Eldrebølgen

Jeg er på livets seilas, et sted der ute på blått hav. Noen ganger stille, andre ganger opprørt. Et eller annet sted der inne er havnen jeg skal til. Jeg er på bunnen av en stor bølgedal, eldrebølgen. Havet skal løfte meg opp på toppen. Jeg er ikke så sikker på at det jeg ser derfra er bare bra. Jeg har fått en forsmak på dette de to siste årene. Jeg ser han i rullestolen som triller selv, men bare 5 cm om gangen. Jeg ser handa som strekker seg etter syltetøyskåla, den strekker seg i sakte fart og skjelver av vekta fra skåla. Jeg hører bønnen om hjelp til toalettbesøket og for å komme opp i senga. Jeg opplever støyen fra stemmer som skal nå fram til nesten døve ører. Jeg ser oppgittheten, men også gleden når små seiere vinnes, som det å reise seg opp fra en stol, som du tar som en selvfølge. Jeg ser at det første de leser er dødsannonsene i avisa og leter først etter kjente navn, deretter så ser de etter fødselsåret og de ligger i faresonen. Alt dette har jeg fått en forsmak på og vet at om et ukjent antall måneder eller år er det min tur, men da vil vi være mange flere. Da er det ikke sikkert pleieren har tid til å lage litt ekstra for oss. Da er det ikke sikkert alle får dusje hver uke som i dag. Det er ikke en gang sikkert at man kommer ut av senga. Oppmuntringen er å se på tv at flere og flere blir over 100 år. Jeg tviler på at min havn ligger så mange nautiske mil unna, fettreserven rundt midja skal ifølge forskningen sette en stopper for det. Nei, nå er det avistid. Foreløpig starter jeg forfra.