Akvarium

 

I ettermiddag ringte en venninne og fortalte at de hadde lekkasje i akvariet. Det fikk meg til tenke på da vi hadde akvarium. Vi hadde en god del forskjellige arter. I butikken hadde de en spennende sak. En elektrisk ål. Den ville vi ha, men vi forsikret oss om at den ikke gav støt når det skulle rengjøres. Det trodde de ikke, men de var ytterst forsiktig da vi fikk ålen i en pose. Vel hjemme ble Ålbert  plassert i akvariet. Vi hadde fått en elektrisk ål med mer energi enn kaffetrakteren. En dag fikk han det for seg at de andre fiskene trengte litt “spenning i hverdagen”.

Med et glimt i øyet (og et gnist i halen) sendte han ut et lite støt mot gullfisken Gulla. Hun spratt som en popcornkjerne ut av vannet og fikk frisyren til å stå rett opp. Hun ble liggende opp ned. Ålen lo så vannet dirret. Snart fikk slørhalen Sverre fart som en torpedo, og algeeteren Alf ryddet hele bunnen på rekordtid. Morgenen etter var akvariet fullt av ryggsvømmere. En fornøyd elektrisk ål lå på vakt i et hjørne klar til å angripe så raskt den kunne. Hadde det vært i dag med strømpriser høyt oppe i skyene. Kunne kanskje energien blitt utnyttet. Ålbert visste ikke at det var hans siste dag i akvariet.

Sjokkpris

 Jeg kunne lese i avisen i dag at vi våkner til en sjokkpris på strøm. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg våknet av lyden til mobilen som sa ifra at nå må du stå opp. Så lurer jeg på om sjokkpriser er svært høye eller svært lave. Jeg tør nesten ikke åpne øynene i tilfelle jeg skulle få øye på noen høye priser. Tror jeg skal kunne takle lave priser ganske greit. Om jeg skulle få et prissjokk på grunn av lave priser tror jeg at jeg vil stå han over. Får du sjokk gjelder det å få beina høyt slik at du får mer blod til hjernen. Dersom du ser en person inne i matbutikken eller at en mann ligger ved siden av bensinpumpen med beina høyt, er det bare fordi de har vært på kurs hos Røde Kors og lært om sirkulasjonssvikt eller sjokk. Midt i alt sjokket fant jeg en løsning. Jeg begynte å le. For når alt er dyrt, er latter fortsatt gratis. Så jeg lo meg gjennom strøm, bensin og brødpriser og skrev dette blogg innlegget. For noen ganger må man bare ta sjokket med et smil og en kaffekopp. Skulle du finne en bevisstløs mann ved siden strømtavlen, slå av strømmen før du gir førstehjelp og ikke minst for å spare strøm.

AI pest og plage eller et fantastisk verktøy

Jeg liker å prøve ut nye verktøy. Alt som er nytt har lett for å bli til en konflikt mellom de som vil prøve nye metoder og de som ønsker å beholde det gamle. AI/KI er eksempel på det. Jeg fant et dikt som moren min har skrevet og overlot AI til å lage en komplett sang av diktet. Du kan høre sangen ved å følge linken nedenfor. Nye verktøy kan skremme oss. Da telefonen kom ble det sagt:

Fin oppfinnelse, men hva i all verden skal vi bruke den til?

Ja, hva i all verden skal vi bruke den til? Jeg tror vi vil oppleve at det samme kan sies om AI. Ser at frontene bygger seg opp og at de gamle gode steintavlene er truet. Noen mener det er helt forkastelig å bruke slike verktøy. Andre ønsker AI hjertelig velkommen. Så langt i dette innlegget har jeg ikke brukt AI, bortsett fra bildet. Jeg er storfornøyd med alle mulighetene jeg har til å lage tegninger og bilder som passer til teksten.

Kunstig intelligens har på kort tid gått fra å være et futuristisk fenomen til å bli en naturlig del av hverdagen. Den skaper debatt, nysgjerrighet og noen ganger frustrasjon, men først og fremst åpner den dører vi knapt visste fantes. Så la steintavlene, penn og blekk, blyant, manuell og elektrisk skrivemaskin, få fri. Kanskje du kan skrive et håndskrevet brev til en du er glad i. Det kan ligge mye kjærlighet i det håndholdte ord.

Spørsmålet er ikke lenger om vi skal bruke AI, men hvordan vi gjør det på en måte som er trygg, nyttig og meningsfull. For noen oppleves teknologien som en trussel, for andre som en kreativ superkraft. Sannheten ligger ofte et sted midt imellom.

For å lage denne sangen har jeg lagt inn teksten fra mors dikt "Stubben". Jeg valgte sjanger. Trykket "lag sang". Et minutt senere fikk jeg resultatet. Jeg regner meg selv som ganske flink med ord, men å sette musikk til en tekst hadde vært totalt fiasko. Derfor hadde jeg stor glede av å få til en sang av diktet til min mor. Musikere river seg kanskje i håret når jeg sier det slik. Jeg for min del lurer på hva de store miksepultene i studio inneholder? Kan det være verktøy for å forbedre resultatet?

 Stubben

Flaks eller uflaks

 

Av og til får jeg høre at jeg har hatt maksimalt uflaks som måtte amputere en fot og etterpå få Parkinson. Som om ikke dette var nok, så fikk jeg en kreftdiagnose. For det første tror jeg ikke det har noe med flaks og uflaks å gjøre. Skulle det likevel være slik, så kan det jo hende at det noen mener er uflaks for meg, slettes ikke er det. Jeg vil si jeg har kjempeflaks som bor i Norge når uhellet er ute. Jeg får dekket utgifter, gratis sykehus og god oppfølging hele veien. Jeg har tilpassede proteser og helsevesenet følger opp med hyppige kontroller. Foreløpig bor jeg i et land der jeg slipper å flykte fra kuler og raketter. Jeg har levd et helt liv uten å mangle mat, klær eller omsorg. Jo, jeg har definitivt flaks. Jeg har venner som bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg har en fin familie og gode naboer. Jeg kan skrive og ytre meg fritt uten å havne i fengsel eller bli drept for mine meninger. Jeg har ikke bare flaks. Jeg har kjempeflaks. Jeg har vunnet 50 kroner i Lotto flere ganger. Jeg har aldri vært arbeidsledig og har hatt mange spennende jobber med gode kollegaer. Derfor betyr ikke en avkappet fot, et snev av Parkinson og en kreftdiagnose at jeg har hatt uflaks.

Kuler, men ingen krutt

Det begynte som en helt vanlig dag hos ergoterapeuten. Jeg skulle bare få justert fotprotesen. En rutinejobb, sa hun. “Dette går helt fint,” sa hun med det beroligende smilet som bare folk med bachelorgrad i tålmodighet har. Så begynte hun å dra.

Og jeg, som hadde planlagt å være tapper og rolig, fikk plutselig en helt ny stemme. “AUUUU!” ropte jeg, så høyt at kaffekoppen på bordet gjorde et lite hopp og landa som et jordskjelv i miniatyr.

Ergoterapeuten stivnet. Hun holdt protesen i hånda som om den plutselig hadde begynt å snakke. Øynene hennes var store som kornsilotanker, og hun sa: “Jeg trodde ikke det gjorde vondt!” 

Noen ganger må man rope “AU!” bare for å minne verden om at man fortsatt har humor – selv når foten er av.

Hevnen skulle være søt. Og det var den. Rommet mitt var pyntet med julepynt, glitter og stas. Veldig søtt. Skjønte at noe var på gang. Når fire pleiere ser på meg og snakker lavt. Da er det meg det dreier seg om. Alle varsellamper ble slått på. Da jeg kom til rommet mitt så jeg at døren var lukket. Den sto åpen da jeg forlot rommet. Noen hadde vært på besøk. Jeg kikket inn gjennom glasset i døra, for å se om noen stod klar til å skremme meg. Da oppdaget jeg julepynten som prydet rommet mitt. Jeg ble vettaskremt. Hvordan visste de at jeg var allergisk mot julepynt?

