Kjøkkenet

Jeg har blitt en racer på kjøkkenet. Fort inn og fort ut. Kan koke vann, men er litt usikker på hvor lenge det skal koke. En fordel med å ha sykdommen Parkinson er at jeg blir en kløpper til å røre i sausen mens den koker opp.
Jeg hadde sett nok matprogrammer til å være overbevist om én ting.. Jeg kunne lage gourmetmat. Jeg hadde til og med kjøpt meg et forkle med teksten «Masterchef in progress». Problemet var bare at det var mer «progress» enn «master».

Det begynte med egg. Jeg skulle lage omelett. Enkelt, tenkte jeg. Men da jeg slo det første egget mot kanten av bollen, traff  jeg med så mye entusiasme at halve skallet ble med i røra. Det andre egget landet på gulvet. Det tredje traff katten. Nå har jeg ingen katt, så det gjorde ikke noe.

«Ingen grunn til panikk,» tenkte jeg og grep vispen. Jeg vispet med en energi som kunne ha startet en liten tornado. Jeg er usikker på om jeg hadde tatt for mye tran eller om det var Parkinson som bisto. Omeletten ble mer skum enn mat.

Så kom stekepanna. Jeg skrudde på full varme. Jeg tenkte «det går fortere da». Et minutt senere sto jeg i en sky av røyk, og brannalarmen sang sin klagesang. Jeg viftet febrilsk med et kjøkkenhåndkle, mens naboen så på meg med et uttrykk som sa: Du burde ikke få lov til å bruke ild.

Da jeg endelig fikk kontroll, serverte jeg det som mest minnet om en forkullet pannekake. Jeg smilte tappert, tok en bit og tenkte med tårer i øynene: «Kanskje jeg skal begynne med salat.» Nå har jeg fått meg komfyrvakt.

Tårer, et språk uten ord.

 

Det sies at tårer fra en kvinne er verdens sterkeste vannkraft. Tårer er mer enn vann og salt. De er kroppens stille språk. Et uttrykk for alt vi ikke får sagt. De renner når ordene svikter, når hjertet er fullt, og når livet presser på fra alle kanter.

Sorgens tårer De mørke dagene har sin egen rytme. Sorgens tårer renner tungt, som om de bærer minner i hver dråpe. De vasker bort det som ikke kan endres, og lar oss stå igjen nakne, men renset. Det er i gråten vi finner styrke til å gå videre.

Gledes tårer Så finnes de andre. De som kommer når hjertet sprenges av lykke. Når barnet tar sine første skritt, når vi ser noen vi trodde vi hadde mistet, eller når livet plutselig viser sin varme side. Gledes tårer er solskinn som bryter gjennom skyene, et bevis på at vi har kjent kontrastene. 

Småbarns gråt, den første samtalen For de minste er tårer et språk. Et rop etter nærhet, mat, trygghet. De gråter ikke for å manipulere, men for å kommunisere. Hver tåre er et signal, et lite SOS fra et menneske som ennå ikke har ord. Og når vi svarer med omsorg, lærer barnet at verden lytter.

Smerte og lindring Tårer lindrer. De frigjør spenning, demper stress, og minner oss om at vi er levende. Det er ingen skam i å gråte. Det er en ære å være menneske nok til å føle.

Smil som sommerens språk

 

Har du kjent varmen som sprer seg i kroppen når et lite barn smiler til deg? Eller på gaten når et fremmed menneske sender deg et smil? For ikke å snakke om når du treffer noen du ikke har sett på lenge. Denne sommeren har vært full av slike smil. Smil som har feid vekk sykdomstanker, miljø-ødeleggelser og gale statsledere som har mistet evnen til å smile. Kanskje også evnen til å ta imot smil også.

Det begynte med et lite smil fra en liten baby. Et sånt som ikke krever ord, men som likevel sier alt. Et spedbarn som møter verden med et åpent blikk, en bestefar som svarer med et smil som har levd et helt liv. Og plutselig er det som om hele dagen blir litt lettere.

Smil er små solglimt i hverdagen. De trenger ikke planlegges, de bare skjer og når de gjør det, sprer de seg som varme gjennom kroppen. Kanskje er det derfor de som har mistet evnen til å smile, også mister evnen til å ta imot smil. For et smil er ikke bare en bevegelse i ansiktet. Det er en invitasjon til å være menneske sammen.

En flue fortred

 

Jeg så den smette inn døra da jeg skulle hente posten. Den var nok lei av regnværet. Nå hadde den tålmodig sittet og ventet på at døra skulle åpnes. Nå har jeg fått en husflue som føler seg helt trygg for å bli mat for en sulten småfugl. Jeg klarer ikke å gi den en smekk. Den er for kjapp. Det er utrolig irriterende å ha en flue i hus. Den er frekk og lander der det passer den. Jeg intervjuet en gang skuespilleren Charlotte Frogner. Hun sa hun ikke kunne gjøre en flue fortred. Da snakker vi ikke om den "Spanske flue". Det står respekt av å ikke slå til en flue om man har muligheten. Som guttunge ble jeg en mester til å skyte ned fluer med gummistrikk til min mors store irritasjon. Det ble noen flekker på vegger og skap. Om du er flue ser du kanskje annerledes på det.

Hei, jeg heter Frank. Jeg er en flue. Ikke en hvilken som helst flue. Jeg er den flua du prøver å slå med avisa mens du banner lavt og svetter. Jeg har vært på kjøkkenet ditt, på kaffekoppen din, og ja på den skiva du trodde var trygg.

Jeg våknet i dag med ett mål, å irritere. Det er liksom jobben min. Jeg kunne vært en bie, en sommerfugl, eller en majestetisk øyenstikker, men nei, jeg ble en flue. En liten, summende rebell med vinger som aldri gir opp.

Første stopp er frokostbordet. Du trodde du var alene med rundstykket ditt, men jeg så smøret glinse i morgensola. Bzzzz! Jeg landet elegant midt på tallerkenen. Du slo etter meg med refleksene til en ninja. Men jeg er raskere. Jeg fløy en sirkel, bare for å vise hvem som egentlig styrer rommet.

Så kom høydepunktet. Kaffekoppen. Den dampet, du lente deg tilbake, og jeg tenkte: «Perfekt tidspunkt for en dramatisk entré.» Jeg landet på kanten, stirret ned i mørket og tenkte på livets store spørsmål. Hvorfor hater mennesker meg så intenst? Jeg er jo bare en liten skapning med store ambisjoner og dårlig timing.

Til slutt, da du endelig fikk tak i avisa og slo – bom! Jeg fløy bort med et triumferende bzzzz, og du satt igjen med et uttrykk som sa: «Hvordan klarte den å slippe unna igjen?!»

Så ja, jeg er irriterende. Men jeg er også utholdende, modig og litt komisk. Neste gang du ser meg, husk, jeg er ikke bare en flue. Jeg er Frank – den uovervinnelige.

PS! Nå skal jeg ta meg en lur, kanskje flua lander på nesa mi. Vennligst ikke slå den der.

