kroppsdeler fått seg en real omgang. Jeg kom meg opp fant cachen høyt opp i et tre, men der var jeg forberedt og dro fram ei lang stang jeg hadde med. Så var det nedturen. Jeg kunne velge om jeg ville falle de 28 meterne ned den bratte skråningen eller gå en sti ned igjen, for som du skjønner, det var en sti der som jeg kunne gått opp. Den var riktignok bratt men det var en sti. Lærdommen er at det ikke alltid er den korteste vei som er den beste.

Ansiktet i vinduet.

 

Jeg ser et fortvilt ansikt  i et togvindu, utenfor står det en ung mann som ser toget rulle av gårde. Først sakte, så raskere, snart mister han speilbildet som forsvinner inn i det ukjente. Jeg kjenner igjen følelsen, men den jenta som reiste fra meg var bare en venn. Likevel var det en vond følelse som brant seg fast i mitt liv. Hva må det ikke gjøre med disse stakkers menneskene som brutalt blir skilt fra hverandre i Ukraina. Tror ikke vi er i stand til å fatte hvordan det er. De vet ikke om det er siste gang de ser hverandre. For noen er det slik. Det er disse menneskene vi må ta imot og ta vare på. De trenger all vår støtte. Dessverre finnes det flere slike "tog" i verden. Tog vi ikke ser, men de er fulle av medmennesker som flykter fra noe vondt. Mennesker skilles og noen vil huske det siste bildet av ansiktet i togvinduet.

Utseende

 

Jeg opplevde nylig at et menneske kommenterte utseende mitt. Kjente overhode ikke vedkommende. Han var en kjenning av de jeg var sammen med og vi ble sittende ved samme bord å spise. Egentlig oppfattet jeg han som en hyggelig mann, men pratsom person. Da vi gikk skulle han samme vei og vi ble stående en stund der våre veier skiltes. Det kunne aldri falle meg inn å si til et annet menneske at det bør fjerne skjegget og gå ned noen kilo. Det siste er sant. Jeg bør garantert gå ned noen kilo, ganske mange faktisk, men jeg kjenner jeg blir overrasket av at fremmede mennesker kan tillate seg å kommentere hvordan andre ser ut. Legen min kan si det. Nære venner kan kanskje si det, men jeg har aldri opplevd at noen av dem sagt det. Nå vil jeg mest trolig aldri treffe dette mennesket flere ganger, men kanskje andre som føler at de har rett til å kommentere andres utseende. Det må være godt å være så perfekt at man kan tillate seg å utnevne seg selv å kommentere andre mennesker. Jeg er gammel nok til å parere slike folk, men jeg tenker på hva det gjør med unge mennesker som sliter med å trives i egen kropp. Hent fram eventyret om andungen som en dag ble en vakker svane og bruk det som motivasjon. Skjønnheten ligger ikke bare utenpå kroppen. Den ligger først og fremst i det indre. Da spiller det ingen rolle om noen av oss bærer noen kilo for mye, sitter i rullestol, skjelver litt på grunn av sykdom eller bruker en protese.

Bestefar

Jeg har så langt ikke blitt bestefar, men håper at det en dag kan skje. Jeg husker godt bestefaren min som fortalte om sine drømmer om å reise på jakt i Alaska. Det er minner jeg har tatt vare på. Jeg ser fram til dagen da jeg kan kalle meg bestefar og løfte opp en liten gutt eller jente og sette dem på kneet og fortelle om da jeg var liten. Om mitt liv og hva jeg har fått oppleve. Så slår tanken meg. 

- Hva skal du Putin fortelle dine barnebarn?