Høsten er her

 

Siste tone i Reiseradioen  fades ut. Gravemaskinene klaprer av gårde på sine larveføtter. Fellesferien er over. Fuglene har begynt å samle seg i store flokker. Studentene setter seg på tog og fly for å samles i inn- og utland. Vepsen prøver å få siste stikk og er mer innpåslitne og gretne. Årets utgaver av utendørsspel er snart over. Softismaskinene er rengjort.  Det kryr av bærplukkere i skog og hager. Snart overtar jegerne. De som har geocaching som hobby må åle seg gjennom terrenget for å unngå å bli skutt. Hvor ble det av sommeren egentlig? Det var jo nettopp 17.mai. Jeg skulle gjøre så mye, men mye er fremdeles ugjort. Jeg rakk å være med på Spelet om Heilag Olav på min måte. Jeg rakk å ta en kaffekopp sammen med Rakel-Elin som er på gjennomreise en gang i året.  Jeg rakk å ha vondt i ryggen.  Jeg rakk ikke å lese så mye jeg hadde tenkt, men jeg rakk å levere bokmanus til en ny bok en uke før deadline. Jeg rakk og møte masse herlige folk fra Røde Kors og Parkinssonsforeningen. Jeg rakk å møte gode venner fra geocachemiljøet og de herlige folkene som er med i Spelet. Jeg rakk å få være sammen med familie og jeg rakk stort sett å komme meg på do i tide. Selv om en våt sommer er på hell, så kommer mange flotte dager før man må ha pigger under skoene. God høst folkens.

Blomkålsuppe

 

Det merkes godt at kommunen sparer inn der de kan. I dag var det blomkålsuppe med kjøttboller til middag. Noen vil si at det er i minste laget for en voksen sjel. Andre er godt fornøyd når det fulgte med en skive loff. Det var ikke lett å se at det var blomkålsuppe. Så ærlig skal vi være. Så verken blom eller kål i suppa, men den ene kjøttbollen var lett synlig. Dette ble den store debatten ved frokostbordet i dag. Vi vurderte å sende ut en savnetmelding på kjøttbollene som var forsvunnet. Jeg begynte å filosofere rundt måltidet vi nettopp hadde fått i oss.

Det begynner alltid uskyldig. Du står der med et blomkålshode i hånda og tenker: 

- Dette blir sunt, enkelt og elegant. 

Først kommer lukta. Den sniker seg ut av gryta som en blanding av skolekjøkken og bestemors stue anno 1978. Du prøver å overbevise deg selv om at det bare er duften av helse, men innerst inne vet du at blomkål har en viss… personlighet. Den lukter som om den har tenkt seg på fest, men ikke helt vet hva den skal ha på seg.

Så skal blomkålen moses. Det er her du oppdager at blomkål ikke lar seg temme uten kamp. Stavmikseren får jobbe som en vill propell, og plutselig har du et kunstverk på kjøkkenveggen som kunne fått illustratøren Arnstein Saursaunet til å nikke anerkjennende. Men du gir deg ikke. Du smaker. Og der, midt i all kremet kaos skjer det noe magisk.

Blomkålsuppe er nemlig ikke bare mat. Det er et lite stykke trøst. Den smaker som en pause. Som en varm hånd på skulderen. Som et «det går bra» i flytende form. Og med litt muskat, et dryss bacon og et snev av selvironi, blir den faktisk ganske fantastisk.

Så neste gang du står der med blomkål i hånda og tvil i blikket – husk dette: Blomkålsuppe er ikke bare middag. Det er en livserfaring. Og hvis hånden din rister og du søler litt, så er det bare kunst.

 

Å våkne til en ny dag

Det har blitt annerledes å våkne til en ny dag. Jeg venter med å se på telefonen om det er nye skremmende meldinger fra øst. Jeg gruer meg nesten til den første nyhetssendingen på radio. Jeg later som verden ikke holder på å gå oppløsning, stikker hodet i sanden for å unngå å høre om mennesker som blir drept eller lemlestet. Jeg kikker ut av vinduet og ser høsten komme. Jeg ser fuglene som koser seg med angst for miljøet de skal leve i. Jeg tenker på de som har bomber som vekkerklokke. Jeg fatter ikke at mennesker kan sove godt når de dreper uskyldige mennesker. Jeg velger å se på friidrett i stedet for krig, enda jeg egentlig syns det er kjedelig. Nyhetene blir for voldsomme, selv her i en trygg småby i Trøndelag. En by som riktignok ble bombet en gang i tiden, men huset mitt berget. Mennesker flykter i tusenvis. Den største flyktningekatastrofen siden krigen. Er vi forberedt på å ta i mot alle sammen? Jeg tviler på at vi er det i fullt monn, men vi må prøve. Vi får spørsmål om hvorfor Ukrainere er mindre verd enn mennesker som bor i Natoland. Svaret på det bør ikke være ja. Menneskeverdet følger ikke geografiske grenser.  I Midtøsten ser vi ledere i Israel som sier høyt og tydelig at Palestinere ikke mennesker. Mitt ønske for morgendagens nyhetsoverskrifter er:

"Her er Dagsnytt med en utvidet nyhetssending. Ingen ble drept eller skadet av droner eller raketter i natt. Det er fred i Midtøsten. Vår nye dronning er blitt helt frisk, ingen er knivstikket i natt, det er ingen matmangel lenger, Putin og Trump møtes over kopp te og har sluttet å lyve for verden, ingen naturkatastrofer og store ulykker. Alle kjernefysiske våpen demonteres. Verden har nok grønn energi."

Jeg regner med at du har skjønt at det var min drøm siste natt.

Ekspedisjon

Jeg skal ut på ekspedisjon. Slapp av, jeg skal ikke gå på ski, krabbe eller kjøre slede til noen av polene. Jeg skal heller ikke gå på tvers av Grønland med kamerafolk på slep. Likevel kan det være en farlig ekspedisjon om jeg legger ut på feil tidspunkt. Jeg skal gå på tvers av Nordlandsbanen. Om du leser mellom linjene så vet du som jeg at det kan komme et tog. Det farligste er forsinkede tog som lister seg av gårde mens jeg strever med å krysse sporet. Skinnebredden på Nordlandsbanen er 1435 millimeter. Skiene på sleden er 1437 millimeter og kan sette seg fast i sporet. Det skal ha skjedd på Setesdalsbanen på 1800 tallet. Det var en smalsporet jernbane og 17 trekkhunder, 14 kartblad, 2 rutetider og en dansk skiturist ble brått revet bort.

Jeg hadde pakket sekken med alt man trenger for en seriøs ekspedisjon: kart, kompass, kaffe og kake. Det siste viste seg å være det viktigste. For når man står midt mellom skinnene og lurer på om man egentlig går på tur eller bare har gått seg bort i jernbanehistorien, da hjelper det lite med GPS, men mye med sukker.

Et sted mellom Steinkjer og Mo i Rana begynte jeg å fundere på om jeg burde ha med meg en lokfører som guide. Men så slo jeg meg til ro med at det er jo min egen ekspedisjon og ingen ekspedisjon er komplett uten litt vill optimisme og en termos som lekker. Jeg tok et siste blikk på utstyret mitt, som lå strødd rundt som om jeg drev med frilufts‑feng shui. Termosen sto klar, kartet var brettet ut som en strategiplan for en smågal general, og toget i bakgrunnen virket nesten som det heiet på meg. Så jeg løftet sekken, rettet ryggen, og erklærte høyt og tydelig for både reinsdyr, mygg og eventuelle forbipasserende lokførere og samer med urinveisinfeksjon, såkalte skvettlapper.

