Kjenner at jeg blir irritert. Noen mennesker brøyter seg fram, "Vi går rett på samme hva vi støter på," var en lek vi hadde som barn i skolegården- da gikk vi på en lang rekke og "brøytet" oss vei. Er ikke så sikker på om den leken var den som lærte oss å ta hensyn til andre. Vi lært oss også å si "damene først" når vi kom til en dør eller vi skulle inn på bussen. En gentleman hadde stått over en bussavgang for å gi den siste plassen til en kvinne. Det var en selvfølge å gi fra seg sitteplassen på bussen til en kvinne, gravide, funksjonshemmede og eldre. Nylig opplevde jeg at en pasient som spiser litt raskere enn andre, forlanger hjelp til å forlate bordet, komme seg inn på rommet. Hun blir høylytt sur for at betjeningen ikke stiller opp med en gang, tross at de er midt i middagsserveringen. Det går ut over oss som sitter igjen og venter på tur. Det triste er at dette er generasjonen som lærte andre å oppføre seg. Skjønner at det kan være mange årsaker til at det er dem først. Kan jo hende de har mye luft i magen, eller har akutt diare da er det nok en fordel at de kommer seg på rommet raskt.
Det finnes alltid én. Han som mener at køen er et forslag, ikke en regel.
Han står der med et selvsikkert smil, peker bakover og sier: «Jeg skal først!» som om universet har gitt ham prioritet i livets ekspressfil.
Bak ham står resten av oss de tålmodige, de oppgitte, og de som allerede har begynt å skrive sin egen blogg. Vi ser på ham som en naturkraft, frekkhetens nådegave, uunngåelig, men fascinerende. Kanskje vi skal takke?
Hen minner oss om at tålmodighet er en superkraft og at køkultur er den stille helten i hverdagen, men de fleste av oss er villig til å kjempe for plassen vår i køen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.