Billaus

Det har gått noen uker siden bilen ble solgt og lappen tatt ut av lommeboka. Ikke flir - jeg har ikke mistet lappen, men herr Parkinson var livredd for å sitte på. Nok om det. Bilen ble lagt ut for salg. Nå ruller den nede på Østlandet et sted. Vurderte å kjøpe en ny bil for det var jo morsomt å sette seg inn i en datamaskin med super fart i løpet av sekunder. Prøvekjøringen var før jeg bestemte meg for å legge hatten på hylla. Det sies at erfaring er den beste læreren. Men når du sitter bak rattet i en moderne bil som har flere knapper enn et flycockpit, føles det mer som å være elev i et kurs du aldri meldte deg på.

Jeg trykker på én knapp – og plutselig rygger bilen av seg selv. Trykker på en annen – og radioen begynner å snakke italiensk. GPS-en roper «snu!» med en tone som minner om turkompisen når jeg har kjørt feil for tredje gang.

Jeg husker da bilene hadde choke, og man måtte lytte til motoren som en lege med stetoskop. Nå sier bilen selv at den «trenger service» – som om den har fått personlighet og dårlig humør.

Men det verste er parkeringsensorene. De piper som en flokk sinte spurver hver gang jeg nærmer meg en kantstein. Jeg har begynt å hilse på dem: «Slapp av, jeg ser den!» Likevel, det er noe vakkert med å være en gammel mann bak rattet. Jeg kjører ikke fort, men jeg kjører med stil. Jeg husker veier som ikke finnes lenger, og jeg vet hvor alle bensinstasjonene lå før de ble til kaffebarer.

Så ja – jeg er kanskje gammel bak rattet. Men jeg har kjørt gjennom mer vær, mer kjærlighet og flere rundkjøringer enn de fleste. Og jeg har fortsatt blinklys – jeg brukte det til og med. Selv om jeg savner bilen gleder jeg meg over at jeg slipper forsikring, slipper å skifte dekk, slipper dyre verkstedsregninger og ha dårlig nattesøvn om jeg klarer å betjene billånet- Jeg henter scooteren jeg har fått av NAV og kjører en tur til byen i gangfart. Passerer bensinstasjonen og kikker opp på diesel prisen - 27,80 pr liter.