 

God påske

 

Ønsker alle gode venner, følgere og andre en framifrå god påske. Min startet med den lengre geocachetur til Sundsvall i Sverige. Noen mener sikkert at jeg er gal som kjører 1400 km for å finne noen plastbokser med en lapp inni. Dere har sikkert rett, men så har dere ikke sett så mange flotte steder som ligger på bortgjemte stier som vi geocachere får oppleve. At jeg med en fot klarer å gjennomføre en slik tur er støtte fra gode venner der jeg må ha hjelp. En god protese som fungerer bra er et must. Vi besøkte utallige kirkebygg og andre monumentale bygg. Vi krysset den enorme Indalsälven utallige ganger. Flere flotte fossefall og et mannefall som undertegnede sto for. Det ble registret på Richters skala, men en øm kropp må man tåle på påsketur. God påske til deg enten du sliter deg over et fjell, storkoser deg i hytteveggen eller ved sjøen eller kanskje på egen veranda.

Glede

 

Du har sikkert hørt at man ikke skal ta sorgene på forskudd. Tror det er et godt råd, men hva med å ta gledene på forskudd? Da får du oppleve gleden to ganger. Skulle det ikke skje har du i hvert fall opplevd gleden en gang. Gled deg til turen i skogen. Gled deg til besøk fra familien. Gled deg til ferien, sol og sommer. Gled deg til å legge deg under ei varm dyne og lese en god bok. Gled deg til middagsmaten eller et glass med godt å drikke. Gled deg til å møte en god venn. Gleden gir deg påfyll av gode tanker. Gleden er full av forventninger. Vi har mye å lære av barns glede. Den preger hele kroppen som kan dirre av spenning. Du husker den sikkert selv fra barndommens jul eller at du skulle besøke besteforeldrene dine i sommerferien. Gleden er inngangsporten til lykke. Gleden hjelper deg til å tenke positivt. Min påstand er at positive tanker kan hjelpe deg ut av de mørkeste kroker. 

Månedens treff

 

I dag har jeg vært på månedens samling for Parkinsonrammede. Det kan være en rystende opplevelse, men trivelig å møtes.  Vi bestiller samme drink som James Bond - Shaken, not stirred eller for å ikke overdrive så blir det mest kaffe og gode vafler. Selvfølgelig snakker vi om sykdom og andre vederstyggeligheter. Vi kikker på hverandre og sjekker om noen har endret seg siden forrige møte. Det så bra ut i dag. Det er en trivelig gjeng. Det sies at folk med Parkinson har som oftest godt humør og liker en spøk. Det tror jeg på. Det er like godt å være blid når man er syk. Det er lettere å takle en grå hverdag med et smil om munnen enn en hengeleppe. Med en manglende fot og skade på hjernen er det avgjørende viktig å smile så mye man kan. Nå skal det lages opplysningsfilmer om forskjellige funksjonshemminger og tilgjengelighet i samfunnet. De skal lages med smil om munnen, tror de kan vekke noen og enhver.

Om å vente

Jeg har vært så heldig at jeg får kjøre en serie foredrag for avdelingene jeg har har vært innlagt på i forbindelse med amputasjonen av foten min og boken som kom ut som en følge av observasjoner jeg gjorde. Tenkte du skulle få dele noen tanker om det å vente på ting når du ligger på et sykehus:

Vente bitte litt

Vente på å bli bra.

Vente på å bli behandlet

Vente på skyss.

Vente på prøvesvar

Vente på mat

Vente på stikket i armen.

Vente på besøk

Vente på at medisinen skal virke.

Vente på at posen med intravenøs væske skal bli tom.

Vente på nye runde med intravenøs behandling

Vente på hjelp når du har trykket på knappen.

Vente på å bli utskrevet

Vente på å bli bra.

Nedbør

 

Vi har hatt et fantastisk vårvær her jeg bor, men i morgen kommer regnet. På radioen klager de over at regnet kommer. Tenk om det aldri kom? Det er verdens vanndag i dag og der får vi opplyst at kun en prosent av vannet på jorden er drikkevann. Bør vi ikke da takke værgudene for at de har forært oss friskt vann? Nok en gang har vi trukket vinnerloddet. Jeg kan bare gå ut på kjøkkenet og skru på kranen og få kaldt godt drikkevann uten å være redd for å få i meg mange farlige bakterier. Jeg kan gå inn på badet og inn i en dusj og vaske kroppen. Jeg kan gå på do og trekke ned avlatene uten å måtte finne et hull i naturen å gjøre fra meg. Derfor takker jeg inderlig for at himmelen av og til åpner seg og gir oss mer vann, vasker naturen og gir liv til mennesker, dyr og planter. Takk for vannet.

