Farmentyver

 

En av tv-seriene jeg liker å se er Farmen. Det var inntil i går. Tre av deltakerne dro på marked med penger til å kjøpe inn mat for uken som kommer. Det endte opp med at de stjal en mengde varer som de ikke hadde råd til å kjøpe. Da de kom hjem til gården ble de hyllet av de andre bortsett fra håndballspilleren Kjersti Grini som synes dette var forkastelig og trist. En av de som ikke kommenterte tyveriet negativt var redaktøren av avisa Dagen. Hadde ventet meg mer av ham og for så vidt resten av kjendisene. Forstår ikke at man som kjendis vil sette stempel på seg selv som tyv og i tillegg skryte av det. Nå er det et spill, men det sier også mye om holdninger rundt at det er greit å stjele. Jeg håper TV2 i kommende program viser at det ikke er ok å forherlige butikktyveri. 

Terroristen

Jeg synes "inderlig synd" på terroristen som vil ut av fengsel, men som mest trolig ikke får friheten tilbake.  Tenk at han ikke får komme ut og drepe nye mennesker. I tillegg virker ikke talestolen han legger opp til. Mediene sladder bilder og viser ikke bilder med nazihilsen. Det er sannelig ikke greit å være massemorder i dagens Norge, heldigvis.

Tilgivelse er normalt en god ting, men ikke alltid, heldigvis. 

Tenk at han ikke skal få komme ut og spre frykt og vekke vonde minner for de som ble hardt rammet. Kanskje skulle mediene la være å dekke saken i det hele tatt, men vi lever i et åpent samfunn, heldigvis.
 

En kopp kaffe

      

               

"Vi må ta en kopp kaffe en dag". Du har sikkert sagt dette til noen du også. Det har jeg gjort. Den siste gangen jeg sa det ble det for sent.  Det fikk meg til å tenke på mannen som hadde tatt fram det fineste undertøyet til sin kone. Han hadde gitt henne det på bryllupsdagen, men hun ville vente med å bruke det til en helt spesiell anledning. Nå hadde hun fått silkeundertøyet på.  Dagen var kommet. Mannen ville at hun skulle ha det på nå. Den vakre konen hans lå i en kiste ved siden av senga til de to. For meg ble det en kaffekopp. Siste gangen jeg snakket med en nær venn av meg avtalte vi at vi måtte møtes snart og ta en kaffekopp. Vi rakk aldri det. Jeg skulle vært flinkere til å ta fram de fineste glassene med høy stett. Dekke fint på bordet selv om det er en hverdag. Vi kjenner ikke morgendagen, så kanskje vi ikke skulle utsette kaffekoppen til senere. Kaffen kan fort bli kald.                       

Det var en gang

 

Det er lange ganger på en stor institusjon. Noen ganger møter jeg en gjenganger, ja ikke en overnaturlig skikkelse, men en som har bodd her lenge. Det er en rekke utganger også, for så vidt også innganger. I tillegg er det nødutganger og noen få bortganger. Så er det oppganger, men de får jeg ikke til å bruke. Nedganger får jeg brukt, men fare for å skade meg. Så har vi to-ganger og tre-ganger. De er det fysioterapeuten som står for. – Ta øvelsen tre ganger. Da kommer fremgangen, selv om man kan oppleve det som en tilbakegang. Så har vi kappgang med og uten krykker. Årganger får vi ikke lov å ha her, men tågang er en del av hverdagen, gjerne med armgang i flere omganger. Noen føler motgang når de ikke får til passgang, andre ønsker fortgang og fremgang under treningen. Selv går jeg mye på skinner, såkalt skinnegang, der andre sliter med balansen og opplever en slags sjøgang. Jeg skal fortelle deg mer en annen gang. Om du ikke fikk med deg alle gangene les det en gang til.

Utsnitt fra boken "Bare 1 fot"

Logoped

Jeg må bare innrømme det. Jeg har tatt til flaska. Tre ganger om dagen må jeg innom den, men om du nå tror at jeg har blitt drikkfeldig så tror du feil. Jeg fyller vann på ei brusflaske og setter et rør nedi og blåser ned i vannet, ikke for hardt for da spruter det opp i skjegget. Så skal jeg si O, deretter O høyere og høyere, deretter lav O. Operasangere og skuespillere gjør det samme for å få god stemme. Ikke vær redd. Jeg skal ikke synge opera. Så kommer neste øvelse, leser et stykke tekst med en kork i munnen. Ser og høres noe sært ut. Som ikke det var nok sier jeg alle vokalene i alfabetet med stigende stemme, Så roper jeg HEI høyt. Er livredd for at noen på gata hører meg. Når jeg er ferdig med det biter jeg meg selv i tunga og svelger 10 ganger og dermed er stemmen reddet for den dagen. Logopeder er artige folk, med masse rare øvelser på lager. AAAAAAAAAAAA, EEEEEEEEE, IIIIIIIIIIII,  OOOOOOOOOOOOO, UUUUUUUUU, YYYYYYYYY, ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ, ØØØØØØØØ, ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ. Nå må jeg på flaska.

Godt nytt år

                               

Foto: Oddrun Grønnesby

Godt nytt år til alle som gidder å lese bloggen min. Takk for mange tilbakemeldinger. Det varmer. Flott at dere bærer over med både skjemt og alvor. 2021 var et ok år om en ser bort i fra Korona. Likevel er det nok det året jeg har sagt kondolerer flest ganger. Flere har gått bort som jeg kjente og som jeg savner. Det minner meg på å ta godt vare på de venner man har. Jeg har levd sammen med herr Parkinson i over et år nå. Det går greit for det meste og jeg har funnet mange nye venner som har samme skjebne. Artige folk jeg setter pris på å ha møtt og som jeg ikke hadde blitt kjent med om jeg ikke hadde fått diagnosen. Jeg klarte også å få gitt ut boken jeg har skrevet på i 5 år (Bare 1 fot). Jeg tenkte å dele noen avsnitt med dere etter hvert. Jeg grudde meg litt til å gi den ut, men den varmen som har kommet fra dere som har lest den, så er det verdt hvert ord. Vi er i starten på et nytt år. Ingen av oss vet hvordan det vil forløpe, men vi har håp og mål for det nye året. Jeg håper det beste for hver enkelt av dere. Selv skal jeg jobbe med nye bokprosjekt, kanskje det blir en roman. ideene hagler og jeg må bli 150 år om jeg skal fullføre alle. Jeg har skaffet meg et lite kuhorn jeg kan bo i så det skal ikke stå på husrom om jeg blir 150.