“Nå starter min egen Nordlandsbane‑ekspedisjon!”

jeg skjøt meg over. Og akkurat der, i det øyeblikket føltes det som om bildet og virkeligheten smeltet sammen. Jeg var ikke bare en mann på tur. Jeg var en mann på oppdrag. Jeg kom meg over på 30 sekunder. Kjente at dagtoget til Bodø passerte og at sekken min hektet seg fast i toget. Noen timer senere kunne jeg gå av på Fauske. Neste gang skal jeg gå under Dovrebanen.

Å bli tatt på fersken

I geocaching kan alt skje. Jeg ble tatt på fersken da jeg stakk hånden opp under et panel for å finne cachen som skulle logges. Døra gikk opp og ut kom en mann som forskrekket lurte på i huleste jeg holdt på med. Han hadde sett en hånd komme opp på veggen. Stotrende måtte jeg forklare hva jeg holdt på med. Jeg var "tatt" på fersken.

Det finnes to typer folk. De som tror på nisser, og de som tror på koordinater. Jeg tilhører den siste sorten tror jeg har sett mer under huspanel enn en snekker med kaffepause. Jeg har befølt vegger av alle slag, brukt speil for å se på baksiden av trepanel og filmet med mobil. Så kom jeg til denne cachen. Jeg hadde vært her før uten å finne cachen.

Med caps på snei og GPS i lomma går jeg bort til veggen, løfter panelet og stikker hånda inn som om han skal hilse på en edderkoppfamilie. Er klar til trekke hånden raskt ut om det skulle være ekle kryp, en vettskremt hoggorm eller som her en oppskaket ingeniør som drev med vedlikeholdsarbeid i vannverksbygget. «Bare en liten cache,» tenker jeg og ser ikke mannen bak gardinet i nabohuset som vurderer er å ringe både politiet og Naturvernforbundet. I geocachingens verden er det ikke gull som teller, men øyeblikket du blir tatt på fersken med et smil, en loggbok og en durabelig god forklaring.

Har du noen ganger blitt krenket?

Ordet krenkelse dalte ned på tastaturet her i dag. Du har sikkert opplevd å bli krenket du også. Det skal ikke mye til før noen føler seg krenket, mens andre ler av samme situasjon. Derfor kan du risikere å krenke noen bare ved å åpne munnen.

Det finnes mange skjøre ting i verden, nyklekte kyllinger, såpebobler, og folk som akkurat har fått høre at kaffemaskinen er tom. Men ingen er så skjør som krenkelsen. Den lever sitt eget liv, som en liten, nervøs hamster som hopper til hver gang noen sier «hei» litt for høyt.

Jeg har derfor tatt på meg det viktige samfunnsoppdraget: å krenke krenkelsen. Ikke folk. Ikke grupper. Ikke naboen som henger opp flagget sitt litt skjevt. Bare selve fenomenet. I dag krenket jeg krenkelsen ved å si at den kanskje burde ta seg en fridag. Den ble umiddelbart støtt. Den mente at jeg undervurderte dens betydning i samfunnet, og at den faktisk hadde en travel timeplan med å dukke opp i kommentarfelt, på personal møter og i familieselskaper. Krenkelsen er også litt dramatisk. I går krenket jeg den ved å drikke kaffe uten å spørre om den ville ha. Den hevdet at jeg ignorerte dens behov for å bli inkludert i hverdagslige aktiviteter. Jeg tilbød den en kopp, men den svarte at det nå var for sent, for tilliten var brutt og relasjonen måtte bygges opp igjen fra bunnen av. 

Krenkelsen prøver bare å gjøre jobben sin og minne oss på at vi har følelser, grenser og en iboende evne til å ta ting litt for personlig. Den er som en overivrig vaktmester i sjelen som roper «Hei! Noen har flyttet på en stol!» selv om stolen egentlig bare står litt på skrå. 

Jeg krenker krenkelsen hver dag. Med kjærlighet. Med humor. Med en mild form for pedagogisk erting. Og den kommer alltid tilbake for mer, som en liten dramaqueen som elsker oppmerksomhet.

Hvis du føler deg krenket av dette innlegget, så er det helt greit. Da har du bare blitt solidarisk med krenkelsen. Den blir rørt av sånt. Om du ikke helt vet hva det er å bli krenket, har jeg noen eksempler fra dagliglivet på en rehabiliteringsavdeling. Eksemplene er fiktive og enhver likhet med det virkelige liv er tilfeldig (ja, særlig).

• Han fikk servert drikke før meg, enda jeg satte meg ned først?
• Hvorfor fikk han karbonade til kvelds og ikke jeg.
• Hvorfor må jeg vente til slutt med å få tildelt trenings stasjon?
• Jeg føler meg krenket av kommunen som ikke tillater mer en en type brød for å spare penger.
• Hvorfor får jeg ikke et, glass vann, et glass saft og et glass melk samtidig?

Jeg slår med dette et slag for krenkelsen. Ikke mobb, men krenk gjerne litt. Det gir hardere hud.

 PS. Ikke krenk en politiker. De tåler ikke sånt.

Kjære gode Kongen vår

 

I dag står vi stille. Kondolerer

Et teppe av sorg legges over Norge. Vår kjære Konge har gått bort. Vi tenker på alle hans nærmeste som først og fremst er familie, en kone, søsken, barn og barnebarn. For oss andre var han en Konge som bryr seg om oss. Nå er det vår tur til å verne om Kongefamilien som sitter igjen med det største tapet. Kondolerer.

Flagget henger tungt i vinden, og minnene bærer oss. Du var mer enn en konge. Du var et menneske som bar landet med varme, humor og klokskap. Du møtte oss med et smil, et nikk, et ord som gjorde Norge litt mildere. Gjennom storm og sol, gjennom sorg og glede,

sto du støtt som fjellet bak fjorden, som stemmen som aldri sviktet. Du lærte oss verdien av fellesskap, av å se hverandre, og av å tro på det gode i små handlinger.

Nå har du reist videre, men sporene dine ligger igjen i hver hånd som hilser, i hver sang som synges, i hvert hjerte som banker for landet du elsket.

Takk, kjære konge. For alt du var, og alt du ga. Norge bøyer hodet og løfter blikket i takknemlighet.

Viktig-Per

 

Kjenner at jeg blir irritert. Noen mennesker brøyter seg fram, "Vi går rett på samme hva vi støter på," var en lek vi hadde som barn i skolegården- da gikk vi på en lang rekke og "brøytet" oss vei. Er ikke så sikker på om den leken var den som lærte oss å ta hensyn til andre. Vi lært oss også å si "damene først" når vi kom til en dør eller vi skulle inn på bussen. En gentleman hadde stått over en bussavgang for å gi den siste plassen til en kvinne. Det var en selvfølge å gi fra seg sitteplassen på bussen til en kvinne, gravide, funksjonshemmede og eldre. Nylig opplevde jeg at en pasient som spiser litt raskere enn andre, forlanger hjelp til å forlate bordet, komme seg inn på rommet. Hun blir høylytt sur for at betjeningen ikke stiller opp med en gang, tross at de er midt i middagsserveringen. Det går ut over oss som sitter igjen og venter på tur. Det triste er at dette er generasjonen som lærte andre å oppføre seg. Skjønner at det kan være mange årsaker til at det er dem først. Kan jo hende de har mye luft i magen, eller har akutt diare da er det nok en fordel at de kommer seg på rommet raskt.