Min syke fot

Jeg skal ikke be for min syke mor, men min syke fot. Det vil si den er ikke syk lenger. Den bare er ikke. Det medfører at jeg er avhengig av bil om jeg skal noe. Jeg har blått kort og kan parkere nært innganger til butikker og offentlige bygg. Det er bra. Så er vi inne i en tid der drivstoffutgiftene er betydelige. Selv om statspensjonen ikke er dårlig for min del er det andre som har betydelig mindre inntekter og som også er avhengig av bil for å kunne være med på trening, som er svært viktig både for helsa og for det sosiale liv. Vi må kunne delta på like linje med andre i det sosiale liv, organisasjonslivet, dagliglivet og reise på turer som alle funksjonsfriske kan. I Sverige lufter de nå muligheten for å gi kontantstøtte til alle som har bil. Kanskje noe for oss også? Tenker bevilgende myndigheter på at det er noen som er mer avhengig av bil enn andre? Jeg kan ikke si jeg har hørt så mye om det. Er det en tid for vanlige funksjonshemmede folk nå? Eller vil bevilgende myndigheter at vi skal sitte inne og blogge så er det greit for min del, men jeg kjenner flere som sikkert vil dra på kino, trening og være sammen med vanlige folk. Noe å se på for mine journalistvenner?

Gratulerer med dagen

 

Gratulerer med dagen kjære kvinne. Uten dere stopper verden. Tenker mest på de kvinner som i dag er på flukt fra krigens grusomheter. De er kanskje ikke så opptatt av at det er kvinnedag i dag, men deres tårer må ikke renne forgjeves. Jeg gråter med dere. Også de modige kvinnene i Russland som går ut i gatene for å protestere mot en tyrann som fengsler dem for sine meninger. Kanskje kunne hver av disse kvinnene gitt en rose til hver soldat som sikter på dem og deres barn. Selv om det kanskje ikke vises så godt har dere en enorm makt om dere bruker den rett. Jeg vet dere kjemper for alt dere har kjært, så er det opp til oss menn å kjempe med dere. 

Morgenstund

Det har blitt annerledes å våkne til en ny dag. Jeg venter med å se på telefonen om det nye skremmende meldinger fra øst. Jeg gruer meg til den første nyhetssendingen på radio. Jeg later som verden ikke holder på å gå oppløsning, stikker hodet i sanden for å unngå å høre om mennesker som blir drept eller lemlestet. Jeg kikker ut av vinduet og ser våren komme. Jeg ser fuglene som koser seg med utlagt mat og jeg ser solen tine snø. Jeg tenker på de som har bomber som vekkerklokke. Jeg fatter ikke at mennesker kan sove godt når de dreper uskyldige mennesker. Jeg velger å se på skirenn i stedet for krig. Nyhetene blir for voldsomme selv her i en trygg småby i Trøndelag. En by som riktignok ble bombet en gang i tiden, men huset mitt berget. Mennesker flykter i tusenvis. Den største flyktningekatastrofen siden krigen. Er vi forberedt på å ta i mot alle sammen? Jeg tviler på at vi er det i fullt monn, men vi må prøve. Vi får spørsmål om hvorfor Ukrainere er mindre verd enn mennesker som bor i Natoland. Svaret på det er enten ja eller nei, begge med sine forferdelige følger.

