Jeg ser et fortvilt ansikt i et togvindu, utenfor står det en ung mann som ser toget rulle av gårde. Først sakte, så raskere, snart mister han speilbildet som forsvinner inn i det ukjente. Jeg kjenner igjen følelsen, men den jenta som reiste fra meg var bare en venn. Likevel var det en vond følelse som brant seg fast i mitt liv. Hva må det ikke gjøre med disse stakkers menneskene som brutalt blir skilt fra hverandre i Ukraina. Tror ikke vi er i stand til å fatte hvordan det er. De vet ikke om det er siste gang de ser hverandre. For noen er det slik. Det er disse menneskene vi må ta imot og ta vare på. De trenger all vår støtte. Dessverre finnes det flere slike "tog" i verden. Tog vi ikke ser, men de er fulle av medmennesker som flykter fra noe vondt. Mennesker skilles og noen vil huske det siste bildet av ansiktet i togvinduet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.