Det finnes alltid én. Han som mener at køen er et forslag, ikke en regel. Han står der med et selvsikkert smil, peker bakover og sier: «Jeg skal først!» som om universet har gitt ham prioritet i livets ekspressfil.

Bak ham står resten av oss de tålmodige, de oppgitte, og de som allerede har begynt å skrive sin egen blogg. Vi ser på ham som en naturkraft, frekkhetens nådegave, uunngåelig, men fascinerende. Kanskje vi skal takke?

Hen minner oss om at tålmodighet er en superkraft og at køkultur er den stille helten i hverdagen, men de fleste av oss er villig til å kjempe for plassen vår i køen.

Handicap parkering

 

Endelig fant jeg en skikkelig handicap parkering. God plass til å parkere og å komme seg ut og inn av bilen. Det hører med til historien at det kom en idiot av en helikopter flyger som landet på taket av bilen min.

Bli hvor du er, syke mann!

De fleste av oss vil være nært pårørende og familie når vi blir syke. Jeg har mine pårørende i Overhalla, Trondheim og København. Datteren min, som i tillegg til å være pårørende er sykepleier har et ønske om at jeg kommer nærmere der hun bor. Det er ikke så enkelt. Jeg har søkt om omsorgsbolig i kommunen jeg bor i fordi jeg trenger mye hjelp og bor i et 100 år gammelt hus. Det er en utfordring, tross mye og gode hjelpemidler. Jeg trives godt i kommunen jeg bor i. Har utmerket hjelp fra Hjemmesykepleien, men savner å være nært de som betyr aller mest for meg, familien. Jeg tok kontakt med kommunen det gjelder og fikk følgende svar:

"For å få tildelt omsorgsbolig må du være bosatt i kommunen. Omsorgsboliger tildeles innbyggere som har kommunale helse- og omsorgstjenester."

Jeg har kommunale helse- og omsorgstjenester her jeg bor, men ser ikke råd for å først finne meg en leilighet i en ny kommune, så flytte og deretter søke om omsorgsbolig. Jeg skjønner godt at en kommune ikke vil ha tilflyttere som krever oppfølging i form av hjemmesykepleie og som legger press på en tjeneste som sikkert allerede kjenner trykket fra en begynnende aldersbølge. Leser følgende mellom linjene; "Bli der du er. Det teller ikke at du ønsker å være nærmere familien din." Jeg er på ingen måte sur for ikke komme i betraktning. Kommunen skal selvfølgelig ta vare på sine innbyggere. Det er sikkert slik i kommunen jeg bor i også, så jeg henger på ingen måte ut kommunen det gjelder. Nå er det ikke aktuelt, men det hadde sikkert hvert mye lettere om pårørende, med mann og barn hadde flyttet ut. Den ene kommunen hadde riktignok opplevd fraflytting av en barnefamilie, men det veier nok ikke opp byrden ved å ta imot en eldre mann med krevende helse. 

For en syk mann er det visst slik at man skal ikke flytte på seg, ikke mase, ikke dukke opp i nabokommunen og i hvert fall ikke tro at man kan få omsorgsbolig der. Nei, nei. Man skal bli hvor man er. Helst uten å lage bråk.

Men det er noe komisk i det også. For hva gjør man når kroppen sier «gå», kommunen sier «bli», og hodet sier «jeg vil egentlig bare ha litt ro»? Man skriver blogg, selvfølgelig. Det er den eneste plassen hvor man kan flytte seg akkurat så mye man vil uten at noen kommer med skjemaer, vedtak eller vennlige, men bestemte, avslag.

Så her sitter jeg. En syk mann som blir hvor han er. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er det som står i papirene. Eldreomsorg er noe skitt.

Hallodame

 

Døra til gangen står oppe og jeg hører et svakt "Hallo". Ingen reaksjon, så kommer det et litt høyere "hallo", så kommer det mange "hallo", nye og kjappere med en slags abstinens, det er mulig hun er ansatt i NRK som hallodame. 

Det er ikke alle som klarer å ta permisjon, spesielt ikke en hallodame. Selv med drypp i armen og sykeseng som studio, nekter hun å gi slipp på mikrofonen. «Og nå, kjære seere, her er kveldens program…» sier hun med et tappert smil, mens sykepleieren i bakgrunnen rister på hodet og holder opp et skilt: «Du har permisjon – du trenger ikke introdusere Dagsrevyen nå!»

Det er noe beundringsverdig med den typen yrkesstolthet. Når du har brukt halve livet på å ønske folk velkommen til kvelden, sitter det liksom i ryggmargen eller i veneflonen, alt etter som. Så neste gang du hører en stemme fra rom 12 som sier «Og nå, kjære seere…»,

ikke bli bekymret. Det er bare hallodamen som tar sitt kall på alvor. Selv på helsa løs.

Skygge

 

I dag opplevde jeg noe rart. Det kalles visst skygge og kan oppstå i klarvær med noe som kalles sol. Rullatoren min ble offer for skyggeleggingen. Jeg rakk heldigvis å komme meg unna. Jeg rakk også å ta et bilde av fenomenet. greit å få det dokumentert.

Det merkelige var at skyggen ikke bare la seg over rullatoren, den fulgte etter meg. Helt uten å spørre om lov. Jeg prøvde å gå litt raskere, men skyggen holdt samme tempo, som om den hadde trent til dette i månedsvis.

På et tidspunkt var jeg sikker på at den forsøkte å overta kontrollen. Rullatoren begynte å se mistenkelig selvsikker ut, som om den likte oppmerksomheten. Til slutt fant jeg ut at det tryggeste var å stå helt stille. Da ble skyggen også stille. Den virket nesten fornærmet, som en hund som ikke får gå tur. Jeg tok et ekstra bilde, mest for å vise at jeg hadde situasjonen under kontroll.

Nå sitter jeg inne og venter på at fenomenet skal gå over. Har trukket for gardinene. Rullatoren står i gangen og skygger seg

Å krysse fingrer

 

Jeg opplever ganske ofte at noen "krysser fingrene for meg." Hva ligger det i det uttrykket? Det kan bety "La dette gå bra." Det kan bety en bønn, skjult eller åpen eller det kan være et såkalt "lygarkors", noe jeg håper det ikke betyr i denne sammenhengen. Selv bruker jeg det når jeg vil at noe skal bli bra for noen som betyr noe for meg. At de rett og slett lykkes. Jeg bruker det også der jeg burde vært tøff nok til å si "Jeg ber for deg" Jeg tyr til AI og spør hva de kan finne ut om uttrykket. 

Krysse fingrene: Hverdagslig, humoristisk, uformelt. «Jeg krysser fingrene for at du får det til.»

Folde hendene: Mer alvorlig eller symbolsk. «Vi får bare folde hendene og håpe.» Begge uttrykker håp – men med ulik tyngde og historisk bagasje.

Krysse fingrene

• En liten, diskret måte å lage et kors på.

• Brukt som en slags magisk garanti: «La dette gå bra».

• Kunne gjøres alene eller sammen med en annen person for å «forsegle» et løfte.

Folde hendene

• En bønnestilling, mer direkte knyttet til kristen praksis.

• Symboliserer underkastelse, ydmykhet og håp rettet mot en høyere makt.

Hva de to gestene har til felles?

• Begge er kroppslige symboler for håp.
• Begge har røtter i kristen og før‑kristen folketro, der kryss‑formen ble sett som et tegn på beskyttelse.
• Begge ble brukt i situasjoner der man ønsket at noe skulle gå bra – enten det gjaldt sykdom, fare, eller et ønske.

Uansett, betydning. Jeg krysser fingrene for akkurat deg i dag.

