Øyeblikkelig hjelp

For noen år siden fikk jeg en blodpropp i beinet etter en operasjon. Det bar på legevakta, deretter i ambulanse med blålys og 12 dager på sykehus i flatt leie og med blodfortynnende behandling. Altså øyeblikkelig hjelp. For to år siden fikk jeg igjen en blodpropp. Da ble det bestilt bil fra pasienttransport som kjørte til sykehuset. Der måtte jeg vente i først 11 timer, før de klokken fire om natta fant en seng som jeg kunne hvile i, natta etter ble jeg sendt hjem med pasienttransport. De glemte at jeg lå der med blodproppen min, men også denne gangen fikk jeg blodfortynnende. Så for noen dager siden dukket på nytt mistanken opp. Flott og rask behandling på legevakta, ei natt hjemme og så kjørte jeg selv til sykehuset, der ventet jeg i 11 timer, men ble undersøkt, til slutt reiste jeg hjem, da skulle de rense et bitte lite sår som jeg skulle ha plaster på. Det ville ta rundt 3 timer.

Noe har skjedd på disse årene. Enten har blodpropp i mange år vært overdrevet som en farlig tilstand, eller så betyr det ikke noe fra eller til når man er i kategorien eldre. Uansett, så hadde det vært greit å vite hvor farlig eller harmløst det er å få blodpropp, eller DVT som sykehuset kaller det. Like vondt er det uansett. Hvorfor måtte man før ligge bom rolig for at den ikke skulle løsne og gjøre livet surt for den som ble rammet, mens det i dag øyensynlig ikke er så farlig? Har du svaret, send det i lukket konvolutt til undertegnede. Øyeblikkelig hjelp har fått en annen betydning, for jeg ble sendt til sykehuset begge de siste gangene med status øyeblikkelig hjelp. I mitt hode er øyeblikkelig hjelp noe som skjer med en gang, ikke over timer og døgn, men utelukker ikke at det er noe galt med mitt hode. Det kan ha fått blodpropp.
#gammelmann

En liten stein!

Det er velkjent at en liten tue kan velte stort lass. Sikkert et ordtak som mange har erfart. I dag erfarte jeg at tross generelle smerter i foten, så var det en bitte liten stein i skoen som traff en nerve og som gjorde at den store smerten ble underordnet. Jeg måtte stoppe opp og fjerne den, så onde tunger som mener den har veltet et stort lass tar feil. Jeg rakk å stoppe i tide. Likevel så ble det en liten tankerekke ut av dette. Hvorfor kunne den bitte lille steinen hamle opp med den større vedvarende smerten, som for øvrig kom tilbake etter at den lille steinen var borte? Kanskje dette er helt vanlig. Det er den lille saken i livet eller den spesielle personens væremåte som gjør at de blir lagt merke til. Er det slik vi finner våre utkårede, fordi de skiller seg ut i væremåte. De er ikke en av mengden. I så fall lurer jeg på hvorfor det på død og liv skal være så viktig å se mest mulig ut som andre. Reklamen vil ha oss dit. Lenge før Rema 1000 lanserte sin Æ, så lagde jeg en stillingsannonse der jeg lagde en stor Æ og med bitte liten skrift, «vil du bli sjef i Mattilsynet» og en henvisning til sidene våre. Vi fikk mange søkere og ikke minst, vi vant en utmerkelse for kreativ annonse. Kanskje var det den lille steinen som slo til. Er det derfor vi blir sterkt revet med når vi ser en liten jente sulte i hjel på tv? Da reagerer vi, men ikke før vi så det. I forkant hadde tusenvis av mennesker død i samme sultkatastrofe uten at vi la mye merke til akkurat det. Jeg vet ikke, men jeg tror jeg putter den lille steinen tilbake i skoen, så kan den minne meg på at den egentlig representerer noe mye større.

Glede

Glede er ingen selvfølgelighet i livet. Noen ganger er vi langt unna smilet og lykken, andre ganger bobler det av glede og smil. Akkurat nå er livet som en nyåpnet flaske Farris. Det bobler av glede. Først og fremst fordi ungene har fått jobber og sommerjobber. Så fordi de har kommet i gang med utdanning som ser spennende ut og som kan gi dem en trygg fremtid. I løpet av våren har brikker falt på plass og det kjennes godt. Så min personlige glede over å kunne sette fra meg krykker etter to år med mange operasjoner og utallige opphold på sykehus og institusjoner. I dag gikk jeg en tur bare for å kjenne at det var godt å gå. Ikke mer enn 200 meter, men i morgen blir det kanskje dobbelt så langt. Dagen etter tre ganger så langt og plutselig er jeg på tur i skogen og på fjellet. Skrivelysten er kommet tilbake og jeg er godt i gang med manus til to bøker. Det er ikke måte på når man først blir truffet av gledesbølgen. Så er det stor glede over at våren er kommet. Jeg håper at hagegleden også ligger latent, men der trenger jeg en kraftig dose, men jeg vet den er der. Så er det snart tid for å komme seg på jobb igjen. Det blir godt å kunne sette seg til lunsj sammen med trivelige kollegaer igjen. Så er det gleden av å være fri i et fritt land. Det er verdt å gå i tog for.