Softis

Sommer er softis. Softis er Stiklestadsommer. Det har blitt en tradisjon å avslutte dagen med en blautis. Det er et syn for auge å se skjeggete menn slikke i seg is fra beger og kjeks. Is som renner fra skjeggstubber ned på fingre og ender opp som en fløtedam på bord og gulv. Det finnes mye som symboliserer sommer: sol, varme, ferie, mygg… men ingenting slår den ekte, uforfalskede smaken av softis. Den hvite spiralen av lykke som smelter raskere enn du rekker å si “ta litt ekstra strø, takk”.

Softis er sommerens mest ærlige venn. Den lover ingenting den ikke kan holde. Den sier ikke “jeg varer lenge” eller “jeg tåler varme”. Nei, softisen er brutalt ærlig: Du har fem minutter. Maks. Lykke til.

Det starter alltid så optimistisk. Du får isen i hånda, perfekt snurret, med strø som glitrer i sola. Du tenker: “Dette går bra.” Men så kommer den første dråpen. Den som renner nedover kjeglen som en advarsel: Dette er bare begynnelsen.

Plutselig står du der i en intens kamp mot naturens lover. Du roterer isen som en profesjonell pizzakokk, du slurper, du napper, du forsøker å holde tritt med smeltehastigheten. Det er ren action. Hollywood burde lage film om det. Det er ikke bare et Spelfenomen.

Og strø! Strø er sommerens konfetti. Det finnes to typer mennesker. De som velger sjokolade, og de som velger krokan. Sjokoladefolkene er avslappede livsnytere. Krokanfolkene er eventyrere som liker litt risiko i hverdagen. For krokan faller alltid av. Alltid. Det er som små karamellkometer som styrter mot bakken i det du tar første bit. 

Men uansett hvor mye den smelter, drypper, renner og saboterer t-skjorta di, så har softisen en superkraft. Den gjør deg glad. Det er umulig å være sur mens du spiser softis. Selv om halve isen ligger på skoen, og resten renner ned armen, så smiler du. For det er sommer. Og softis er sommerens egen lykkepille, helt uten resept.

Så neste gang du står i kø ved kiosken, med sola i ansiktet og ferie i kroppen, ta en softis. Ta to. Ta strø. Ta sjansen. Det er sommer, og softis er den mest smakfulle måten å feire det på. Og ta gjerne et bilde av seansen. 

PS! Det er å ha Parkinson og like softis er en utfordring. Kan være greit å varsle de rundt deg.

Cancer non diffusus est.

Klokken ble 13:20. Jeg skulle ha en telefonsamtale med legen på sykehuset og få beskjed om kreften hadde spredd seg ut fra svulsten de fant og tok bort. I operasjon to fjernet de vev rundt der svulsten hadde vært. Det var dette resultatet jeg skulle få i dag. Telefonen ringte ikke. Klokken ble 13:40. 14:00 og 14:30. Hvorfor ringte de ikke? Jeg har ventet i tre uker på denne telefonen, Føltes omtrent som tilleggstid på en viktig fotballkamp. Dette var min kamp. En kamp som kunne gi både ekstraomganger og nye kamper. Oddsen på min livs viktige kamp var 80/20 så det var gode muligheter til å vinne. Så ringte telefonen. Det var ikke bare Parkinson som gjorde at jeg skalv litt på handa da  jeg tok telefonen. Han gikk rett på sak: "Vi fant ikke flere kreftceller i vevet vi tok, så dette ser bra ut." Jeg kjente en indre glede. Jeg får spille ekstraomganger. Om fire måneder skal jeg ta nye prøver, men jeg har god tro. Takker inderlig for alle gode tanker og hilsener. 

 

Gammel i Steinkjer

AI generert bilde

I dagens Trønderavis kan man lese følgende:

Flykter fra Steinkjer: – Risikosport bare å brekke et bein

Jeg tørr å bli gammel i Steinkjer. Jeg bruker hjemmesykepleien på Egge og er mer godt fornøyd. De er unike spør du meg. Jeg bruker også andre deler av kommunens tjenester. Jeg er ikke redd for å si ifra om noen er galt og da skal man også si ifra om noe er bra. Jeg vil helst slippe å brekke et bein for å teste det ut, men å brekke et bein i vår alder kan være dramatisk uansett hvor men bor. Jeg har bodd i Steinkjer siden 1987 og hatt jobber som å være vakthund i samfunnet. Det er ikke vanskelig å finne svake punkter uansett hvilke kommuner man leter. Man finner møkk om man spar i møkka kjelleren. Nå mener jeg slettes ikke at man ikke skal si ifra om noe er galt, men i dette tilfellet synes jeg overskriften blir litt drøy. Er det virkelig slik at eldre flykter fra Steinkjer. At noen flytter er naturlig. Jeg skulle også ønske at jeg bodde nærmere barna, men måtte da velge mellom Overhalla, Trondheim og København. Regner med at ingen av kommunene ringer og sier velkommen som pleiepasient. Understreker derfor at om jeg flytter fra Steinkjer er det ikke fordi jeg mistrives her. Sørvisen og god hjemmesykepleie, samt gode venner og gode naboer  gjør godt å bo i Steinkjer.             

En usedvanlig vanlig mann

Gratisbilde fra nett. Morten Svartveit

 Det har vært en fantastisk dag. Til og med sola spilte på lag. Jeg var invitert av spelkongen til å drikke kaffe. Vi "Okkuperte" et bord i restauranten og pratet om løst og fast. Vossinger begge to. Vi var på "Heimebane". Skal du treffe ett vennlig menneske i år, er dette mannen å treffe. Det er ikke hver dag spelkongen tar seg tid til å snakke med en underlig mann som har tatt på seg å være "Krigskorrespondent" i Spelet om Heilag Olav. I nesten en og en halv time gikk praten som bare stoppet opp når jeg setter komma og punktum. Det er en imponerende CV denne mannen kan skilte med. Det ble en del teater, film og tv-serie prat. Ikke et øyeblikk mistet han fotfestet. Der slet jeg mer. I de årene "krigskorrespondenten" har herjet med kongerekka har det aldri skjedd at en spelkonge har brukt så mye av sin tid på en som driver med tull og vas. Det var som å møte en god gammel venn. Morten er en gavepakke av kongelig selvironi, teatralsk tyngde og akkurat passe mye glimt i øyet. De som har gitt ham rollen har gjort en flott jobb. Ikke fordi han fikk krona, ikke fordi han fikk sverdet, og ikke engang fordi han fikk egen stol i garderoben. Nei, fordi Morten straks innførte sin egen kongelige tradisjon:

Det ærbødige nikket.

Han hilste på liten og stor. Han la mye vekt på å se folk. Han nikket til folk. Det er en god følelse. Hirden begynte å nikke tilbake, mest fordi de trodde det sto i manus. Magnus, koreografen, prøvde å stoppe det, men etter tre dager nikket han også, rytmisk, i takt, som om det var en del av koreografien. Folk i Verdalen som til vanlig under Spelet rister på hodet, begynte å nikke. 

En dag kom Morten til øving og sa:

«Jeg har tenkt litt. Kanskje vi skal innføre kongelig oppvarming? Den består av tre nikk, ett dypt pust og et lite majestetisk snurr.»

Maren svarte: «Vi skal varme opp, ja. Men ingen skal snurre majestetisk uten at jeg har godkjent det.»

