Lego og piller

 

Hva er likheten med Legobrikker og piller? Det skal jeg snart fortelle deg.

Jeg er en ivrig Lego bygger. Sitter akkurat nå med en modell av "Det hvite hus". Det har over 1000 brikker i forskjellige størrelser. Mange veldig små. Flere av dem på størrelse med pillene jeg trykker inn i munnen hver dag. Det er ikke størrelsen jeg tenker på når jeg ser likheten.

Det finnes et parallelt univers under skapet. Et mørkt, støvete rike der piller og legoklosser lever side om side – som to arter som har funnet hverandre i eksil. Alt begynner uskyldig. En liten tablett triller av nattbordet, en legokloss faller fra bordet. De ser på hverandre, nikker stille, og ruller i takt mot friheten under sofaen. Der nede er det ingen mennesker som roper «hvor ble den av?» eller «AU!» etter å ha tråkket på dem. De faller ikke rett ned og blir liggende. De spretter av gårde som kyr som slippes ut om våren. De stopper ikke før de har rullet flere meter og de finner alle smutthull som måtte være i nærheten.

Pillene ligger der og filosoferer over livets mening: «Jeg skulle egentlig hjelpe mot hodepine, men nå hjelper jeg bare støvet med å føle seg viktig.» Legoklossene, på sin side, bygger små festninger av støv og hårstrå. De drømmer om den dagen noen endelig flytter skapet og roper «Der var du!» – som om de har vært savnet, ikke glemt.

Og når støvsugeren kommer forbi, holder de pusten. Det er som en tornado i miniatyrverdenen. Noen blir sugd opp, andre overlever og får heltestatus.

Så neste gang du mister en pille eller en legokloss – ikke fortvil. Du har bare bidratt til å utvide et lite samfunn under skapet. Et sted der alt som faller, finner hverandre.

Billaus

Det har gått noen uker siden bilen ble solgt og lappen tatt ut av lommeboka. Ikke flir - jeg har ikke mistet lappen, men herr Parkinson var livredd for å sitte på. Nok om det. Bilen ble lagt ut for salg. Nå ruller den nede på Østlandet et sted. Vurderte å kjøpe en ny bil for det var jo morsomt å sette seg inn i en datamaskin med super fart i løpet av sekunder. Prøvekjøringen var før jeg bestemte meg for å legge hatten på hylla. Det sies at erfaring er den beste læreren. Men når du sitter bak rattet i en moderne bil som har flere knapper enn et flycockpit, føles det mer som å være elev i et kurs du aldri meldte deg på.

Jeg trykker på én knapp – og plutselig rygger bilen av seg selv. Trykker på en annen – og radioen begynner å snakke italiensk. GPS-en roper «snu!» med en tone som minner om turkompisen når jeg har kjørt feil for tredje gang.

Jeg husker da bilene hadde choke, og man måtte lytte til motoren som en lege med stetoskop. Nå sier bilen selv at den «trenger service» – som om den har fått personlighet og dårlig humør.

Men det verste er parkeringsensorene. De piper som en flokk sinte spurver hver gang jeg nærmer meg en kantstein. Jeg har begynt å hilse på dem: «Slapp av, jeg ser den!» Likevel, det er noe vakkert med å være en gammel mann bak rattet. Jeg kjører ikke fort, men jeg kjører med stil. Jeg husker veier som ikke finnes lenger, og jeg vet hvor alle bensinstasjonene lå før de ble til kaffebarer.

Så ja – jeg er kanskje gammel bak rattet. Men jeg har kjørt gjennom mer vær, mer kjærlighet og flere rundkjøringer enn de fleste. Og jeg har fortsatt blinklys – jeg brukte det til og med. Selv om jeg savner bilen gleder jeg meg over at jeg slipper forsikring, slipper å skifte dekk, slipper dyre verkstedsregninger og ha dårlig nattesøvn om jeg klarer å betjene billånet- Jeg henter scooteren jeg har fått av NAV og kjører en tur til byen i gangfart. Passerer bensinstasjonen og kikker opp på diesel prisen - 27,80 pr liter.

 

Parkert

Dagen er kommet. Det står ikke lenger en bil i garasjen. Den skal selges, eieren og sjåføren innser at bilkjøring er noe som hører fortiden til. Jeg må jo bare innse at ferdighetene bak rattet har blitt dårligere, med Parkinson i den ene foten og protese på den andre var det på tide å sette ned begge føttene. Du finner meg snart på en scooter når jeg skal rundt i byen. Det blir neppe en ferietur, men en tur til nærmeste kafe tror jeg at jeg skal driste meg til. NAV har sponset denne motoriserte handlevognen Vurderer å henge på en tilhenger for det er lite med lasteplass ut over en handlepose mellom bena. Da er det bare å suse av gårde i tre kilometer i timen, med flagrende hår, tårer i øynene og insekter i munn og nese.
 

Forfall

 

Om du trodde at rystelsene i Steinkjer i går var et mindre jordskjelv så tar du feil. Det var heller ikke skjelvinger fra min Parkinson sykdom, men det var nesten rett. Jeg var i fritt forfall. Snublet i min egen kropp. Føttene og hjernen ville forskjellig retning og dermed kom gulvet susende i mot meg. Det resulterte i kul i hodet, mulig brist i ribbein, to saftige blåmerker på hofta. Det skjedde under trening, og jeg fikk dermed muligheten til å komme meg opp fra gulvet. Om du tror det er en enkel sak for en kropp med mange års forfall, så tar du også feil. I etasjene lenger ned i bygget så holder brannvesenet og Sivilforsvaret til, så skulle det ikke gå å få kroppen opp fra vertikalen er det sikkert mulig å få hjelp. Det ble ikke de som ble tilkalt, men det måtte en mobil kran til. Den var imidlertid håndholdt, en smart innredning som fikk meg opp i en stol, der jeg kunne slikke mine sår. Jeg har falt for mye, men dette ble mitt første Parkinson fall. Det kom brått og uventet. En rystende opplevelse.

Ny bok. Hjelp, jeg har fått Parkinson.

 I går ble min bok nummer tjue offisielt lagt frem for offentligheten. "Hjelp, jeg har fått Parkinson" er først og fremst en bok om hvor krevende det kan være å ha en alvorlig sykdom, men også hvordan humor og smil kan lette litt på trykket. Boken henvender seg både til deg som er pasient, pårørende og deg som jobber i helsevesenet eller utdanner deg innenfor helsefag. Du får møte forfatterens utfordringer, angsten, latteren, sykdommens utvikling, symptomer. Sistnevnte kan komme ti til tjue år før pasienten får en diagnose. Boken har morsomme illustrasjoner tegnet og bearbeidet av Arnstein Saursaunet. Forfatteren ønsker å gi deg et innblikk i en sykdomsverden som det ikke går å stoppe, men medisiner kan bremse utviklingen en del.

Boken koster: 250 kroner pluss 65 kroner i porto

 VIPPS nr. 82216 

Merk bestillingen med "bok"

Tove Musum – leder i Inntrøndelag Parkinsonforening – mobil nr. 466 24 446