Flaks eller uflaks

 Av og til får jeg høre at jeg har hatt maksimalt uflaks som måtte amputere en fot og etterpå få Parkinson. For det første tror jeg ikke det har noe med flaks og uflaks å gjøre. Skulle det likevel være slik, så kan det jo hende at det noen mener er uflaks for meg slettes ikke er det. Jeg vil si jeg har kjempeflaks som bor i Norge når uhellet er ute. Jeg får dekket utgifter, gratis sykehus og god oppfølging hele veien. Jeg har tilpassede proteser der Lindhe Xtend lar meg prøve ut sine supermodeller. Foreløpig bor jeg i et land der jeg slipper å flykte fra kuler og raketter. Jeg har levd et helt liv uten å mangle mat, klær eller omsorg. Jo, jeg har definitivt flaks. Jeg har venner som bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg har en fin familie og gode naboer. Jeg kan skrive og ytre meg fritt uten å havne i fengsel eller bli drept for mine meninger. Jeg har ikke bare flaks. jeg har kjempeflaks. Jeg har vunnet 50 kroner i Lotto flere ganger. Jeg har aldri vært arbeidsledig og har hatt mange spennende jobber med gode kollegaer. Derfor betyr ikke en avkappet fot og et snev av Parkinson at jeg har hatt uflaks.

Jeg vil ikke dø

 

De sitter i tilfluktsrom med munnbind for ikke å bli smittet av Korona, mens rakettene slår ned i nabolaget. Ei lita skrekkslagen jente gråter og sier -Jeg vil ikke dø. Hjerteskjærende scener fra vettskremte mennesker som uskyldig har havnet opp i en forferdelig situasjon. En eldre kvinne har ikke funnet fram til noe tilfluktsrom. Hun går gråtende rundt i gaten og roper om hjelp. Vi sitter trygt i våre stuer og følger nyhetenes grufulle bilder. Dette er ikke et dataspill der man kan starte på nytt om man blir rammet. Dette er ekte raketter og bomber som dreper der den slår ned. Oppe i alt dette finner vi vettskremte barn, eldre og syke som ikke har noen mulighet til å verne seg mot krigens grusomheter. Jeg skammer meg nesten over mine egne bekymringer, enten det er om jeg blir bra igjen av Koronasmitten, om strømpriser og at dieselen koster over 20 kroner. At renta går opp eller at jeg får gnagsår av protesen jeg bruker. Ta vare på hverandre og hjelp der du kan. Dette går ikke over. Mange vil måtte leve med inntrykk resten av livet.

Frykt

 

Hvorfor er det slik at land som har millioner av innbyggere lar seg styre av de galeste innbyggerne? Hva er det som gjør at befolkningen finner seg i at lederne deres fører dem ut i krig? Hva er det som gjør at soldatene ikke snur seg og vender våpnene mot egne gale ledere som undertrykker sitt eget folk og som er skyldige i massedrap for egen vinning? Jeg er forbannet. Jeg er redd. Jeg er oppgitt og jeg er svært bekymret for hvor dette vil ende. Ikke så mye på egne vegne, men på grunn av mine etterkommere, på grunn av det manglende menneskesynet enkelte groteske verdensledere har. Jeg håper at ordet vinner over våpen, men jeg er redd mange vil dø før krigsforbryterne blir stilt ansvar for sine handlinger. Det er så ufattelig trist at svake ledere i store land bruker militær styrke som kompensering av egen svakhet.  Stakkars lille Putin som tror verden vil se på ham som en mektig mann. Vi ser en ynkelig mann som setter verdensfreden i fare. Dette handler ikke om det russiske folk. Jeg er sikker på de er like redd for en krig som jeg er. Det er ikke folket i et land som ønsker krig. Det er maktsyke redde ledere.

Klokka

 

Jeg har arvet pappa og mammas bryllupsgave. Ei gammel klokke som har vært med meg hele livet. Jeg sa tidlig i livet at den ville jeg arve. Nå henger den på veggen min og tikker videre og slår sine slag med vakker klang en gang i timen. På en måte tar den livet videre for de jeg har arvet den fra. Jeg vet at dette var en kjær gave for mine foreldre som jeg nå har overtatt, hvert slag minner meg om dem. Jeg føler litt på at jeg egentlig har ranet et liv ved å fjerne den fra veggen der den hang hjemme i mine barnedomshjem og senere i mine foreldres hus. Den må stelles og trekkes med jevne mellomrom, alt er mekanisk og vakkert laget. Det er rart at ei klokke skal vekke så mange minner der den tikker i sin egen rytme og liksom tar sats for å fortelle meg at klokken nå tolv. Den er så gammel at den ikke har hørt om klokken 1400 eller 2400. Den slår like mange slag enten det er to om natten eller to om dagen. Det har den gjort i 70 år. Nå håper jeg den skal telle tiden jeg har igjen og slå sine hjerteslag i takt med mine - et liv minutt for minutt.

