Ta rotta på!

I helga ble uttrykket «ta rotta på» brukt flere ganger på tv, blant annet ble det sagt at «Kristoffersen tar rotta på Marcel Hirscher» Det kan han ikke ha gjort. Om man først skal velge vulgære uttrykk i tv-sporten, lar det seg ikke gjøre å ta rotta på en mann. Uttrykket ta rotta på stammer faktisk fra en omskriving av det kvinnelige kjønnsorgan. Nå er det mulig at tv-reporteren vet noe om Hirscher som vi andre heldigvis ikke vet noe om, men da skulle han kjørt i et annet renn og i en annen klasse. Uttrykket har nok glidd inn som en frase for å overliste andre, men er like fullt et ganske grovt uttrykk og ikke spesielt velegnet i våre Metoo fokuserte dager. Kanskje det kunne vært like greit å at Henrik Kristofferen slår/knuser, utkonkurrerer, Marcel Hirscher, så slipper vi å omtale kvinnens edlere deler på norsk tv.

Ja

Ja er et kort ord, men har dere lagt merke til hvor utrolig irriterende det er når nesten samtlige skijenter og skigutter bruker det ordet omtrent i annenhver setning. Hvem har lært dem å bruke ja som et komma? Ser at det faktisk sprer seg i idrettsverden. Det må være noen i de indre deler av idrettssystemet som har hatt Weng, Bjørgen og co på kurs. Like merkelig er det at flere i Trøndelag svarer som følger; - Ja, nei det er det ikke. Blir neisvaret mer positivt nå det begynner med ja? Om du ikke har lagt merke til skifolkets ja bruk, hør etter neste gang. Forresten, ikke gjør det. Det er en viss fare for at det blir det du husker av intervjuet. Ja, ja. Det var bare det jeg ville si.

Beredskap og øvelser

Det snakkes mye om beredskap i Norge og vi er vel av de landene som har en god beredskap. Likevel er min påstand at vi har mye å gå på. Trener vi opp de rette menneskene? Det kan ved første øyekast se slik ut, men hvem er det som kommer først til et ulykkessted eller til en person som har falt om. Hvem er nærmest naturkatastrofene når de velter inn over oss? Jo, det er meg og deg.  Før ambulansen og brannbilen er framme er de vi som må gjøre det som kan gjøres for å redde liv. Jo lenger ute på bygda det skjer, jo viktigere er det at vi alle har god kunnskap om hva som skal gjøres. Når flommen eller skredet kommer er det publikum som gjør førsteinnsatsen. De redder dyr, mennesker og verdier. De evakuerer og tar hånd om skadde og gir husløse ly.  Publikum redder trolig flere liv enn de etablerte trenede mannskap. Samfunnet må innse at allmennheten er en viktig ressurs.

Det øves ofte og bra i den etablerte redningstjenesten, men også her har vi litt å gå på. Øvelsene blir fort øvelser der vi er sikker på at vi kan håndtere dem på en god måte. Hvor ofte øves det på store skogbranner ute av kontroll f.eks.? Hvor ofte øver vi på atomhendelser, enten villede eller ved ulykker. Det ville være svært krevende og blir fort en skrivebordsøvelse. Vi må ikke gå i fellen ved at vi øver på det vi allerede kan best. Vi må også  ta med de mer krevende scenarioene. Vi øvde f.eks ikke så mye på skoleskyting før etter 22.juli og andre store hendelser i utlandet. Det er en skremmende øvelse, men også her vil allmennheten være de første som gjør noe, både elever og lærere må øves. Vi må planlegge for hva som kan hende og ikke bare for hva vi kan håndtere. Den digitale verden vil kunne være gode verktøy for å håndtere hendelser, droner blir nye hjelpemidler for å få oversikt og nye hjelpemidler vil komme i årene som kommer. Dette krever ny kunnskap, men den finnes allerede i det sivle liv. Prøv det på neste øvelse. I motsatt retning må vi også øve på at all den flotte elektronikken og digitale plattformer ikke fungerer. Ved større naturhendelser og atomhendelser er det slettes ikke sikkert at dette er verktøy som fungerer. Er det mange som kjører øvelser der alle slike verktøy ikke fungerer? Jeg vet ikke om noen. Kjenner til at noen har tatt strømmen en time eller to for å synliggjøre hva som skjer, men de fleste føler at da var ikke øvelsen vellykket. De ble hjelpeløse. Ja nettopp. Da blir vi avhengig av allmennheten, bøndene som har traktorer og aggregat. De vil hjelpe oss en stund. De vil kunne kjøre der veien er borte eller vannet står høyt. Naturkreftene vil ifølge forskerne ramme oss kraftigere og oftere, mens myndighetene øver på veltet skolebuss eller tankbil. Jeg tror vi må begynne å tenke mer kreativt for å bli mer budd på hva fremtiden kan gi oss i form av vanskelige redningsoppdrag. Der tror jeg at allmennheten vil ha mer og mer å si.

Å ta avskjed er å dø litte grann …

Da var jula over og de håpefulle drar igjen ut i verden. En til Namsos, ei til Bergen, en til Los Angeles og ei god «svigerdatter» til Gardermoen.  Kjenner den lille uroen i kroppen og frykten for at noe skal gå galt prikker meg i ryggen. Det vil helst gå greit, men det er nok vår rolle i livet som foreldre og være litt urolig. Prøver å snu tankene til det de får oppleve hver på sin måte. Forstår hvordan mine foreldre hadde det da jeg dro til sjøs, seksten år gammel på en båt som lå til kai i Cardiff i Wales. Hadde vel knapt satt mine bein i utlandet og det var helt sikkert min første flytur. Det gikk bra, men sjømann ble jeg ikke. Det nærmeste er vel en tatovering, vassent blikk og noe vann i det ene kneet.

Så tenker jeg på alle de som ikke vet hvor familien er, om de lever og om de har det bra. Kanskje sitter en god del av dem og ikke har mat til barna sine der de vugger dem i søvn til den siste hvile. Vi har jammen små bekymringer her vi sitter. Likevel er avskjed å dø litt, man får kjenne på sorgen. Det vi lett glemmer er at akkurat den sorgen representerer også gleden av å ha noen å være glad i. Lett å glemme når tonnevis med jern frakter våre kjære opp i lufta til ulike reisemål.