Morten nikket. Selvfølgelig. Publikum begynte å nikke. Først forsiktig. Så ivrig. Til slutt sto hele Stiklestad og nikket som om de var med i en slags historisk versjon av "Stjernestøv".

Takk til Torbjørn som ordnet med skyss og fikk til dette møtet. Takk til Morten for en hyggelig prat som ble delvis offentlig, delvis privat.

Et usedvanlig vanlig menneske.

Tog

AI-generert bilde

Jeg har vokst opp langs Bergensbanen og bodd på forskjellige stasjoner og vokterboliger. Gulsvik og Sokna og et Gudsforlatt sted mellom to tuneller som het Ørgenvika. Det var bare to hus der. Stasjonen og en vokterbolig. Skulle vi noe sted tok vi motorvogna. Den fulgte meg videre i livet også. På Sønsteby ved Gulsvik og til Sokna. Motorvogna ble bussen vår. Det hendte flere ganger at lokføreren stoppet og slapp oss av ved boligen vi bodde. Det skjer ikke i dag og det er vel bra. Jeg husker damp lokomotivene som kom pesende inn på stasjonen der pappa hadde tjeneste. Vi kjente både lokfører og konduktører, i noen tog var det samme mann. For det var bare menn som kjørte tog og jobbet inne på stasjonene. Kjærligheten til tog og jernbane har fulgt meg hele livet. Det har blitt lange togturer og modelljernbane av det. Å ha kjærlighet til tog er litt som å ha kjærlighet til rytmen i verden. Det handler ikke bare om maskiner og skinner, men om bevegelse, lyd og minner Den dype følelsen av å være på vei, av å se landskapet gli forbi mens hjulene synger sitt metalliske refreng. Lukten av olje og metall, lyden av dør som smekker igjen, og den første gangen du sto på perrongen og kjente vinden fra et passerende tog. I toget får man tid til å tenke, lese, drømme. Det er et rom der verden går fort, men du får lov til å sitte stille. Tog binder steder sammen, men også mennesker. Det er en linje mellom by og bygd, mellom fortid og nåtid. Lokomotiver og motorvogner har sin egen skjønnhet fra de runde frontene på gamle NSB‑vogner til de moderne linjene på dagens tog. Kjærlighet til tog er kjærlighet til tempoet som passer livet, ikke for raskt, ikke for sakte. Det er å se naturen og teknikken samarbeide, og å vite at hver tur har sin egen rytme, sin egen historie.

 

Radioandakt

 

Jeg bruker å høre på radioandakten som kommer etter nyhetene og været klokken 0800. Det er en god start på dagen etter tragiske nyheter om krig og dårlig  vær. Radioandakten er ofte små perler  av foredrag til ettertanke. Nå lurer jeg på hvorfor det ikke er slike andakter på fredager? Jeg kunne tenke meg påfyll også i forkant av helgen. Det er som å starte på en lang biltur med nesten tom tank. 

Stemmen på radioen er rolig, trygg, og bærer med seg en rytme som minner om kirkeklokker i det fjerne. Ordene er enkle, men de treffer. De handler om håp, om fellesskap, om å finne ro midt i alt som suser og haster. Den ivrige radiolytteren vet at det ikke bare var ord de hørte. Det var et lite stykke fred. En liten motvekt mot bomber som river sovende uskyldige mennesker i biter. 

Minner

 

Det sies at det eneste som kan seire over døden er minnet over den som har gått bort. Minnet er som små vakre diamanter. Noen ganger kommer minnene snikende som duften av nystekt brød fra barndommens kjøkken, eller latteren fra en som ikke lenger er her. De bor i oss, som små lysglimt i hverdagen, og minner oss om hvem vi har vært, og hvem vi er blitt.

Minnet er ikke bare et arkiv av fortiden, men et levende pust i nåtiden. Det former måten vi ser verden på, gir farger til dagene og trøst når livet butter imot. Et bilde, en sang, et sted alt kan vekke et minne som får hjertet til å smile eller øynene til å bli blanke.

Det fine med minner er at de ikke trenger å være store. De kan være små øyeblikk av varme som en kopp kaffe delt med en venn, en tur i regnet, et barns hånd som griper din. De er som små frø som spirer i sjelen, og minner oss om at livet har vært rikt og fortsatt er det.

Så ta vare på minnene dine. Skriv dem ned, del dem, lev dem på nytt. For i en verden som stadig haster videre, er minnene våre stille vitner om alt som har vært verdt å stoppe opp for.

Hjemmeberedskap

 

Det er veldig trivelig med smårollinger på besøk, men oppdaget raskt at huset til en 70 åring ikke er forberedt på slikt besøk. Et hus fullt av spennende saker som må sjekkes ut. En tennpose, en ildraker, et tungt askebeger, en fjernkontroll, noen juletrelys som jeg ikke fatter hvor kom i fra. Noen fargerike nåler til til blodsukkermåling, en vaskekost og en ispinne. Her må man lage noen beredskapsplaner som gjør at ingen skader seg eller får hjerteinfarkt.

Det begynte som et helt vanlig besøk. På fem minutter var stua forvandlet til hinderløype, kaffekoppen til bilvask, og fjernkontrollen til et mystisk tryllestav. Bestefar prøvde å holde følge, men takk og pris for at ungene har foreldre som også hadde noen utfordringer. Det er vanskelig å være strategisk når man har en unge på hodet, en under bordet og en som roper på sitt eget babyspråk sier «bestefar, se hva jeg kan!» mens han balanserer på sofaryggen eller kommer til meg med alle fjernkontrollene som er i huset. Nå setter jeg meg og skriver en risikoanalyse og en beredskapsplan. Bare så det er sagt. Du verden så trivelig det er å ha besøk. 

De viktige barna

 

AI generert bilde

Ungene mine er blitt voksne, men fortsatt er de barna mine. En fantastisk skatt i mitt liv. De har selv blitt foreldre og oppdager hvor viktig denne skatten er. Det finnes ingen konto i verden som kan måle verdien av et barns latter. Ingen bank som kan forvalte den rikdommen som ligger i små hender som griper etter deg, eller i et «pappa» som kommer med søvntung stemme midt på natta. Barn er ikke bare vår fremtid. De er vår daglige påminnelse om hva som virkelig betyr noe. Det gjelder også de voksne barna. 

Det er i de små tingene skatten ligger, i tegningen som forestiller deg med et hjerte på magen, i sandkaker som serveres med høytidelig mine, i spørsmål som får deg til å le og tenke samtidig. Barn ser verden uten filter. De finner eventyr i regndråper og magi i en stein med rare prikker. Gjennom barna ser vi oss selv på nytt. De viser oss tålmodighetens grenser, men også kjærlighetens uendelighet. De lærer oss å være til stede, å slippe kontrollen, og å se skjønnheten i det uperfekte. Når vi ser dem vokse, vokser vi også som mennesker, som foreldre, som medmennesker. Barn er ikke en oppgave, men en gave. De minner oss om at livet ikke skal måles i prestasjoner, men i nærhet. I latteren som fyller rommet. I stillheten etter en klem. I vissheten om at du har fått være en del av et menneskes reise. 

