Lego og piller

 

Hva er likheten med Legobrikker og piller? Det skal jeg snart fortelle deg.

Jeg er en ivrig Lego bygger. Sitter akkurat nå med en modell av "Det hvite hus". Det har over 1000 brikker i forskjellige størrelser. Mange veldig små. Flere av dem på størrelse med pillene jeg trykker inn i munnen hver dag. Det er ikke størrelsen jeg tenker på når jeg ser likheten.

Det finnes et parallelt univers under skapet. Et mørkt, støvete rike der piller og legoklosser lever side om side – som to arter som har funnet hverandre i eksil. Alt begynner uskyldig. En liten tablett triller av nattbordet, en legokloss faller fra bordet. De ser på hverandre, nikker stille, og ruller i takt mot friheten under sofaen. Der nede er det ingen mennesker som roper «hvor ble den av?» eller «AU!» etter å ha tråkket på dem. De faller ikke rett ned og blir liggende. De spretter av gårde som kyr som slippes ut om våren. De stopper ikke før de har rullet flere meter og de finner alle smutthull som måtte være i nærheten.

Pillene ligger der og filosoferer over livets mening: «Jeg skulle egentlig hjelpe mot hodepine, men nå hjelper jeg bare støvet med å føle seg viktig.» Legoklossene, på sin side, bygger små festninger av støv og hårstrå. De drømmer om den dagen noen endelig flytter skapet og roper «Der var du!» – som om de har vært savnet, ikke glemt.

Og når støvsugeren kommer forbi, holder de pusten. Det er som en tornado i miniatyrverdenen. Noen blir sugd opp, andre overlever og får heltestatus.

Så neste gang du mister en pille eller en legokloss – ikke fortvil. Du har bare bidratt til å utvide et lite samfunn under skapet. Et sted der alt som faller, finner hverandre.

Billaus

Det har gått noen uker siden bilen ble solgt og lappen tatt ut av lommeboka. Ikke flir - jeg har ikke mistet lappen, men herr Parkinson var livredd for å sitte på. Nok om det. Bilen ble lagt ut for salg. Nå ruller den nede på Østlandet et sted. Vurderte å kjøpe en ny bil for det var jo morsomt å sette seg inn i en datamaskin med super fart i løpet av sekunder. Prøvekjøringen var før jeg bestemte meg for å legge hatten på hylla. Det sies at erfaring er den beste læreren. Men når du sitter bak rattet i en moderne bil som har flere knapper enn et flycockpit, føles det mer som å være elev i et kurs du aldri meldte deg på.

Jeg trykker på én knapp – og plutselig rygger bilen av seg selv. Trykker på en annen – og radioen begynner å snakke italiensk. GPS-en roper «snu!» med en tone som minner om turkompisen når jeg har kjørt feil for tredje gang.

Jeg husker da bilene hadde choke, og man måtte lytte til motoren som en lege med stetoskop. Nå sier bilen selv at den «trenger service» – som om den har fått personlighet og dårlig humør.

Men det verste er parkeringsensorene. De piper som en flokk sinte spurver hver gang jeg nærmer meg en kantstein. Jeg har begynt å hilse på dem: «Slapp av, jeg ser den!» Likevel, det er noe vakkert med å være en gammel mann bak rattet. Jeg kjører ikke fort, men jeg kjører med stil. Jeg husker veier som ikke finnes lenger, og jeg vet hvor alle bensinstasjonene lå før de ble til kaffebarer.

Så ja – jeg er kanskje gammel bak rattet. Men jeg har kjørt gjennom mer vær, mer kjærlighet og flere rundkjøringer enn de fleste. Og jeg har fortsatt blinklys – jeg brukte det til og med. Selv om jeg savner bilen gleder jeg meg over at jeg slipper forsikring, slipper å skifte dekk, slipper dyre verkstedsregninger og ha dårlig nattesøvn om jeg klarer å betjene billånet- Jeg henter scooteren jeg har fått av NAV og kjører en tur til byen i gangfart. Passerer bensinstasjonen og kikker opp på diesel prisen - 27,80 pr liter.