Mistenkt

  Jeg fikk brev fra politiet i dag om at jeg er mistenkt. Skrekk og gru for en opplevelse. Mistenkt for å ta livet av ei ku. Jeg tror jeg trenger en JURist til å hjelpe meg. Jeg som ikke har gjort en flue fortred og spjelker beinet på en mygg om jeg skulle være så uheldig å dulte borti den. Anmelderen er ei livlig frue fra syd som nok har misforstått sin rolle i livet.  Jeg har aldri tatt livet av ei ku. Jeg har aldri tenkt tanken på å ta livet av ei ku.  Kua levde på MØre og hadde det sikkert ikke bra siden den måtte avlives, men kjære politi dere må nok lete et annet sted etter andre mistenkte i denne saken, Politiet har nå for øvrig bekreftet at jeg er utenfor mistanke og at saken mot meg er henlagt. Det holdt på å gå ei KUle varmt her. Det hele er  kugalskap.

Takk for turen pappa

Turen med pappa er over. Et 90 år gammel hjerte sluttet å slå i kveld. I flere dager har jeg fått være hos ham og fulgt ham til grinda. Han kunne ikke si så mye på slutten, men vi holdt kontakten gjennom å holde hverandre i hendene og han slapp å ha så mye vondt. Et langt liv legger han bak seg og jobben på jernbanen var han i fra han begynte å arbeide til han gikk av med pensjon. Det ble tungt for pappa da mamma døde for snart 6 år siden. Han hadde to viktige mål i livet. Det ene var å betale ned all gjeld på huset og å oppleve å bli 90 år. Han var stolt over at han greide begge deler. Takk for alle fisketurene som barn, takk for støtten du gav oss. Takk for tryggheten. Takk for at du var pappaen min. Og pappa - det var jeg og noen kompiser som sporet av det gamle lokomotivet på Sokna stasjon da vi løsnet på handbrekket. Hvil i fred pappa og takk for turen.
 

Samenes nasjonaldag

 Gratulerer med dagen.

Det er ikke så mange år siden det var vanskelig å være same. Kanskje henger det fremdeles igjen noen fordommer, men de fleste av oss er stolt av å leve i et land med mange forskjellige kulturer. Det er flott å se vakre klesdrakter og vakker samisk håndverk. Sameflagget ble i 2003 offisielt anerkjent gjennom endringer i Sameloven og lov om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Sameflagget er preget av tradisjonelt samisk design. Fargene rødt, blått, gult og grønt er vanlige på tradisjonelle samiske klær (gákti). Den delte sirkelen som preger flagget er et gammelt samisk symbol som her symboliserer sola (rød halvdel) og månen (blå halvdel), og dessuten samisk samhold.

Sirkelen og de tversgående linjene er plassert i venstre del av flagget, på en måte som vekker assosiasjoner til de nordiske korsene på andre nordeuropeiske flagg. Det grønlandske flagget, som ble tatt i bruk året før dagens sameflagg, har på samme vis en delt sirkel plassert til venstre for flaggets sentrum. Det at andre urfolk har et slikt sol/måne-symbol i flagget, medvirket også til at dagens sameflagg ble vedtatt som samefolkets offisielle flagg i 1986.

Den delte sirkelen er et førkristent samisk symbol som har blitt brukt på runebommer. Symbolet blir også knyttet til sørsamen Anders Fjellner (1795–1876) sitt diktepos «Solsønnens frieri i jettenes land», hvor samene beskrives som barn av solens sønn og en jettekvinne.

Kilde; Store norske leksikon.