Tanker etter en premiere på Spelet om Heilag Olav

Mitt skuespillerliv er ytterst beskjeden og i form av en hærmann/høvding øverst på brinken, nesten usynlig for andre enn nær familie. Der er plassen min og der skal den være. Likevel er vi synlige, for hadde vi ikke vært akkurat der, så hadde bildet av Spelet vært helt annerledes. Det gjelder oss alle enten vi setter stortåa inn på scenen eller vi er bak scenen med alle de gjøremålene som skal til for at vi kan feire en premiere. Vi er del av noe stort. Vi kan sole oss i glansen sammen med Hanne, Mari, Trine, Trond Espen, Ingar Helge, Even, Roger, Lavrans og resten av de gjengen. Denne glansen oppstår fordi vi er et stort OSS. Det er så utrolig hyggelig å se Ingar Helge småprate med de han møter på veien rundt seg. Stopper opp ved en ung jente som innerst inne drømmer om en dag å stå på en scene. Vi ser de vokser. Eller et smil fra Trine, et tvi-tvi fra Hanne eller en morsom replikk fra vår alles kjære Mari. Et annet sted sitter Even og prater til langt på natt med gammelkara i Spelet. Det er godt å være en del av denne familien som oppstår på Stiklestad. Her kan du være den du er, alle blir godtatt. Vi ledes med trygg hånd fra Thomas, Line og Hanne. Ingen store bryske ord, men vennlig ledelse som gjør oss andre trygge på det vi skal gjøre. Organisasjonen er bygd opp gjennom mange år med solide nemndledere som har erfaring. Den lette tonen i og rundt scenen, gjør at vi savner miljøet når siste forestilling er gjort. Spelet og Stiklestad representerer noe stort i mitt liv, selv om jeg bare er en liten del av det. Takk for at jeg får være en del av dette flotte miljøet. Takk for en strålende fin premierefest. Stappfull borggård med tradisjonsrikt innhold. Takk til ungdommen som ledet oss trygt gjennom festen. Takk til barna som fikk oss med på leken. Takk til Bodil som fikk oss til å le godt. Personlig takk til de som stiftet ny undernemnd og takk for smil og gode klemmer Trine og Hanne.   Den lille tåren jeg tørker bort akkurat nå er for samholdet vi har på Spelet.

Helt korka

Jeg blir så himlende irritert over leverandørene av melkekartonger og juicekartonger. Det er ikke bare kartongene som er firkantet, men leverandøren også. I en årrekke har de levert kartonger, men å få til en åpning som ikke sender melk og juice utenfor glasset når det er nyåpnet er helt utrolig. Finnes det noe tricks for ikke å søle ved de første hellingene? Jo større kartongen er, jo vanskeligere er det å helle uten å søle. Noen sier du skal holde kartongen med åpningen opp, da spruter det ikke slik, andre sier man skal klemme på kartongen. Det virker delvis, men skvalpet kommer når du stopper opp med fullt glass. Det er utrolig at de ikke har klart å lage en åpning som ikke søler og om de har det er det en godt bevart hemmelighet. Det burde være en lov som sier at det skal stå på kartongen hvordan man heller uten å søle. Når jeg først tar for meg kartongene, så kan jeg kjefte litt på skrukorkene også. Noen av de sitter så hardt at jeg nærmest må i kjelleren å finne en vannpumpetang for å få dem opp. Om produsentene skjemmes så at innholdet at de ikke ønsker at jeg skal få åpnet dem, burde de ikke selges, man vrir jo skinnet av fingrene i forsøk på å åpne skvalpekassa. Det er sikkert bare gamle Graaskjegg som sliter, men neste gang sager jeg dem i to.