Venting

Jeg venter og venter. Jeg venter hele tiden. Jeg venter på at klokka skal bli ni. Jeg venter på at potetene skal koke. Jeg venter på posten. Jeg venter på at den smertestillende tabletten skal virke. Jeg venter på at datamaskinen skal oppdatere seg. Jeg venter på at den digitale klokka mi skal bli fulladet slik at den virker i 14 dager igjen. Jeg venter på at noen ringer på døra og sier hei. Jeg venter på at hunden skal gjøre fra seg så jeg kan komme meg inn i stua igjen. Jeg venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig. Jeg venter på at kaffemaskinen skal bli ferdig. Jeg venter i kø på butikken. Jeg venter i kø i trafikken. Jeg venter på at ungene skal komme hjem. Jeg venter på at Lottokupongen skal gå inn. Jeg venter på våren, sola og varmen. Jeg venter på at sår gror. - Du er nummer 41 i køen, jeg venter på svar i telefonen. Jeg venter i sykehuskø. Jeg venter på toget skal komme og at toget skal gå. Oppdaget plutselig at huset mitt er et venterom. Hva er det jeg egentlig venter på?


Jeg har ventet så mye at nå er jeg helt forventet!

Eldrebølgen

Jeg er på livets seilas, et sted der ute på blått hav. Noen ganger stille, andre ganger opprørt. Et eller annet sted der inne er havnen jeg skal til. Jeg er på bunnen av en stor bølgedal, eldrebølgen. Havet skal løfte meg opp på toppen. Jeg er ikke så sikker på at det jeg ser derfra er bare bra. Jeg har fått en forsmak på dette de to siste årene. Jeg ser han i rullestolen som triller selv, men bare 5 cm om gangen. Jeg ser handa som strekker seg etter syltetøyskåla, den strekker seg i sakte fart og skjelver av vekta fra skåla. Jeg hører bønnen om hjelp til toalettbesøket og for å komme opp i senga. Jeg opplever støyen fra stemmer som skal nå fram til nesten døve ører. Jeg ser oppgittheten, men også gleden når små seiere vinnes, som det å reise seg opp fra en stol, som du tar som en selvfølge. Jeg ser at det første de leser er dødsannonsene i avisa og leter først etter kjente navn, deretter så ser de etter fødselsåret og de ligger i faresonen. Alt dette har jeg fått en forsmak på og vet at om et ukjent antall måneder eller år er det min tur, men da vil vi være mange flere. Da er det ikke sikkert pleieren har tid til å lage litt ekstra for oss. Da er det ikke sikkert alle får dusje hver uke som i dag. Det er ikke en gang sikkert at man kommer ut av senga. Oppmuntringen er å se på tv at flere og flere blir over 100 år. Jeg tviler på at min havn ligger så mange nautiske mil unna, fettreserven rundt midja skal ifølge forskningen sette en stopper for det. Nei, nå er det avistid. Foreløpig starter jeg forfra.

En dag i verden

Flere drept i en bussulykke. Flere drept i en kirke i India. Bombe på t-banen. Gassing av barn. Mange drept i jordskred. Mange drept og kroppsrester i ruiner i Syria. Krig og ulykker. Mange mennesker på flukt. Drap i byen min. Jeg ser ut av vinduet mitt, Ikke en sjel å se, våren er i anmarsj. Jeg kikker opp på tv, skadde mennesker, redde mennesker. Jeg kikker ned på foten min.  Det er en bagatell og ventetiden tar jeg i trygge omgivelser. Ingen kuler som suser forbi. Ingen lyd av fallende bomber og raketter. Likevel er det noen likheter, barn som spiller fotball, noen på små flekker mellom sammenraste hus, andre på en plastbane rett ved meg. Sorgen over å miste noen er lik. Savnet er lik. Søken etter et godt liv er lik, derfor reiser noen langt for å finne dette livet. Når de kommer fram opplever mange av dem å ikke være velkommen. Jeg sitter på rehabiliteringsenheten jeg er på og er et ressurssløseri for helsevesenet ifølge en lege. Han har kanskje rett i den store sammenhengen. Derfor er jeg takknemlig for at jeg har et sted å være til sårene gror. Likevel kjenner jeg urettferdigheten overfor de som ikke er så heldig som meg. Jeg kan velge mellom gul og rød saft, vann, tre sorter melk og juice til alle måltid. I Sør-Sudan er det tørke, større enn noen gang. I fellesrommet klager vi over en dag med regn. Livgivende vann. Jeg håper på milliongevinst i Lotto, men ser ikke at jeg for lengst har vunnet den største premien av alle, født i Norge.