Trøndelag innfører redningsvest i biler

 

Etter rekordregnet har Vegvesenet oppdatert regelverket. Alle biler skal ha redningsvest, flytepute og nødbluss. Bussene får livbåt på taket, og drosjene må ha årer i bagasjerommet.

Rundkjøringer er nå klassifisert som «små innsjøer», og det er innført vikeplikt for svaner. Bilferger er satt inn på E6 mellom Steinkjer og Trondheim, og Statens vegvesen melder om «moderat bølgehøyde og sterk motvind i tunnelene».

Kjøreskolene tilbyr svømmekurs, og parkeringsplasser har fått dybdeskilt: «Maks 1,2 meter, kun for småbiler og snorklere».

Så husk: før du starter motoren, sjekk drivstoff, vindusviskere og flyteevne. Og skulle du møte en buss med livbåt på taket, vink høflig. Det kan bli din redning på hjemveien. Vær forberedt på vannplaning. UP advarer mot surfing på Høyrebølger med tyngre kjøretøy. Sterk strøm på enkelte strekninger gjør det mulig å få ladet elbilene under kjøring.

Når bøkene må bort

I dag er jeg trist. Jeg må kvitte meg med bøker. Det finnes få ting som gjør så vondt som å kvitte seg med bøker. Ikke fordi de tar plass, men fordi de har en plass i livet, i tankene og minnene. Hver bok har vært et lite rom jeg har bodd i, et vindu mot en tid, et menneske, en tanke. Nå står jeg der med esker og stabler, og må velge hvem som får bli og hvem som må gå.

Jeg kjenner lukten av papir og støv, og det stikker i brystet. Det er som å si farvel til gamle venner som ikke har gjort annet enn å være der. Noen har vært trøst, andre utfordring. Noen har jeg skrevet selv. Noen har vært døråpnere, andre speil. Og nå skal de i containeren. Papir står det nøkternt på skiltet, som om det bare var materiale, ikke minner.

Men kanskje er det også en slags kjærlighet i dette. Å gi slipp. Å la historiene vandre videre, kanskje til noen som trenger dem mer enn jeg gjør nå. Kanskje vil en ukjent hånd plukke opp en av dem, blåse støvet av, og finne det jeg en gang fant.

Likevel, det er en sorg. En stille, tung, men ærlig sorg. For bøkene har vært mer enn ord. De har vært med på flyttelass på flyttelass. Det er oppslagsbøker, krim, romaner, billedbøker, diktbøker, naturskildringer, fagbøker og lærebøker. 

Det er noe nesten hellig ved å eie en bok. Ikke bare å ha den stående i hylla, men å holde den, kjenne tyngden, teksturen, lukten av papir og trykksverte. Den ligger der som et lite univers mellom hendene, fylt av ord som noen har skapt, formet, og gitt videre. En forfatter har sittet et sted, kanskje i stillhet, kanskje i kamp med seg selv, og skrevet disse ordene og nå er de mine.

Når jeg blar, hører jeg en svak rasling som minner meg om tidens gang. Hver side er et møte mellom meg og et menneske jeg kanskje aldri har møtt, men som har gitt meg noe dypt personlig. Det er som å få en gave som ikke kan pakkes inn igjen. Den må leves, leses, tas inn.

Å eie en bok er å eie et stykke av menneskelig erfaring. Det er å ha tanker, drømmer og historier innenfor rekkevidde. Og når jeg nå må gi slipp på noen av dem, kjenner jeg at det ikke bare er papir som forsvinner. Det er biter av meg selv, av den jeg har vært mens jeg leste. Håper de finner plass i en ny bokhylle til glede for andre.

 

Regntung dag

 

En gentleman skal kunne åpne en samtale på sju måter før han nevner været. Det er litt av en utfordring i disse dager. Dagen er regntung slik det har vært en stund nå. Himmelen har glemt å ta pause.

Det begynte som en stille dryppelyd mot vinduet. Så kom det som en symfoni av regn, en hel orkesterøvelse uten dirigent. Gresset jublet, men paraplyene skrek.

Ute på gata ser man de modige.. De som later som de ikke blir våte. De går med bestemte skritt, som om de kan forhandle med været. Men regnet har ingen diplomati. Det finner alltid veien inn i skoene.

Kaffen smaker ekstra godt på slike dager. Kanskje fordi man føler seg som en overlevende, en som har kjempet mot elementene og vunnet en tørr flekk på sokken.

Og midt i alt det grå finnes små øyeblikk av komikk. En paraply som snur seg som et flagg i stormen, en hund som nekter å gå ut, og en bil som lager bølger store nok til å kvalifisere som kysttrafikk.

Spørsmål og svar

 

Ideen til dette blogg innlegget fikk jeg da jeg ble lagt inn på sykehus i forrige uke. Innskrivende lege stilte meg noen spørsmål.

- Røyker du?

Jeg måtte jo bare si sannheten at det gjør jeg ikke. Jeg puffet riktignok på en sigar sommeren 2024.

- Bruker du alkohol?

Bruker jeg alkohol? Jeg kunne like gjerne vært avholdsmann, men det er jeg ikke. Jeg måtte igjen si som sant var.

- Jeg tok et lite glass akevitt  julaften 2025 til pinnekjøttet.

                                                                - Da sier vi at du ikke bruker alkohol.

Legen fortsatte med sine spørsmål. 

- Hvordan står det til med avføringen?

- Jo, takk bare bra.

Alle spørsmålene danner et bilde av meg og blir et slags medisinsk portrett. Jeg tenker tilbake til tiden der jeg jobbet som journalist i NRK. Det hadde blitt litt oppstyr om jeg midt i et intervju spurte om hvordan det sto til med avføringen til en politiker eller byråkrat. Noen av dem må ha løs mage.

Politikeren hadde forberedt en flammende tale om ansvar, trygghet og fremtid. Alt var klart, mikrofonen, publikum, og den dramatiske pausen han hadde øvd på i speilet.

Det eneste som ikke var klart, var magen.

Midt i setningen «Vi må stå støtt i møte med utfordringene!» kom et lite, uplanlagt gurgle som fikk hele salen til å vippe på stolene. Politikeren hostet, kremtet og latet som ingenting, men magen hadde tydeligvis meldt seg inn i debatten. Til slutt måtte han avbryte hele seansen, løpe av scenen i Arendalsuka og rope til rådgiveren sin: 

- Skitt la gå

Smerte

 

Alle har vært utsatt for smerte som kolikk som baby, hodepine, rier og fødsel. Smerte i hjertet når hjerteinfarktet har satt sin klo i brystet. Smerte når den du elsker går sin vei. Smerte når urinveiene tettes. Smerte når du skjærer deg i handa. Smerte når fantomsmertene gnager seg inn til beinmargen til en fot som ikke er. Smerten når den du er glad tar farvel. Smerten ved å miste noen i ulykker.

Smerte er kroppens og sinnets måte å si at noe er galt, en alarm, men også et språk. Du kan ikke se smerten.

Fysisk smerte oppstår når nerver sender signaler til hjernen om skade eller belastning. Den kan være akutt, som et kutt eller et brudd, eller kronisk, som ved sykdommer der kroppen stadig er i ubalanse.

Psykisk smerte er mer usynlig, men like virkelig. Den kommer når tanker, minner eller følelser skaper indre uro, sorg, tap, angst, ensomhet. Hjernen reagerer da med samme intensitet som ved fysisk skade. Den frigjør stresshormoner, endrer søvn og påvirker kroppen. Jeg har kjent på smerter i uka som gikk. De fleste varte ikke så lenge. Bare sekunder. Når jeg opplever smerter, enten akutt eller som resultatet av medisinsk undersøkelse, har jeg funnet en metode som letter litt på smerten Jeg tvinger meg til å si til hjernen at dette varer bare i noen sekunder, minutter eller timer. Jeg er klar over at mange lever med smerte hele tiden. Det må være uutholdelig.