 

Ferie

Du trodde kanskje  at vi pensjonister ikke har feriefølelse, men det har vi. Da kommer besøkene. Da kommer minnene. Det er noe eget med feriedagene. De kommer alltid litt senere enn man skulle ønske, men når de først er her, faller skuldrene ned, tempoet roer seg, og verden får litt mykere kanter. Ferie er ikke bare fri fra jobb, det er fri til å være. Til å puste. Til å kjenne etter.

Jeg liker den første morgenen best. Den der man våkner uten alarm, og kroppen selv bestemmer når dagen skal starte. Kaffekoppen smaker annerledes da, litt mer som en belønning enn en rutine. Man sitter gjerne litt lenger ved bordet, ser ut vinduet, lar tankene vandre uten mål og mening.

Ferie handler også om de små øyeblikkene. En tur langs en grusvei som lukter solvarm skog. En is som smelter litt for fort. En bok man endelig får tid til å åpne. Samtaler som ikke haster. Latter som kommer av seg selv. Kanskje til og med en liten middagslur av den typen man aldri får tatt ellers.

Og så er det menneskene. Familien, venner, naboer, de man kanskje ikke ser nok i hverdagen, men som plutselig får plass igjen når kalenderen er tom. Ferie gir rom for å være sammen på en annen måte. Litt nærmere. Litt varmere.

Til slutt kommer den stille takknemligheten. Den som sniker seg inn når man kjenner at man faktisk trengte dette. At man er heldig som får oppleve dager uten krav og forventninger. At livet, midt i alt som kan være tungt, også har plass til lys, ro og glede.

Ferie er en pause. Men det er også en påminnelse om at vi trenger tid til å leve, ikke bare fungere.

Amatørene våkner

De proffe amatørene, sammen med erfarne skuespillere skifter ham fra å være sjåfør til å bli hirdsjef,  andre er lærere, montører, skoleelever, studenter, pensjonister og kommunalt ansatte. Alle frivillige som brenner for Spelet om Heilag Olav. Noen bruker hele ferien for å delta og leve seg inn i en snart tusen år gammel historie. Den fantastiske frivilligheten som får hele greia til å gå rundt, som et slags historisk dugnads‑tivoli med sverd, svette og kaffe på termos.

Kongen skinner, men det hadde han ikke gjort uten frivilligheten og da snakker jeg ikke bare om de som er på scenen, men i høyeste grad alle som jobber for at akkurat årets forestillingen skal bli best mulig. Både synlige og usynlige frivillige. Det er de frivillige som egentlig har hovedrollen.

For uten frivillige hadde Spelet vært:

• én mann med sverd,

• én mann med manus,

• og en publikummer som egentlig bare kom for å kjøpe vaffel.

Han som står bakerst i slagscenen og roper «HÆ!» litt for høyt. Han som tar rollen så alvorlig at han øver på å falle dramatisk i hagen hjemme. Han som egentlig skulle være “mann nummer 14”, men som lever som om han var hovedrolle. De frivillige er der når solen brenner i hjelmen og når himmelen åpner seg og publikum begynner å se ut som våte sauer, står denne frivillige der med et smil og sier: «Det e’ berre litt væte, det høre med!» Og på mystisk vis blir alle litt gladere. Og vi har noe å snakke om i årevis framover. Vi husker tordenværet, regnskyllene, den brennende heten, tabbene til skuespillerne og festene (sistnevnte husker vi kanskje ikke så godt). 

 

Bergenser

AI generert bilde

 Jeg traff en bergenser nylig som sa han hadde god skjeggvekst. Jeg som trodde at de ikke holdt kjeft så lenge at det grodde. Det var derimot en gang en bergenser som het Magne, og Magne hadde én stor sorg i livet: Han fikk aldri skjegg. Ikke antydning. Ikke dun. Ikke engang et enslig hår som kunne gi håp om framtidig skjeggvekst.

«Det er genetisk,» sa folk. «Det er hormonelt,» sa legen. «Det er fordi du aldri holder kjeft,» sa bestekompisen hans.

Og det var kanskje det mest presise.

For Magne snakket. Han snakket som om ordene var en form for livsviktig ventilasjon. Hvis han var stille i mer enn tre sekunder, begynte han å riste som en kaffetrakter som manglet vann. Han snakket til folk, til hunder, til busser, til heiser, til brødskiver. Han snakket til skjeggoljen han kjøpte på tilbud. Han snakket til speilet. Han snakket til skjegget han ikke hadde.

«Kom no ut, då!» sa han hver morgen. «Eg har kjøpt balsam og alt!»

Men skjegget kom aldri. En dag gikk Magne til en barberer for å få profesjonell hjelp. Barbereren så på ham, strøk seg i sitt eget majestetiske skjegg og sa:

«Du må gi skjegget ditt ro. Stillhet. Fred. Du må slutte å snakke.»

Magne ble helt bleik. «Slutte å snakke? Eg? Det er jo som å be Ulriken om å slutte å være fjell!»

Men han prøvde. Han satte seg ned hjemme, tok et dypt pust, og bestemte seg for å være stille i fem minutter.

Det gikk nøyaktig ni sekunder.

Så spratt han opp og ropte: «Eg klarer det ikkje! Eg får abstinens! Eg må sei noko!»

Og akkurat da, i det øyeblikket han ga opp, skjedde det noe. Et lite hår, knapt synlig, stakk seg fram på haken hans. Som en forsiktig speider som ville sjekke om verden var trygg.

Magne ble rørt. «Sjå! Eg har fått skjegg!»

Håret så seg rundt, hørte Magne ta en ny monolog om hvor fantastisk dette var, og trakk seg umiddelbart tilbake.

Det var det siste han så til det.

Ventesorg

 

AI generert bilde

Jeg hørte et nytt ord på radioen i dag tidlig. ordet er ventesorg. Det beskriver for eksempel den sorg som kan oppstå når du venter på svarene på en medisinsk prøve. Ventesorg er å stå i døråpningen mellom nåtid og framtid. Du ser det som kommer, men du er fortsatt bundet til det som er. Det er å elske noen så høyt at hjertet begynner å sørge før hendene må slippe. Det er å kjenne at tiden endrer seg, at noe glir bort, at en rolle, en trygghet, en kropp, en hverdag. Alt sammen er i ferd med å forandre seg. Personlig har jeg en tendens til å grue meg til å ta avskjed med noen. Jeg gruer meg til avskjeden før den besøkende har kommet. Kanskje er dette ventesorg. Det er en sorg som ikke roper. Den er lavmælt, nesten høflig. Den legger seg som et tynt lag over dagene. Du gjør det du skal, du smiler, du lever, men inni deg er det en liten uro som sier at du forbereder deg på noe du ikke vil. Ventesorg er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at du er et menneske som føler dypt, som ser livet slik det er, skjørt, vakkert, og fullt av øyeblikk som betyr noe. Jeg er inne i en ventesorg nå. Venter på svarene på en kreftprøve. Prøver å ikke tenke så mye på det, men merker at jeg er litt spent. Godt å vite at det er et ord for det. Ventesorg.

