Hallodame

 

Døra til gangen står oppe og jeg hører et svakt "Hallo". Ingen reaksjon, så kommer det et litt høyere "hallo", så kommer det mange "hallo", nye og kjappere med en slags abstinens, det er mulig hun er ansatt i NRK som hallodame. 

Det er ikke alle som klarer å ta permisjon, spesielt ikke en hallodame. Selv med drypp i armen og sykeseng som studio, nekter hun å gi slipp på mikrofonen. «Og nå, kjære seere, her er kveldens program…» sier hun med et tappert smil, mens sykepleieren i bakgrunnen rister på hodet og holder opp et skilt: «Du har permisjon – du trenger ikke introdusere Dagsrevyen nå!»

Det er noe beundringsverdig med den typen yrkesstolthet. Når du har brukt halve livet på å ønske folk velkommen til kvelden, sitter det liksom i ryggmargen eller i veneflonen, alt etter som. Så neste gang du hører en stemme fra rom 12 som sier «Og nå, kjære seere…»,

ikke bli bekymret. Det er bare hallodamen som tar sitt kall på alvor. Selv på helsa løs.