Endelig fikk jeg hilse på grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant. Han ventet på meg i Solferino i Italia. Sammen med 30 andre hadde jeg gleden av å følge i hans fotspor. Vi vandret i flere byer, Desenzano og Castiglione er to av dem. Jeg skal innrømme at jeg så veldig fram til turen jeg har ventet på i 53 år i Røde Kors, men jeg grudde meg også. Med ekstra protese i kofferten og et helt apotek i toalettveska for å dempe symptomer på Parkinson var jeg spent på om det ville gå greit. Jeg ville nødig ødelegge for de andre som deltok ved at jeg sinket dem, eller ble syk, eller at jeg fikk gnagsår av protesen fordi det ble for langt å gå. Alt dette bekymret meg. Tenkte flere ganger på å trekke meg. Nå sitter jeg godt plassert hjemme og alle bekymringer lagt langt bort. Jeg fikk hjelp over alt. På flyplassen stilte SAS opp med folk. Jeg fikk med meg en fra reisefølget. Medreisende sørget for at bagasjen kom ut og inn fra busser og hotell. Noen tok sekken min, andre sørget for at jeg fikk hvile når det ble for slitsomt å gå eller stå rolig. Andre passet på at jeg ikke gikk ifra jakke eller stokk etter at vi rastet. Noen tok bilder der jeg ikke orket å gå opp. Noen hentet drikke og ventet i motbakkene som var utfordrende både for pust og protese. Jeg som hadde vært redd for å være en byrde for de andre, møtte bare smil og hjelpende hender. Stor takk til "Fariseerne" i reisefølget som gjorde at dette ble en opplevelsesrik tur. Med en reiseleder som var en vandrende historiebok glemte man fort motbakkene i Solferino. Takk til alle gode hjelpere.