Bønder på sykehus

Det skulle vært forbudt å legge en bonde fra Trøndelag på dobbeltrom på sykehus. Ikke fordi de er utrivelige, snarere tvert om. Jeg har nettopp blitt utsatt for akkurat det. Bønder skulle pålegges enerom. Det er ikke fordi de er bønder jeg mener det, men fordi bønder i Vuku og sikkert ellers, kjenner utrolig mye folk. Det er et fullstappet sykerom av besøkende og alle diskuterer avlinger og traktorer. Litt om været ble det også. Besøkstiden gikk ut og jeg tenkte at det skulle bli deilig med frisk luft og få åpnet vinduene litt, men tror du ikke at det var et par traktor modeller, ei multemyr, litt prat om melkepriser, været og melkekvoter før de gav seg. Jeg lot som jeg smilte.

Stemmen og hørselen

 

Jeg har kommet i en alder der stemmen blir svakere og hørselen dårligere. Jeg vet jeg snakker lavt, men hører det ikke selv. For meg høres det høyt ut. Merker det på de jeg snakker til. De "hæ-er" stadig vekk og gir meg et signal om å snakke høyere. Mr. Parkinson sitter med styringen på volumknappen. Her er et lite eventyr om stemmen og hørselen.

Det var en gang i landet Sanseland, der alle sanser bodde i hvert sitt lille hus. I det grønne huset på toppen av åsen bodde Stemmen, lavmælt, men det hørte han ikke selv. I det blå huset nede i dalen bodde Hørselen, klok, men litt treg, og med en tendens til å miste tråden midt i samtaler.

Stemmen likte å rope: «Jeg er den viktigste! Uten meg hadde ingen fått sagt et ord!» Hørselen svarte, litt forsinket: «Hæ? Sa du noe?» Stemmen ble så irritert at han begynte å snakke enda høyere. Fuglene fløy sin vei, og ekkoet slo tilbake fra fjellet. Hørselen holdt seg for ørene og mumlet: «Det er ikke volumet som teller, det er forståelsen.»

Så en dag kom Stillheten vandrende forbi. En mild, klok skikkelse med sandaler av tåke. Hun sa: «Dere to krangler som et gammelt ektepar. Stemmen, uten Hørselen er du bare støy. Hørselen, uten Stemmen er du bare stillhet. Kanskje dere burde samarbeide?»

Stemmen og Hørselen så på hverandre. Stemmen prøvde å snakke litt høyere, og Hørselen lente seg nærmere. Da skjedde det magiske. Ordene danset mellom dem som små fugler, og begge lo.

Siden den dagen har de vært bestevenner. Stemmen lærte å snakke med omtanke, ikke for lavt, ikke for høyt og Hørselen lærte å lytte med hjertet. Og når de møtes, sier de i kor:

«Sammen skaper vi forståelse og litt latter på kjøpet.»

Dravle

Jeg savner mammas dravle. Den ble laget til 17.mai som festmat. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født på Voss at jeg liker Vossadravle aller best. Den har fastere konsistent. Jeg husker bestemor og jeg tok blåbussen fra Ulvik opp til Voss, der vi gikk på kafe og spiste Vossadravle.

Det finnes retter som roper høyt, som krever oppmerksomhet, som kommer inn på bordet med et smell. Og så finnes det dravle. Den stille, milde, litt mystiske melkeretten som har fulgt norske bygder i generasjoner uten å gjøre stort vesen av seg.

Dravle er en av de rettene som får deg til å stoppe opp og tenke: Hvordan i all verden kom noen på dette? Melk som kokes så lenge at den skiller seg, små klumper som danser i en søtlig myse, og gjerne et snev av brunost som gir den et karamellaktig preg. Det er som om noen en gang i tiden sto ved grua, hadde litt for mye melk, litt for lite tid, og fant ut at «jaja, vi får se hva det blir». Og det ble dravle. Det fine med dravle er at den ikke lar seg standardisere. Den er som dialekter. Du kjenner igjen grunnformen, men detaljene er alltid lokale.

I noen bygder er dravlen lys og mild. I andre er den mørkere, mer karamellisert, nesten som en slektning av brunost. Noen lager den uten brunost, andre mener det er helligbrøde å utelate den. Konsistensen kan være alt fra silkemyk til så fast at du må bruke skje med litt tyngde.

Det er nettopp denne variasjonen som gjør dravle til en levende tradisjon. Den er ikke fanget i en fabrikkoppskrift. Den lever i kjøkken, i bestemors hender, i små justeringer som går i arv. Jeg husker bestemor stå i det rutete forkledet sitt å røre i dravlen, mens melken kokte inn. Jeg husker mammas dravle som hun hentet fram til 17.mai. Da hadde hun bursdag. Vossadravle er den mest berømte slektningen. Den er dravlens mer selvsikre fetter, lys brun, søt, alltid med brunost, og med en konsistens som gjør at du vet hva du får hver gang. 

Men selv om Vossadravle er den mest berømte, er den bare én av mange. Dravle er større enn én oppskrift. Den er et helt landskap av lokale smaker.

NBI Noe av denne teksten er AI generert

Bestefar og barnet

 

Noen barn fra forskjellige verdensdeler sitter og leker på gulvet. De leker krig med små plastikk figurer. De skyter ut små raketter som lander ved Legohusene de har fått i gave. Klossene blir strødd ut over gulvet. Den lille gutten ler. "Jeg traff huset," sier gutten og ser opp på bestefaren. "Ja, jeg ser det," sier bestefaren og smiler. La nå barna ha det gøy. Det er jo bare leketøy. Barna tenker at bestefar er en veldig snill mann som kjøper leker. Snart er nesten hele den lille byen lagt i ruiner. "Se bestefar nå har jeg vunnet. Skal vi skyte på en ny by i morgen, bestefar.?" De tre besteforeldrene som er ledere i et land langt borte løfter hvert sitt elskede barnebarn opp på fanget, men de kan ikke fortelle hva de har gjort i dag. Noen steder finnes det ikke lenger bestefedre, andre steder finnes det ikke barnebarn. La nå barna ha det gøy. Det er jo bare leketøy.

Skogsstien

Du har sikkert opplevd og gå på en stille skogssti. Det er bare et svakt sus fra vinden som rusker litt  i toppen av trærne. Stien du går endrer seg når du går tilbake. Kanskje har det gått spennende dyr på den samme stien. Kanskje møter du en annen turgåer og dere tar dere tid til en prat. 

Stien fortsetter, og du merker at den stille skogen ikke bare er et sted. Den er en tilstand. Når du går der, er det som om verden legger seg litt flatt, som om alle de skarpe kantene du bar med deg hjemmefra blir rundere. Du går ikke lenger på stien, du går i lag med den. Du får tid til å tenke.

Et sted mellom to gamle furuer kjenner du at noe har endret seg. Det er ikke dramatisk, bare en liten forskyvning i stemningen. Som om skogen har bestemt seg for å vise deg noe nytt. Kanskje er det en fugl som letter fra en grein du var sikker på var tom. Kanskje er det en duft av fuktig mose som du ikke la merke til før. Kanskje er det bare stillheten som blir litt dypere, litt mer fortrolig. Og så, nesten alltid kommer det øyeblikket der du stopper opp. Ikke fordi du må, men fordi skogen ber om det. Du ser ned på stien, og den er ikke helt lik som da du gikk motsatt vei. En kvist ligger litt annerledes. Et spor du ikke så i sted har dukket opp. En liten tue har reist seg som om den vil si: "Her er jeg."  