Fiskelykke

 

Det var to venner som dro ut på fisketur. Den ene hadde flunkende nytt utsyr til mange tusen kroner. Han hadde gode sluker var en erfaren fisker. Han var ikke i nærheten av å fisk. Den andre hadde en bambus stang og brukte mark som agn. Han fikk ikke fisk han heller

Knott og mygg puster de også

KI generert tegning

I natt drømte jeg at jeg blåste munn til munn på en mygg. Jeg slet med å få inn luft. Vet ikke hvorfor jeg drømte det. Myggen hadde sikkert nettopp sugd blod fra meg. Skulle gjerne hatt en drømmetydning på en slik drøm. Det er rart at så små skapninger også trenger oksygen for å leve. De har ikke lunger slik som oss. De puster gjennom huden i et nettverk av fine luftfylte rør som går ut til alle kroppens celler. Luft kommer inn gjennom små porer i kroppsoverflaten. Ikke rart jeg ikke fikk til å bruke munn til munn metoden. Neste gang en mygg lander på drømmene mine skal jeg bruke hjertekompresjon på den. Tenker det gjør susen. 

Språk og nye landsmenn

 Vi som også har diagnosen Parkinson kan snøvle en del og være vanskelig å forstå. Sliter med det jeg også. Det nytter ikke å bli sint. Vi snakker ikke tydeligere av den grunn. Jeg er lært opp til å være veldig tolerant overfor våre nye landsmenn og ønsker dem hjertelig velkommen til landet vårt. Det jeg sliter med er at noen som ikke forstår norsk eller at de tror de snakker norsk. Ikke kan de engelsk heller. Jeg vil jo være høflig og late som jeg forstår. Det er en dårlig løsning for begge parter. Når jeg får et knekkebrød med brunost, tomat og majones er det fordi jeg har svart feil på et spørsmål om hva jeg vil ha på av pålegg. Når ikke språket er på plass og vedkommende i tillegg snakker lavt og mumler blir det svært vanskelig å være både pasient og helsepersonell. Jeg vil gå så langt at det er på grensen til uforsvarlig å sende ut noen til pasientene som ikke kommuniser. Det er egentlig respektløst for alle parter. Kanskje det er den begynnende eldrebølgen som gjør at man trenger flere hender for å få kabalen til å gå opp. Glem bare ikke at språket er en vesentlig del av pleien. Jeg vil gjerne forstå, men når jeg sitter høflig igjen med å ikke meddele at det var ikke det jeg mente. Det må være et språklig minstekrav for å betjene oss pasienter. Sensoren må ikke være bare være en leder som ansetter folk, men med en prøvetid blant oss pleietrengende. Vi hører ikke like godt lenger og noen av oss snakker utydelig.

Fotball

Jeg er på ingen måte interessert i fotball. Har ikke sett en kamp på sikkert 50 år. Har jo fått med meg at Haaland er en helt. Jeg kan bare ikke skjønne at så mange er lidenskapelig interessert i å se 22 menn løpe livet av seg for bare å sende ei lærkule i et nett. Det var inntil i går. Jeg dumpet ned i godstolen for å se nyheter klokken 1900 på NRK. Førstesaken der var lagene som entret banen. Tullete tenkte jeg. Krig, ulykker , terror, drap og renter må være viktigere enn fotball, men det var inntil i går. Av en eller annen grunn byttet jeg over til TV2 sin sending. Der var de samme mennene på vei inn på banen. Jeg kikket meg over skulderen for å se om naboen så at jeg så på fotballkamp. Det kunne jeg ikke ha på meg. Det var inntil i går. Jeg ble sugd inn i tv skjermen og ble der i 45 minutter pluss ekstra tid. Jeg hadde nesten ikke tid til å ta imot hjemmesykepleien. Jeg hadde fotballfeber. Så kom jeg meg gjennom en ny omgang. Nye mål og tilleggstid. Sistnevnte var ulidelig. Aldri har minutter gått så seint. Da dommeren blåste i fløyta, glemte jeg et øyeblikk at godfoten min er i stål. Ble sendt brutalt ned i godstolen og fikk slått over på en kanal. Ingen måtte se at jeg hadde sett en hel fotballkamp, men det var i går.

Positiv provokasjon.

Jeg merker at jeg irriterer noen ved å prøve å snu det negative til det positive. Du skal selvfølgelig få lov til å være  misfornøyd eller ha negative tanker og jeg presiserer at jeg slettes ikke er positiv hele tiden. Føler jeg må kjempe for hver eneste positive tanke. Jeg føler en seier hver gang jeg lykkes. Jeg vinner ikke skirenn. Jeg taper i "kampen" om å være førstemann til en geocache (FTF). Jeg føler at jeg lykkes  med å snu negativitet til noe positivt. Jeg prøver å lete etter lysglimt i mørket selv når lyspæra har gått, sikringen har røket, og naboen har lånt stigen uten å levere den tilbake. Det er en gave. Men det er også en smule irriterende.

For positiviteten dukker opp på de mest upraktiske tidspunktene. Som når du er syk, sliten, lei, og egentlig bare vil være litt dramatisk. Da kommer den snikende, som en overlykkelig labrador:

«Hei! Det ordner seg! Det blir bra! Vi fikser det!» 

Og du tenker:

«Kan jeg få være litt miserabel i fred?»

Men nei. Positiviteten har ikke av-knapp. Den er som en innebygd app du ikke får avinstallert. Den starter automatisk hver morgen, uansett om du har sovet dårlig, mistet stemmen eller gått tom for kaffe. Det er den typen positivitet som sier: 

«Jaja, kroppen krangler, men vi lever da!». «Jaja, dagen er tung, men det finnes jo vafler med rømme og jordbærsyltetøy» eller «Jaja, alt er kaos, men det blir en god historie etterpå!»

Og det verste (eller beste) er at jeg smitter andre. Noen har lyst til å være negative. Det er fritt fram og jeg skal forsøke å ikke ødelegge hele stemningen med et lite glimt i øyet og en kommentar som får dem til å le. Det er nesten frekt. For meg har det blitt en slags livs strategi, en måte å holde hodet over vannet når livet prøver å dra deg ned. Den er en flukt, ja, men en smart en. En som sier:

«Hvis jeg først skal være i dette rotet, kan jeg like gjerne finne noe som gjør det litt mindre tungt.»

Så ja, positiviteten min kan være plagsom. Den er min egen lille motor, min mentale refleksvest. Jeg kan nok ikke love deg at jeg slutter å se positivt på det negative. For meg er det en slags sjelelig dusj som gjøre livet og motbakkene lettere takle. Det kan irritere både meg selv og sikkert også deg. Du er velkommen til å kommentere innlegget.

Tut- kopp

 

Jeg har oppdaget at jeg har mye felles med mine barnebarn. Ikke bare DNA, men også en tut-kopp. Har du prøvd å ligge i en seng, enten det er en morgenstund en søndagsmorgen eller frokost på sykehus. Et fullt vannglass eller en glovarm kaffekopp. Sistnevnte kan gjøre at du blir sendt til Haukeland sykehus på brannskadeavdelingen. Da er det velsignelse å få låne en tut-kopp. Vi har mye felles barnebarna mine, både ved inntak og uttak av væske. Tut-koppen er gull verdt.

