Utseende

 

Jeg opplevde nylig at et menneske kommenterte utseende mitt. Kjente overhode ikke vedkommende. Han var en kjenning av de jeg var sammen med og vi ble sittende ved samme bord å spise. Egentlig oppfattet jeg han som en hyggelig mann, men pratsom person. Da vi gikk skulle han samme vei og vi ble stående en stund der våre veier skiltes. Det kunne aldri falle meg inn å si til et annet menneske at det bør fjerne skjegget og gå ned noen kilo. Det siste er sant. Jeg bør garantert gå ned noen kilo, ganske mange faktisk, men jeg kjenner jeg blir overrasket av at fremmede mennesker kan tillate seg å kommentere hvordan andre ser ut. Legen min kan si det. Nære venner kan kanskje si det, men jeg har aldri opplevd at noen av dem sagt det. Nå vil jeg mest trolig aldri treffe dette mennesket flere ganger, men kanskje andre som føler at de har rett til å kommentere andres utseende. Det må være godt å være så perfekt at man kan tillate seg å utnevne seg selv å kommentere andre mennesker. Jeg er gammel nok til å parere slike folk, men jeg tenker på hva det gjør med unge mennesker som sliter med å trives i egen kropp. Hent fram eventyret om andungen som en dag ble en vakker svane og bruk det som motivasjon. Skjønnheten ligger ikke bare utenpå kroppen. Den ligger først og fremst i det indre. Da spiller det ingen rolle om noen av oss bærer noen kilo for mye, sitter i rullestol, skjelver litt på grunn av sykdom eller bruker en protese.