Kanskje turgåeren du møtte smiler litt bredere enn folk gjør i byen. Kanskje sier dere bare «hei», men det er et ekte hei, et hei som betyr: «Vi deler dette øyeblikket.» Kanskje blir det en prat om ingenting og alt, været, stien, livet som går sin gang.

For på slike stier er det forbudt å ha det travelt. Det er som om skogen selv har satt opp et usynlig skilt:

«Her går vi sakte. Her får tankene tid.»

Og når du til slutt vender tilbake til der du startet, er det ikke bare stien som har endret seg. Det har du òg. Litt roligere. Litt mer til stede. Litt mer i takt med alt som vokser, puster og lever rundt deg.

Kjøkkenet

Jeg har blitt en racer på kjøkkenet. Fort inn og fort ut. Kan koke vann, men er litt usikker på hvor lenge det skal koke. En fordel med å ha sykdommen Parkinson er at jeg blir en kløpper til å røre i sausen mens den koker opp.
Jeg hadde sett nok matprogrammer til å være overbevist om én ting.. Jeg kunne lage gourmetmat. Jeg hadde til og med kjøpt meg et forkle med teksten «Masterchef in progress». Problemet var bare at det var mer «progress» enn «master».

Det begynte med egg. Jeg skulle lage omelett. Enkelt, tenkte jeg. Men da jeg slo det første egget mot kanten av bollen, traff  jeg med så mye entusiasme at halve skallet ble med i røra. Det andre egget landet på gulvet. Det tredje traff katten. Nå har jeg ingen katt, så det gjorde ikke noe.

«Ingen grunn til panikk,» tenkte jeg og grep vispen. Jeg vispet med en energi som kunne ha startet en liten tornado. Jeg er usikker på om jeg hadde tatt for mye tran eller om det var Parkinson som bisto. Omeletten ble mer skum enn mat.

Så kom stekepanna. Jeg skrudde på full varme. Jeg tenkte «det går fortere da». Et minutt senere sto jeg i en sky av røyk, og brannalarmen sang sin klagesang. Jeg viftet febrilsk med et kjøkkenhåndkle, mens naboen så på meg med et uttrykk som sa: Du burde ikke få lov til å bruke ild.

Da jeg endelig fikk kontroll, serverte jeg det som mest minnet om en forkullet pannekake. Jeg smilte tappert, tok en bit og tenkte med tårer i øynene: «Kanskje jeg skal begynne med salat.» Nå har jeg fått meg komfyrvakt.

Tårer, et språk uten ord.

 

Det sies at tårer fra en kvinne er verdens sterkeste vannkraft. Tårer er mer enn vann og salt. De er kroppens stille språk. Et uttrykk for alt vi ikke får sagt. De renner når ordene svikter, når hjertet er fullt, og når livet presser på fra alle kanter.

Sorgens tårer De mørke dagene har sin egen rytme. Sorgens tårer renner tungt, som om de bærer minner i hver dråpe. De vasker bort det som ikke kan endres, og lar oss stå igjen nakne, men renset. Det er i gråten vi finner styrke til å gå videre.

Gledes tårer Så finnes de andre. De som kommer når hjertet sprenges av lykke. Når barnet tar sine første skritt, når vi ser noen vi trodde vi hadde mistet, eller når livet plutselig viser sin varme side. Gledes tårer er solskinn som bryter gjennom skyene, et bevis på at vi har kjent kontrastene. 

Småbarns gråt, den første samtalen For de minste er tårer et språk. Et rop etter nærhet, mat, trygghet. De gråter ikke for å manipulere, men for å kommunisere. Hver tåre er et signal, et lite SOS fra et menneske som ennå ikke har ord. Og når vi svarer med omsorg, lærer barnet at verden lytter.

Smerte og lindring Tårer lindrer. De frigjør spenning, demper stress, og minner oss om at vi er levende. Det er ingen skam i å gråte. Det er en ære å være menneske nok til å føle.

Smil som sommerens språk

 

Har du kjent varmen som sprer seg i kroppen når et lite barn smiler til deg? Eller på gaten når et fremmed menneske sender deg et smil? For ikke å snakke om når du treffer noen du ikke har sett på lenge. Denne sommeren har vært full av slike smil. Smil som har feid vekk sykdomstanker, miljø-ødeleggelser og gale statsledere som har mistet evnen til å smile. Kanskje også evnen til å ta imot smil også.

Det begynte med et lite smil fra en liten baby. Et sånt som ikke krever ord, men som likevel sier alt. Et spedbarn som møter verden med et åpent blikk, en bestefar som svarer med et smil som har levd et helt liv. Og plutselig er det som om hele dagen blir litt lettere.

Smil er små solglimt i hverdagen. De trenger ikke planlegges, de bare skjer og når de gjør det, sprer de seg som varme gjennom kroppen. Kanskje er det derfor de som har mistet evnen til å smile, også mister evnen til å ta imot smil. For et smil er ikke bare en bevegelse i ansiktet. Det er en invitasjon til å være menneske sammen.

En flue fortred

 

Jeg så den smette inn døra da jeg skulle hente posten. Den var nok lei av regnværet. Nå hadde den tålmodig sittet og ventet på at døra skulle åpnes. Nå har jeg fått en husflue som føler seg helt trygg for å bli mat for en sulten småfugl. Jeg klarer ikke å gi den en smekk. Den er for kjapp. Det er utrolig irriterende å ha en flue i hus. Den er frekk og lander der det passer den. Jeg intervjuet en gang skuespilleren Charlotte Frogner. Hun sa hun ikke kunne gjøre en flue fortred. Da snakker vi ikke om den "Spanske flue". Det står respekt av å ikke slå til en flue om man har muligheten. Som guttunge ble jeg en mester til å skyte ned fluer med gummistrikk til min mors store irritasjon. Det ble noen flekker på vegger og skap. Om du er flue ser du kanskje annerledes på det.

Hei, jeg heter Frank. Jeg er en flue. Ikke en hvilken som helst flue. Jeg er den flua du prøver å slå med avisa mens du banner lavt og svetter. Jeg har vært på kjøkkenet ditt, på kaffekoppen din, og ja på den skiva du trodde var trygg.

Jeg våknet i dag med ett mål, å irritere. Det er liksom jobben min. Jeg kunne vært en bie, en sommerfugl, eller en majestetisk øyenstikker, men nei, jeg ble en flue. En liten, summende rebell med vinger som aldri gir opp.

Første stopp er frokostbordet. Du trodde du var alene med rundstykket ditt, men jeg så smøret glinse i morgensola. Bzzzz! Jeg landet elegant midt på tallerkenen. Du slo etter meg med refleksene til en ninja. Men jeg er raskere. Jeg fløy en sirkel, bare for å vise hvem som egentlig styrer rommet.

Så kom høydepunktet. Kaffekoppen. Den dampet, du lente deg tilbake, og jeg tenkte: «Perfekt tidspunkt for en dramatisk entré.» Jeg landet på kanten, stirret ned i mørket og tenkte på livets store spørsmål. Hvorfor hater mennesker meg så intenst? Jeg er jo bare en liten skapning med store ambisjoner og dårlig timing.

Til slutt, da du endelig fikk tak i avisa og slo – bom! Jeg fløy bort med et triumferende bzzzz, og du satt igjen med et uttrykk som sa: «Hvordan klarte den å slippe unna igjen?!»

Så ja, jeg er irriterende. Men jeg er også utholdende, modig og litt komisk. Neste gang du ser meg, husk, jeg er ikke bare en flue. Jeg er Frank – den uovervinnelige.

PS! Nå skal jeg ta meg en lur, kanskje flua lander på nesa mi. Vennligst ikke slå den der.