Det finnes få ting som får en voksen person til å føle seg mer som et hjelpeløst barn enn øyeblikket man får utdelt en tut‑kopp. Plutselig sitter man der, 70 år gammel, med en kopp som ser ut som den er designet for en giraff med tannregulering.

Tut‑koppen er ikke bare et drikkekar. Den er et statement. Den sier: «Du er midlertidig ute av stand til å håndtere vanlig væske.»

For når man er syk, er tut‑koppen som en trofast venn. Den dømmer ikke. Den sier ikke:

«Hvorfor skjelver du sånn?»

Men vær stolt. Koppen var der da du trengte den mest. En velsignet oppfinnelse.

Toten transport

Språkforvirring blant tyske turister

Det er noe eget med å se en Totentransport‑lastebil dundre gjennom landet. Den ruller stødig som en fjellgeit på firettifire hjul, med grillen høyt hevet og blinklys som sier:

«Flytt dere, her kommer Toten!»

Men for tysktalende turister blir det fort litt… forvirring. For når de ser logoen, sperrer de opp øynene og hvisker nervøst til hverandre:

«Hast du das gesehen? Tote… Transport…?»

«Mein Gott, was fahren die da herum in Norwegen?!»

I mellomtiden sitter sjåføren fra Toten og humrer for seg selv, mens han tygger på en brødskive med brunost og kjører videre som om ingenting har skjedd. For han vet jo at han ikke frakter noe som helst skummelt – bare helt vanlige ting som plank, poteter og kanskje en pall med grillkull til en desperat nordmann som har glemt å handle før helga.

Og når lastebilen ruller inn på en rasteplass, ser du gjerne en tysk bobil som sakte rygger unna, mens sjåføren roper:

«Keine Sorge! Det er bare Toten, ikke Toten!»

Sånn går dagene for Norges mest misforståtte lastebil. En helt vanlig transportør med et navn som får halve Europa til å tro at Norge driver med noe veldig dramatisk på E6.

Å slette en grav

Jeg fikk nylig et brev fra Den Norske Kyrkja, der tema var sletting av gamle graver i familien. Søskenbarn og vi søsken måtte ta et valg. Et valg jeg ikke hadde tenkt på før nå. Det finnes valg i livet som ikke lager lyd, men som likevel rister i oss. Å slette en grav er et slikt valg. Det er ikke dramatisk for verden, men det kan være dypt dramatisk for hjertet. For hva betyr det egentlig å fjerne et sted som har båret et navn, et minne, en historie?

Samvittigheten begynner ofte å hviske lenge før spaden settes i jorden.

Er dette riktig?

Forlater jeg noen?

Viser jeg mangel på respekt?

Tankene går i ring, som om man står ved grensen mellom fortid og nåtid og ikke helt vet hvilken side man hører til. En grav er mer enn jord og stein. Den er et symbol på at et liv har vært levd, og at noen har betydd noe. Når den fjernes, kan det føles som om man visker ut mer enn et navn, som om man tar bort et anker som har holdt minnene fast. Men minnene sitter ikke i steinen. De sitter i oss. Likevel er det vanskelig å overbevise hjertet om det. Samvittigheten spør:

    Burde vi ha latt den stå?

Og tankene svarer ikke alltid klart. De bare sirkler rundt, som fugler som ikke finner et sted å lande.

Men kanskje handler det ikke om å slette, men om å gi slipp. Kanskje er det å fjerne en grav ikke et uttrykk for glemsel, men for at livet går videre, at minnene har flyttet inn i et annet rom i oss, et rom som ikke trenger en fysisk markør for å eksistere.

Det er lov å kjenne på uro. Det er lov å kjenne på sorg. Det er lov å kjenne på lettelse. Alle disse følelsene kan leve side om side. For det å slette en grav er ikke et tegn på mangel av kjærlighet, men et tegn på at kjærligheten har funnet en ny form. Til slutt står man igjen med vissheten om at et liv aldri slettes. Ikke så lenge noen husker. Ikke så lenge noen bærer historien videre. Og det gjør vi, uansett hva som skjer med jorden der navnet en gang sto. Denne teksten er først og fremst tilegnet mine søsken og søskenbarn. Jeg tror vi tok et rett valg.

Hagen

AI generert bilde

En gjengrodd hage er også en hage. Jeg har sluttet å gremmes over at hagen gror delvis igjen. Markblomstene får vise seg fram, gamle planter strekker seg i villniset. Humler, bier og andre insekter stortrives. En gjengrodd hage er mer enn et sted der ugresset har tatt over. Den er et vitnesbyrd om tidens gang, om hvordan naturen alltid finner veien tilbake når menneskets hånd trekker seg unna. Der stier gror igjen og blomster vokser vilt, oppstår en egen form for skjønnhet som er utemmet, myk og ærlig.

I slike hager lever minnene mellom mosen på steinene og de falmede plankene i gjerdet. Fuglene bygger reir i busker som en gang ble klippet med presisjon, og sommerfuglene danser over glemte bed. Det er som om hagen puster fritt igjen uten planer, uten grenser, bare liv. Den gjengrodde hagen minner meg om at skjønnhet ikke alltid ligger i orden og kontroll. Noen ganger er det nettopp i det uperfekte, det ville og det uregjerlige, at naturens poesi blir tydeligst. Hagen min står i sterk kontrast til naboens vakre hage, men som sagt en gjengrodd hage er også en hage planlagt og stelt av naturens gartner.

Kongen og jeg har noe felles

 

Kongen og jeg har to ting felles tror jeg. Vi har begge erfaring med kreft i urinblæren og vi ligger i en seng med laken av silke. Har ikke sikre kilder på det siste. Det er ikke sikkert det er sant, men det skader ingen å sette ut ryktet. Moren min sa alltid at jeg ikke skulle fleipe med Kongen. Det gjør jeg ikke heller. Jeg er stolt over og mektig imponert over hva den mannen orker og hvordan han framsnakker landet. Hvordan han trosser sykdom og vanskelige hendelser. Lurer egentlig på hvordan det er å operere en med blått blod. Det er sikkert ikke mange blodgivere. Lurer også på hvordan det er å være konge og få satt inn kateter. Hvilken størrelse bruker han? Jeg bruker størrelse 16. Det godt helsepersonell har taushetsplikt.

Her er et lite eventyr om vår felles skjebne.

Det var en gang en liten blære i en stor kropp, som het Lille Blære. Lille Blære var nysgjerrig og sta, og likte å spille sprell når ingen så på. En dag våknet den og oppdaget at den hadde fått en uventet gjest. En liten, rampete knute som nektet å gå sin vei.

