Stå på egne bein

Fra i morgen står jeg på egne bein og ruller på egne hjul. Selv om det ene beinet ikke er ekte så er det mitt. Det skal holde meg oppe resten av livet. Jeg får et livslangt forhold til Trøndelag ortopediske verksted eller andre verksted. Jeg må legge opp tablettene selv og lage maten selv. Det er slutt på å få maten servert på en eller annen behandlingsinstitusjon.  Fire år har det gått og nå ser jeg endelig en ende på dette. Synes selv jeg har vært tålmodig, men akkurat nå er jeg utålmodig og håper på at Pasientreiser for en gangs skyld kommer når de er bestilt, tross bange anelser. Det er nesten som å bli født på ny. Jeg har hatt det bra, men hjemlengselen vinner selv i forhold til steder som Meråker Kurbad og flere gode steder jeg har vært. Alle har sine fortrinn og alle har hjulpet meg framover fra jeg lå flatt til jeg nå går ganske greit. Nå gjelder det bare å finne noen som kan sy i glidelåser i buksebeinet mitt slik at jeg slipper å gå i treningsbukser resten av livet.