Bli hvor du er, syke mann!

De fleste av oss vil være nært pårørende og familie når vi blir syke. Jeg har mine pårørende i Overhalla, Trondheim og København. Datteren min, som i tillegg til å være pårørende er sykepleier har et ønske om at jeg kommer nærmere der hun bor. Det er ikke så enkelt. Jeg har søkt om omsorgsbolig i kommunen jeg bor i fordi jeg trenger mye hjelp og bor i et 100 år gammelt hus. Det er en utfordring, tross mye og gode hjelpemidler. Jeg trives godt i kommunen jeg bor i. Har utmerket hjelp fra Hjemmesykepleien, men savner å være nært de som betyr aller mest for meg, familien. Jeg tok kontakt med kommunen det gjelder og fikk følgende svar:

"For å få tildelt omsorgsbolig må du være bosatt i kommunen. Omsorgsboliger tildeles innbyggere som har kommunale helse- og omsorgstjenester."

Jeg har kommunale helse- og omsorgstjenester her jeg bor, men ser ikke råd for å først finne meg en leilighet i en ny kommune, så flytte og deretter søke om omsorgsbolig. Jeg skjønner godt at en kommune ikke vil ha tilflyttere som krever oppfølging i form av hjemmesykepleie og som legger press på en tjeneste som sikkert allerede kjenner trykket fra en begynnende aldersbølge. Leser følgende mellom linjene; "Bli der du er. Det teller ikke at du ønsker å være nærmere familien din." Jeg er på ingen måte sur for ikke komme i betraktning. Kommunen skal selvfølgelig ta vare på sine innbyggere. Det er sikkert slik i kommunen jeg bor i også, så jeg henger på ingen måte ut kommunen det gjelder. Nå er det ikke aktuelt, men det hadde sikkert hvert mye lettere om pårørende, med mann og barn hadde flyttet ut. Den ene kommunen hadde riktignok opplevd fraflytting av en barnefamilie, men det veier nok ikke opp byrden ved å ta imot en eldre mann med krevende helse. 

For en syk mann er det visst slik at man skal ikke flytte på seg, ikke mase, ikke dukke opp i nabokommunen og i hvert fall ikke tro at man kan få omsorgsbolig der. Nei, nei. Man skal bli hvor man er. Helst uten å lage bråk.

Men det er noe komisk i det også. For hva gjør man når kroppen sier «gå», kommunen sier «bli», og hodet sier «jeg vil egentlig bare ha litt ro»? Man skriver blogg, selvfølgelig. Det er den eneste plassen hvor man kan flytte seg akkurat så mye man vil uten at noen kommer med skjemaer, vedtak eller vennlige, men bestemte, avslag.

Så her sitter jeg. En syk mann som blir hvor han er. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er det som står i papirene. Eldreomsorg er noe skitt.