Lille Blære ble først redd, men så kom Kloke Doktor Måne på besøk med en koffert full av rare instrumenter og en stor, lun latter. «Vi skal ikke la en liten knute bestemme festen,» sa Doktor Måne, og trakk fram en en lang tynn slange som han puttet inn gjennom unevnelige steder. Herr prostata hylte i det slangen passerte ham. Så var slangen på plass og doktor Milde Måne var strålende fornøyd, men slike plast slanger kan ikke vare evig og snipp, snapp, snute så var kateteret ute

Egne tenner

Jeg har den siste tiden vært av og på operasjonsbordet. Hver gang med spørsmål om jeg har egne tenner. Hver gang har jeg lyst til å svare at selvsagt har jeg egne tenner. Jeg har da ikke stjålet tenner fra andre, heller ikke lånt noen for anledningen. Jeg har ikke gebiss og heller ikke lånt noen løstenner fra nattbordet til mannen i nabosenga. Jeg kan bite fra meg om det trengs, men det skjer med egne tenner. Jeg blir aldri spurt om det er mitt eget hår eller om den manglende høyrefoten min er stjålet eller om den gjenstående venstrefoten er min egen fot. Barten derimot har jeg ranet til meg, men den gror sakte. Kommer det noen som vil ha den tilbake skal jeg nok bite fra meg med egne tenner. 

Alle vonde ting er tre

 

Det begynte med operasjon i en fot som etter hvert måtte amputeres. Tankene om det å miste en fot resulterte i boken "Bare en fot."  Lite visste jeg at jeg skulle få stoff til en ny bok. "Hjelp, jeg har fått Parkinson. Prøvde formidle hvor viktig det er å holde humøret oppe selv ved alvorlige sykdommer. Nå har jeg startet på notatene til et nytt prosjekt. Jeg skal prøve å smile meg gjennom denne diagnosen også. Da blir det lettere å være til uansett hvordan det går. Da blir det lettere for familie, venner og helsepersonell å være sammen med meg. Jeg har god tro på at jeg klarer å møte alle utfordringene som kommer. Føler vel at jeg har fått med meg en del ballast gjennom år med utfordringer. Det derfor jeg ønsker å dele dette med deg. At det kan være en motivasjon til å møte motgang i livet. Kommer sikkert til å felle en tåre underveis. Så beklager jeg sterkt overfor deg som synes dette er for privat å dele. Jeg skal prøve å blogge om andre tema også. Så får vi håpe at kampen mot de villfarne cellene lykkes. Legene sier det er 80 prosent sjanse for at Mr. Parkinson og jeg vil overleve dette også. Jeg har krykker som støtter meg, rullestoler jeg kan sette meg ned i, gode hjelpemidler for å takle hverdagen. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og nære venner som bryr seg. Jeg har en raskt voksende familie som betyr mye for meg. Likevel håper jeg at du gjennom, tommel opp eller et hjerte motiverer meg når motbakkene blir litt lange.

Levende krykker

 

Du visste det kanskje ikke, men krykker er levende vesener. De kan bli satt i en krok, men vrir seg løs og kaster seg ut på gulvet. Der blir de liggende til jeg hjelper dem opp. Utakknemlig som de kan de deise i gulvet en gang til. De forstår ikke at vi er avhengig av hverandre for å ferdes trygt. Skal ikke beskylde dem for å ha stor hjernekapasitet, men de lever. Hørte følgende fra dem der sto plassert i et sikkert hjørne:

«Nå skal vi støtte hverandre!» sa den ene, og de trasket av gårde med små joggesko og store smil.

De hadde rytmen inne – venstre, høyre, klikk-klakk – og sang mens de gikk: «Vi holder folk oppe, men nå holder vi humøret oppe!»

På veien møtte de en rullator som ristet på hjulene og mumlet: «Ungdommen nå til dags, alltid på farta!»

Men krykkene bare lo, svingte seg i en liten dans og ropte: «Vi er ikke støttehjul. Vi er livets dansestaver!»

Jeg hørte dem bable i vei før de på nytt deiset i gulvet. Jeg så oppgitt på dem og sannelig hørte jeg en svak latter fra rullatoren der jeg dro den bort over gulvet med bremsene på

Naturen hilser meg god morgen

Naturen hilser meg god morgen. Trærne i hagen vinker med sine grønne hender, som om de vil si: kom ut, vi har ventet på deg. Jeg ser hvordan de koser seg i vinden, hvordan bladene danser i små, uregelmessige trinn, og hvordan de sammen med de andre vekstene slurper i seg regnet som kommer ned livets egen frokost.

Jeg burde sikkert tatt en tur ut og kjent på vårens iherdige arbeid. Den står på som en trofast gartner, og gjør sitt beste for å skape en sommer vi kan leve i. Regnet vasker gatene rene, og vinden tørker dem med hjelp fra solen, som riktignok har gjemt seg bak noen skyer, men som likevel lar sitt milde lys sive gjennom.

Løvetannen er vakker nå, selv om mange ser på den som en uvelkommen gjest. Jeg liker den best når den får sin hvite hatt på da står den der som et lite eventyr, klar til å sende sine drømmer ut i verden. Hagen får vokse slik den vil i år. Jeg har ikke krefter til å hjelpe til, men kanskje det er like greit. Naturen vet jo best selv. Den trenger ikke alltid vår styring, bare vår tålmodighet og vår evne til å se. Så jeg sitter her, og lar naturen gjøre sitt. Den hilser meg god morgen, og jeg hilser tilbake stille, takknemlig, og med et lite smil.

Gratulerer med dagen

 Gratulerer med dagen.

AKI bilde

17. mai er dagen da hele landet puster litt dypere, løfter blikket og kjenner at vi hører sammen. Det er lyden av korps som varmer opp i morgentimene, lukten av nypusset bunadssølv og synet av flagg som vaier i vårvinden. Det er barn som går fremst i toget, voksne som smiler bredere enn de gjør resten av året, og eldre som kjenner minnene strømme på.

Dette er dagen for å feire friheten vår — ikke som noe selvfølge, men som noe vi bærer videre, sammen. En dag for å takke for fellesskapet, for tryggheten, for mulighetene, og for alle de små og store historiene som har formet oss.

17. mai minner oss om at Norge ikke bare er fjell og fjord, men mennesker. Mennesker som stiller opp, som deler, som bygger, som inkluderer. Mennesker som vet at et samfunn blir sterkest når alle får være med.

Så la oss gå i tog med stolthet. La oss rope hurra så det runger mellom husveggene. La oss smile til hverandre, også til dem vi ikke kjenner. For i dag feirer vi ikke bare en dato — vi feirer hvem vi er.

Gratulerer med dagen.

Se mindre

Har du klipt deg?

 

✂️ Skamklipt, men stolt!

Jeg har klipt meg- Frisøren spurte, "Hvordan skal vi ha det i dag?" Jeg svarte: "Jeg vil ha det som broren min." Han svarte: "Hvordan har han det da?" Jeg: "Jo takk, han har det bare bra."

Jeg gikk altså til frisøren med håp i blikket, men kom ut som en ny modell for klipp og panikk. Frisørens hevn. Speilet sa: «Hvem er du?» – jeg svarte: «Vet ikke helt, men vinden har fått fri tilgang til skalpen min, i hvert fall!»

Naboen nikket: «Friskt!» – katten flyktet i sjokk, og lua ble plutselig fast inventar på hodet mitt. Men vet du hva? Det er noe befriende med å være skamklipt – man sparer tid, sjampo og får gratis ventilasjon.

Så neste gang du hører saksen klirre, tenk: «Det kan bli verre – men også mye morsommere!» En annen morsom sak er når noen spør. "Har du klipt deg?" Det til tross for at jeg sitter der med mine 6 millimeters klipp og synlig for hele verden at jeg nettopp har gjort akkurat det. Klipt meg.

