Når bøkene må bort

I dag er jeg trist. Jeg må kvitte meg med bøker. Det finnes få ting som gjør så vondt som å kvitte seg med bøker. Ikke fordi de tar plass, men fordi de har en plass i livet, i tankene og minnene. Hver bok har vært et lite rom jeg har bodd i, et vindu mot en tid, et menneske, en tanke. Nå står jeg der med esker og stabler, og må velge hvem som får bli og hvem som må gå.

Jeg kjenner lukten av papir og støv, og det stikker i brystet. Det er som å si farvel til gamle venner som ikke har gjort annet enn å være der. Noen har vært trøst, andre utfordring. Noen har jeg skrevet selv. Noen har vært døråpnere, andre speil. Og nå skal de i containeren. Papir står det nøkternt på skiltet, som om det bare var materiale, ikke minner.

Men kanskje er det også en slags kjærlighet i dette. Å gi slipp. Å la historiene vandre videre, kanskje til noen som trenger dem mer enn jeg gjør nå. Kanskje vil en ukjent hånd plukke opp en av dem, blåse støvet av, og finne det jeg en gang fant.

Likevel, det er en sorg. En stille, tung, men ærlig sorg. For bøkene har vært mer enn ord. De har vært med på flyttelass på flyttelass. Det er oppslagsbøker, krim, romaner, billedbøker, diktbøker, naturskildringer, fagbøker og lærebøker. 

Det er noe nesten hellig ved å eie en bok. Ikke bare å ha den stående i hylla, men å holde den, kjenne tyngden, teksturen, lukten av papir og trykksverte. Den ligger der som et lite univers mellom hendene, fylt av ord som noen har skapt, formet, og gitt videre. En forfatter har sittet et sted, kanskje i stillhet, kanskje i kamp med seg selv, og skrevet disse ordene og nå er de mine.

Når jeg blar, hører jeg en svak rasling som minner meg om tidens gang. Hver side er et møte mellom meg og et menneske jeg kanskje aldri har møtt, men som har gitt meg noe dypt personlig. Det er som å få en gave som ikke kan pakkes inn igjen. Den må leves, leses, tas inn.

Å eie en bok er å eie et stykke av menneskelig erfaring. Det er å ha tanker, drømmer og historier innenfor rekkevidde. Og når jeg nå må gi slipp på noen av dem, kjenner jeg at det ikke bare er papir som forsvinner. Det er biter av meg selv, av den jeg har vært mens jeg leste. Håper de finner plass i en ny bokhylle til glede for andre.