Softis

Sommer er softis. Softis er Stiklestadsommer. Det har blitt en tradisjon å avslutte dagen med en blautis. Det er et syn for auge å se skjeggete menn slikke i seg is fra beger og kjeks. Is som renner fra skjeggstubber ned på fingre og ender opp som en fløtedam på bord og gulv. Det finnes mye som symboliserer sommer: sol, varme, ferie, mygg… men ingenting slår den ekte, uforfalskede smaken av softis. Den hvite spiralen av lykke som smelter raskere enn du rekker å si “ta litt ekstra strø, takk”.

Softis er sommerens mest ærlige venn. Den lover ingenting den ikke kan holde. Den sier ikke “jeg varer lenge” eller “jeg tåler varme”. Nei, softisen er brutalt ærlig: Du har fem minutter. Maks. Lykke til.

Det starter alltid så optimistisk. Du får isen i hånda, perfekt snurret, med strø som glitrer i sola. Du tenker: “Dette går bra.” Men så kommer den første dråpen. Den som renner nedover kjeglen som en advarsel: Dette er bare begynnelsen.

Plutselig står du der i en intens kamp mot naturens lover. Du roterer isen som en profesjonell pizzakokk, du slurper, du napper, du forsøker å holde tritt med smeltehastigheten. Det er ren action. Hollywood burde lage film om det. Det er ikke bare et Spelfenomen.

Og strø! Strø er sommerens konfetti. Det finnes to typer mennesker. De som velger sjokolade, og de som velger krokan. Sjokoladefolkene er avslappede livsnytere. Krokanfolkene er eventyrere som liker litt risiko i hverdagen. For krokan faller alltid av. Alltid. Det er som små karamellkometer som styrter mot bakken i det du tar første bit. 

Men uansett hvor mye den smelter, drypper, renner og saboterer t-skjorta di, så har softisen en superkraft. Den gjør deg glad. Det er umulig å være sur mens du spiser softis. Selv om halve isen ligger på skoen, og resten renner ned armen, så smiler du. For det er sommer. Og softis er sommerens egen lykkepille, helt uten resept.

Så neste gang du står i kø ved kiosken, med sola i ansiktet og ferie i kroppen, ta en softis. Ta to. Ta strø. Ta sjansen. Det er sommer, og softis er den mest smakfulle måten å feire det på. Og ta gjerne et bilde av seansen. 

PS! Det er å ha Parkinson og like softis er en utfordring. Kan være greit å varsle de rundt deg.

Cancer non diffusus est.

Klokken ble 13:20. Jeg skulle ha en telefonsamtale med legen på sykehuset og få beskjed om kreften hadde spredd seg ut fra svulsten de fant og tok bort. I operasjon to fjernet de vev rundt der svulsten hadde vært. Det var dette resultatet jeg skulle få i dag. Telefonen ringte ikke. Klokken ble 13:40. 14:00 og 14:30. Hvorfor ringte de ikke? Jeg har ventet i tre uker på denne telefonen, Føltes omtrent som tilleggstid på en viktig fotballkamp. Dette var min kamp. En kamp som kunne gi både ekstraomganger og nye kamper. Oddsen på min livs viktige kamp var 80/20 så det var gode muligheter til å vinne. Så ringte telefonen. Det var ikke bare Parkinson som gjorde at jeg skalv litt på handa da  jeg tok telefonen. Han gikk rett på sak: "Vi fant ikke flere kreftceller i vevet vi tok, så dette ser bra ut." Jeg kjente en indre glede. Jeg får spille ekstraomganger. Om fire måneder skal jeg ta nye prøver, men jeg har god tro. Takker inderlig for alle gode tanker og hilsener. 

 

Gammel i Steinkjer

AI generert bilde

I dagens Trønderavis kan man lese følgende:

Flykter fra Steinkjer: – Risikosport bare å brekke et bein

Jeg tørr å bli gammel i Steinkjer. Jeg bruker hjemmesykepleien på Egge og er mer godt fornøyd. De er unike spør du meg. Jeg bruker også andre deler av kommunens tjenester. Jeg er ikke redd for å si ifra om noen er galt og da skal man også si ifra om noe er bra. Jeg vil helst slippe å brekke et bein for å teste det ut, men å brekke et bein i vår alder kan være dramatisk uansett hvor men bor. Jeg har bodd i Steinkjer siden 1987 og hatt jobber som å være vakthund i samfunnet. Det er ikke vanskelig å finne svake punkter uansett hvilke kommuner man leter. Man finner møkk om man spar i møkka kjelleren. Nå mener jeg slettes ikke at man ikke skal si ifra om noe er galt, men i dette tilfellet synes jeg overskriften blir litt drøy. Er det virkelig slik at eldre flykter fra Steinkjer. At noen flytter er naturlig. Jeg skulle også ønske at jeg bodde nærmere barna, men måtte da velge mellom Overhalla, Trondheim og København. Regner med at ingen av kommunene ringer og sier velkommen som pleiepasient. Understreker derfor at om jeg flytter fra Steinkjer er det ikke fordi jeg mistrives her. Sørvisen og god hjemmesykepleie, samt gode venner og gode naboer  gjør godt å bo i Steinkjer.             

En usedvanlig vanlig mann

Gratisbilde fra nett. Morten Svartveit

 Det har vært en fantastisk dag. Til og med sola spilte på lag. Jeg var invitert av spelkongen til å drikke kaffe. Vi "Okkuperte" et bord i restauranten og pratet om løst og fast. Vossinger begge to. Vi var på "Heimebane". Skal du treffe ett vennlig menneske i år, er dette mannen å treffe. Det er ikke hver dag spelkongen tar seg tid til å snakke med en underlig mann som har tatt på seg å være "Krigskorrespondent" i Spelet om Heilag Olav. I nesten en og en halv time gikk praten som bare stoppet opp når jeg setter komma og punktum. Det er en imponerende CV denne mannen kan skilte med. Det ble en del teater, film og tv-serie prat. Ikke et øyeblikk mistet han fotfestet. Der slet jeg mer. I de årene "krigskorrespondenten" har herjet med kongerekka har det aldri skjedd at en spelkonge har brukt så mye av sin tid på en som driver med tull og vas. Det var som å møte en god gammel venn. Morten er en gavepakke av kongelig selvironi, teatralsk tyngde og akkurat passe mye glimt i øyet. De som har gitt ham rollen har gjort en flott jobb. Ikke fordi han fikk krona, ikke fordi han fikk sverdet, og ikke engang fordi han fikk egen stol i garderoben. Nei, fordi Morten straks innførte sin egen kongelige tradisjon:

Det ærbødige nikket.

Han hilste på liten og stor. Han la mye vekt på å se folk. Han nikket til folk. Det er en god følelse. Hirden begynte å nikke tilbake, mest fordi de trodde det sto i manus. Magnus, koreografen, prøvde å stoppe det, men etter tre dager nikket han også, rytmisk, i takt, som om det var en del av koreografien. Folk i Verdalen som til vanlig under Spelet rister på hodet, begynte å nikke. 

En dag kom Morten til øving og sa:

«Jeg har tenkt litt. Kanskje vi skal innføre kongelig oppvarming? Den består av tre nikk, ett dypt pust og et lite majestetisk snurr.»

Maren svarte: «Vi skal varme opp, ja. Men ingen skal snurre majestetisk uten at jeg har godkjent det.»

Morten nikket. Selvfølgelig. Publikum begynte å nikke. Først forsiktig. Så ivrig. Til slutt sto hele Stiklestad og nikket som om de var med i en slags historisk versjon av "Stjernestøv".

Takk til Torbjørn som ordnet med skyss og fikk til dette møtet. Takk til Morten for en hyggelig prat som ble delvis offentlig, delvis privat.

Et usedvanlig vanlig menneske.