Lego og piller

 

Hva er likheten med Legobrikker og piller? Det skal jeg snart fortelle deg.

Jeg er en ivrig Lego bygger. Sitter akkurat nå med en modell av "Det hvite hus". Det har over 1000 brikker i forskjellige størrelser. Mange veldig små. Flere av dem på størrelse med pillene jeg trykker inn i munnen hver dag. Det er ikke størrelsen jeg tenker på når jeg ser likheten.

Det finnes et parallelt univers under skapet. Et mørkt, støvete rike der piller og legoklosser lever side om side – som to arter som har funnet hverandre i eksil. Alt begynner uskyldig. En liten tablett triller av nattbordet, en legokloss faller fra bordet. De ser på hverandre, nikker stille, og ruller i takt mot friheten under sofaen. Der nede er det ingen mennesker som roper «hvor ble den av?» eller «AU!» etter å ha tråkket på dem. De faller ikke rett ned og blir liggende. De spretter av gårde som kyr som slippes ut om våren. De stopper ikke før de har rullet flere meter og de finner alle smutthull som måtte være i nærheten.

Pillene ligger der og filosoferer over livets mening: «Jeg skulle egentlig hjelpe mot hodepine, men nå hjelper jeg bare støvet med å føle seg viktig.» Legoklossene, på sin side, bygger små festninger av støv og hårstrå. De drømmer om den dagen noen endelig flytter skapet og roper «Der var du!» – som om de har vært savnet, ikke glemt.

Og når støvsugeren kommer forbi, holder de pusten. Det er som en tornado i miniatyrverdenen. Noen blir sugd opp, andre overlever og får heltestatus.

Så neste gang du mister en pille eller en legokloss – ikke fortvil. Du har bare bidratt til å utvide et lite samfunn under skapet. Et sted der alt som faller, finner hverandre.

Billaus

Det har gått noen uker siden bilen ble solgt og lappen tatt ut av lommeboka. Ikke flir - jeg har ikke mistet lappen, men herr Parkinson var livredd for å sitte på. Nok om det. Bilen ble lagt ut for salg. Nå ruller den nede på Østlandet et sted. Vurderte å kjøpe en ny bil for det var jo morsomt å sette seg inn i en datamaskin med super fart i løpet av sekunder. Prøvekjøringen var før jeg bestemte meg for å legge hatten på hylla. Det sies at erfaring er den beste læreren. Men når du sitter bak rattet i en moderne bil som har flere knapper enn et flycockpit, føles det mer som å være elev i et kurs du aldri meldte deg på.

Jeg trykker på én knapp – og plutselig rygger bilen av seg selv. Trykker på en annen – og radioen begynner å snakke italiensk. GPS-en roper «snu!» med en tone som minner om turkompisen når jeg har kjørt feil for tredje gang.

Jeg husker da bilene hadde choke, og man måtte lytte til motoren som en lege med stetoskop. Nå sier bilen selv at den «trenger service» – som om den har fått personlighet og dårlig humør.

Men det verste er parkeringsensorene. De piper som en flokk sinte spurver hver gang jeg nærmer meg en kantstein. Jeg har begynt å hilse på dem: «Slapp av, jeg ser den!» Likevel, det er noe vakkert med å være en gammel mann bak rattet. Jeg kjører ikke fort, men jeg kjører med stil. Jeg husker veier som ikke finnes lenger, og jeg vet hvor alle bensinstasjonene lå før de ble til kaffebarer.

Så ja – jeg er kanskje gammel bak rattet. Men jeg har kjørt gjennom mer vær, mer kjærlighet og flere rundkjøringer enn de fleste. Og jeg har fortsatt blinklys – jeg brukte det til og med. Selv om jeg savner bilen gleder jeg meg over at jeg slipper forsikring, slipper å skifte dekk, slipper dyre verkstedsregninger og ha dårlig nattesøvn om jeg klarer å betjene billånet- Jeg henter scooteren jeg har fått av NAV og kjører en tur til byen i gangfart. Passerer bensinstasjonen og kikker opp på diesel prisen - 27,80 pr liter.

 

Parkert

Dagen er kommet. Det står ikke lenger en bil i garasjen. Den skal selges, eieren og sjåføren innser at bilkjøring er noe som hører fortiden til. Jeg må jo bare innse at ferdighetene bak rattet har blitt dårligere, med Parkinson i den ene foten og protese på den andre var det på tide å sette ned begge føttene. Du finner meg snart på en scooter når jeg skal rundt i byen. Det blir neppe en ferietur, men en tur til nærmeste kafe tror jeg at jeg skal driste meg til. NAV har sponset denne motoriserte handlevognen Vurderer å henge på en tilhenger for det er lite med lasteplass ut over en handlepose mellom bena. Da er det bare å suse av gårde i tre kilometer i timen, med flagrende hår, tårer i øynene og insekter i munn og nese.
 

Forfall

 

Om du trodde at rystelsene i Steinkjer i går var et mindre jordskjelv så tar du feil. Det var heller ikke skjelvinger fra min Parkinson sykdom, men det var nesten rett. Jeg var i fritt forfall. Snublet i min egen kropp. Føttene og hjernen ville forskjellig retning og dermed kom gulvet susende i mot meg. Det resulterte i kul i hodet, mulig brist i ribbein, to saftige blåmerker på hofta. Det skjedde under trening, og jeg fikk dermed muligheten til å komme meg opp fra gulvet. Om du tror det er en enkel sak for en kropp med mange års forfall, så tar du også feil. I etasjene lenger ned i bygget så holder brannvesenet og Sivilforsvaret til, så skulle det ikke gå å få kroppen opp fra vertikalen er det sikkert mulig å få hjelp. Det ble ikke de som ble tilkalt, men det måtte en mobil kran til. Den var imidlertid håndholdt, en smart innredning som fikk meg opp i en stol, der jeg kunne slikke mine sår. Jeg har falt for mye, men dette ble mitt første Parkinson fall. Det kom brått og uventet. En rystende opplevelse.

Ny bok. Hjelp, jeg har fått Parkinson.

 I går ble min bok nummer tjue offisielt lagt frem for offentligheten. "Hjelp, jeg har fått Parkinson" er først og fremst en bok om hvor krevende det kan være å ha en alvorlig sykdom, men også hvordan humor og smil kan lette litt på trykket. Boken henvender seg både til deg som er pasient, pårørende og deg som jobber i helsevesenet eller utdanner deg innenfor helsefag. Du får møte forfatterens utfordringer, angsten, latteren, sykdommens utvikling, symptomer. Sistnevnte kan komme ti til tjue år før pasienten får en diagnose. Boken har morsomme illustrasjoner tegnet og bearbeidet av Arnstein Saursaunet. Forfatteren ønsker å gi deg et innblikk i en sykdomsverden som det ikke går å stoppe, men medisiner kan bremse utviklingen en del.

Boken koster: 250 kroner pluss 65 kroner i porto

 VIPPS nr. 82216 

Merk bestillingen med "bok"

Tove Musum – leder i Inntrøndelag Parkinsonforening – mobil nr. 466 24 446