Terrenggående

Endelig har jeg blitt terrenggående igjen. Riktignok er det begrenset akseltrykk, men med en terrenggående protese så går det meste. Takker støttekontaktene mine (les krykker), de holder meg stødig selv i litt ulendt terreng. Prøvde meg utenfor vei i dag og det gikk ganske greit. Det er en god følelse å mestre bakken utenfor sti og vei, ja til og med på snøføre. Protesen prøvde å legge inn protest, men når venstre beinet bestemte seg for å gå, måtte plastikken fint følge etter. Så ble de enige om at dette ikke var så farlig, så de la i vei med meg oppå. Alle ble enige at vi hadde en fin tur.

Heimebane

Jeg har vært hjemme i litt over en uke. Lag som spiller på heimebane skal ha en fordel, men jeg er ikke så sikker på om heimebane i min situasjon har denne fordelen i forhold til at alt er tilrettelagt. Mye utstyr er satt inn, men det er trangt og tungt å komme seg over dørstokkene. Rullestolen går ikke inn på badet der dusjstolen står. Fallet på badegulvet er galt så fotbadet tar jeg i motsatt ende av badet. Har nettopp revet ut dusjkabinettet for å komme lettere til. Oppdaget selvfølgelig ikke at fallet var feil vei. Gode råd er å rive opp gulvet, men gode råd er dyre, så løsningen blir noe annet. Nå ønsker jeg meg badekar med dør, men det mener ekspertene at jeg ikke vil mestre, men der tror jeg de tar feil. Frustrerende å bruke tid på å få ting til å funke. Kanskje løsningen er å finne en passende leilighet, men så satte de opp styringsrenta i dag, og for oss som har bare en rentefot så er det mye penger å bruke på tilpasninger.

Hjemmefronten

Pasientreiser kom til tiden vi hadde bestilt. Jeg er fremdeles i sjokk etter den hendelsen, men rett skal være rett det ble en direkte tur hjem. Og her sitter jeg nå. Overgangen fra institusjon der alt ble lagt til rette med vask av rom, ferdig mat, bytte av sengetøy og nye håndklær til at alt dette må man gjøre selv var betydelig stor. Litt fornøyd over at jeg har gjennomført to handlerunder og at beinet holdt begge gangene. Litt tilrettelegging i heimen så går dørstokkene som en lek, riktignok med noen nedslitte knoker og med blodfortynnende ser det dramatisk ut. Dørstokkene blir nå som fartsdumper å regne. Jeg har begynt med poledansing også, i hvert fall har jeg fått ei stang ved senga mi der jeg turnerer fritt for å komme opp og ned. Det er ikke noe syn for augo, og har gardinene godt trukket for slik at naboen ikke skal gå i sjokk. Tar på meg froskemannsdrakt i anledningen. Handikapkort har jeg også fått. Nå parkerer jeg helt inntil døra de fleste steder og slipper å betale i bom. Jammen er det flott å være handikapet. 

Stå på egne bein

Fra i morgen står jeg på egne bein og ruller på egne hjul. Selv om det ene beinet ikke er ekte så er det mitt. Det skal holde meg oppe resten av livet. Jeg får et livslangt forhold til Trøndelag ortopediske verksted eller andre verksted. Jeg må legge opp tablettene selv og lage maten selv. Det er slutt på å få maten servert på en eller annen behandlingsinstitusjon.  Fire år har det gått og nå ser jeg endelig en ende på dette. Synes selv jeg har vært tålmodig, men akkurat nå er jeg utålmodig og håper på at Pasientreiser for en gangs skyld kommer når de er bestilt, tross bange anelser. Det er nesten som å bli født på ny. Jeg har hatt det bra, men hjemlengselen vinner selv i forhold til steder som Meråker Kurbad og flere gode steder jeg har vært. Alle har sine fortrinn og alle har hjulpet meg framover fra jeg lå flatt til jeg nå går ganske greit. Nå gjelder det bare å finne noen som kan sy i glidelåser i buksebeinet mitt slik at jeg slipper å gå i treningsbukser resten av livet.

Knebøy

Når man ligger på rehabilitering trenes det mye. Vi trener styrke, overkropp, utholdenhet, gangetrening, balanse, trappetrening osv. Jeg kom over en av de andre pasientene mens han holdt på med knebøy. Det var en interessant øvelse som jeg skal prøve å lære meg. Kjekt å kunne bruke skoene som et lite bord om det trengs.

Signe Maten

Signe Maten sa hun da hun satte seg. Jeg var raskt ute med hånden og sa, - Kjell Løvik. Skjønner ikke hvorfor hun ble så paff, men det får være hennes sak. Jeg tror jeg har fått spiseforstyrrelser. Blir ofte forstyrret når vi spiser. Det er seks stykker ved bordet og når noen ikke hører godt, andre hvisker når de snakker og noen snakker utrolig mye, mens en hyler på hjelp, så vil jeg kalle det forstyrrelser. Det er trangt som pokker ved bordet, viktig å få inn takten på naboen, men når han er over 90 så går handa saktere enn min, så maten faller ofte av gaffelen. En ny spiseforstyrrelse. Gått over til hurtigspising. Treretters med skibytte, smørefrie skiver med sundt pålegg. Skulle jo gå ned i vekt her, men kan ikke gå på vekta slik at ernæringskonsulenten ser på. Går utenom alle slike. Ved kaffen er det delt opp i to avdelinger med kaker. En avdeling for syltynne og en for diabetikere og overvektige. Det er delt med et eget skilt. Fant raskt løsningen i kveld. Flyttet bare skiltet litt, da ble det fastelavnsbolle og et bløtkakestykke. Signe maten!

Helsevesenet Michelin guide

Det er kanskje stygt av meg å rangere helsevesenets tjenester, men synes at noen ligger et skritt foran andre. Det betyr ikke at de andre er dårlige. Jeg har i løpet av 4 år fått erfare en del og kan sammenligne noen av tjenestene. Sykehus, fastlege, ergoterapi, NAV, rehabilitering, DMS, akutt tjenesten, legevakt, tilsynsleger, ortopediske verksted og for ikke å glemme, transport av pasienter. Jeg har jobbet med en bok under disse årene. Den skulle vært avsluttet for lenge siden, men hver gang det skulle gå bra, så gikk det galt. Nå er jeg så dristig at jeg tror jeg kan få den ferdig i vår. Jeg vil allerede nå annonsere at dersom jeg hadde hatt anledning til å dele ut helsevesenets Michelin stjerner så er det tre klare vinnere, som hadde fått tre stjerner. Meråker Kurbad, fastlegen min og Ortopedisk avdeling 3 på St. Olav, Så hadde det vanket 2 stjerner til ortopedisk og kirurgisk avdeling på Levanger, samt DMS og Egge rehabilitering. Glemte en, anestesilegen som tok en blodgassprøve uten at det gjorde vondt (det er normalt vanvittig vondt). Resten må jeg vurdere litt før de får karakter. (Pasientreiser er ikke en gang på kladdepapiret, pluss noen tilsynsleger) Da går jeg inn i siste uke i Klæbu og gleder meg til å komme hjem etter 4 måneder borte.