Penger spart er penger bortkastet.

Nok en gang mislykkes operasjonen. Det er blitt en vane. Tror ikke lenger på at det vil bli bra. Det er likevel ikke tema denne gangen. Tema er medisinsk kompetanse kontra transportkompetanse. Etter operasjonen har jeg fått beskjed om at jeg ikke skal legge vekt på foten og at den skal ligge høyt, såret skal helst være høyere enn hjertet. Det betyr i praksis seng. Jeg må ikke komme borti fikseringen av foten, noe som er umulig, men det er likevel beskjeden fra medisinsk hold, samt fysioterapeut. Alt dette ble nøye ivaretatt på sykehuset. Så må jeg overflyttes til annen avdeling i Steinkjer. Det er 120 km å kjøre. Da kommer pasientreiser inn og kanskje også ledelsen ved avdelingen jeg ligger på og overprøver de medisinske beskjedne. Jeg får verken ambulanse eller rullestoltaxi, noe som ville ivaretatt skaden i foten og sikret de. Tilbudet ble i baksetet i en drosje, sittende sidelengs, med beinet ned. I tillegg skulle det vært med tre pasienter, To måtte stå igjen. Det samme måtte rullestolen min. Det var en smertefull tur med bankende bein. I tillegg var det en tur med minimal sikring i forhold til hendelser med sikkerhetsselen feilplassert. Det er veldig spesielt at avdelingsledelsen eller pasientreiser overprøver det medisinske. Nå har jeg holdt på i 4 år for å prøve å få orden på en fot. Jeg har fått beskjed om at dersom de ikke lykkes nå er faren for at foten må fjernes til stede. Det bryr altså ikke den administrative delen seg en døyt om, til frustrasjon både for meg og det medisinsk faglige miljøet. Det er ikke så farlig om pasienten ikke blir bra, bare vi kan spare penger på transport. Bare underveis fra Trondheim til Steinkjer ble drosjen kalt opp flere ganger for å ta med flere passasjerer. Kom fram hel, men sliten. Onsdag er det retur og jeg tipper de bruker samme metode.

Fysioterapi for sjelen

Ei ung kvinne står ved siden av senga mi. Den vakre unge kvinnen er bekymret. Hun har den blå overdelen på som indikerer at hun er fysioterapeut. Hun sier, vet du hva Kjell. Dette er et flott sykehus, men de finnes ikke hjelpemidler her, vi mangler masse utstyr som skal kunne hjelpe deg. Jeg fikk ikke sove i natt fordi jeg lå og tenkte på deg og på hvordan vi best kan hjelpe deg. Vi har ikke forstøtter til rullestolen, slik at vi ikke får til å ha benet hevet slik legene vil. Jeg finner ikke elastiske band slik at du kan gjøre øvelser.  Det er så frustrerende. Jeg ser hun er bekymret og lei seg. Jeg blir glad, selv om jeg burde bli bekymret. Glad fordi jeg ser ekte omsorg fra en ung fysioterapeut som har et inderlig ønske om å gjøre en best mulig jobb. Gjøre det best mulig for meg som pasient.  Det bygges band mellom oss. Jeg får stor tillit til henne. Hun er nok på alder med min egen datter. Tankene går til henne. 

Møte med fysioterapeutene etter en operasjon er ofte kortvarig. Noen ganger har det føltes som bortkastet, de rekker innom en eller to ganger. Slik er det ikke nå, selv om ikke dette er en rehabiliteringsenhet der fysioterapi har hovedfokus.  Jeg fortalte Silje dagen etter at jeg satte stor pris på omtanken hennes og at jobben hun gjør for at jeg skal ha det bra er unik og verdt mer enn hver eneste styrkeøvelse. Sjelen trenger også fysioterapi.

Hjelp, jeg trenger skredder!

Det har blitt en tradisjon. Søndag, sol og det er vinter. Da ligger jeg på sykehus med det ene benet høyt hevet over resten av kroppen. I år i ny drakt. På TV er det sport og Johaug er tilbake fra sin karantene og vinner med god margin. Det får sårene til å gro litt fortere. I motsetning til heltene på tv kan jeg heldigvis få være litt neddopet. Det kan være greit når foten ser ut som man har tråkket på lokket på et avløpssluk og gått tvers igjennom. Med en slik klump på foten og som skal være der til juni neste år trenger jeg en skredder. Selv de gammeldagse slengbuksene er umulig å få på foten. Det har så langt endt opp i saks, tape og tre joggebukser. Klippet opp på hele siden, tapet igjen for å skjule rasebeinet. Ser ikke for meg jul, påske og 17.mai feiring i joggebukser. Tape, glidelås eller borrelås, alt er mulig. Har allerede flere sting på plass.Byggesettet som er festen rundt foten er skrudd fast til foten og alt annet må ta hensyn til det. Føler meg som en rytter med fastmonterte sporer. Det stikker ut strenger, pinner og skruer over alt. Sikker på at et normalt pinnsvin er misunnelig. Jeg lever med en viss frykt for at arten kan misforstå og forsøke seg på det ene og det andre.