Barnehage, retorikk og politikk og sånn...

Barnehage blir Stortinget kalt.  Noen vil vel kunne si at det er en krenkelse mot norske barnehager. Det er ikke lett å kommunisere under slike forhold. Ord og meninger blir tolket og vridd alt etter hvor man står selv, også i sosiale medier. Argumentasjonen der er like barnslig som Stortingsbarnehagen, med sverting av de som legger ut sine meninger, dersom man ikke mener akkurat det samme som den som svarer. Jeg er litt rystet over at folk med lang samfunnserfaring og som har hatt solid politisk erfaring lar seg rive med i en argumentasjonsrekke som ender opp i «dumme deg som mener det». Listhaug sier hun føler dette som en heksejakt. Det er ikke vanskelig å skjønne at med det presset så kan det føles slik. Følelser er noe man eier selv og vi andre kan ikke motsi vedkommende på det, på samme måte som vi andre har følelser og uttrykker oss deretter. Jeg ville for så vidt ikke brukt ordet heksejakt om press mot meg selv. Det er jo litt av en innrømmelse. Ok, ser den. Det var et barnslig innspill i debatten fra min side og da er jeg vel en del av hylekoret jeg også, så da får nettrollene bare kaste seg over meg. De er jo som kjent gode seriøse debattanter.

Sånn går no dagan!

Jeg hører stadig vekk noen sier;

- Dagene går heldigvis fort

- Dagene går så seint

Det jeg undres over hvorfor dagene på død og liv skal gå så fort? Stikkordene på død og liv er jo særdeles viktig i den sammenheng. Skal dagene gå fort slik at vi skal skynde oss til dødsdagen? Eller er det helga vi mener? Jeg vil at dagen skal gå seint. Jeg kan skjønne at natta kan gå fort noen ganger, men dagene vil jeg nyte. Kanskje det er en del av det å komme opp i årene. Jeg undrer likevel på  unge mennesker som sier at dagene går sent eller at klokka står stille. Hvor skulle de ønske de var i livet? Hvor fort ønsker dere at livet skal gå? Jeg tror at jo eldre man blir jo bedre er det at dagene varer. Det er jo det som er så fint med sommeren. Dagene er lange. Vi har god tid.  Er det fordi vi venter på noe, som gjør at dagene blir lange? Er det helga vi venter på så vi slipper å jobbe? I så fall liker vi ikke å jobbe? Jeg kjenner en del som synes dagene er lange nettopp fordi de ikke har jobb.  Bare en tanke om lange dager og et  håp om at  denne blir lang også og at jeg når fram til morgendagen. Jeg er overlykkelig for at jeg ikke er en døgnflue.


#Samfunn, #alderdom, #samfunn #livet

Jag trivs best i øppna landskap

«Jag trivs best i øppna landskap» er en vakker sang og en nesten sannhet for min del. I en overført betydning er jeg ikke så sikker lenger. Jeg har i den siste tiden registrert at både forfattere og journalister avslører saker som kan skade rikes sikkerhet. Den siste var lyttestasjonen på Ringerike. Begrunnelsen er at de også kan lytte på hva vi nordmenn sier. Det er både greit for min del og ugreit. Det er ikke greit for den lovlige delen av samfunnet vårt, men veldig greit i den ulovlige delen som kan forebygge kriminalitet og terror. Hadde det ikke vært mulig å ta opp en slik sak internt i stedet for å blåse det ut på alle nyhetskanaler. Et scoop for journalisten, en fare for sikkerheten.  Den gamle journalisten i meg kjenner på scoopfølelsen, men innbyggeren i meg kjenner også på at jeg ønsker at vi skal bo i et trygt land der å forebygge og hindre angrep mot oss er viktig. Jeg er villig til å stole på at de som har som oppgave å verne oss gjør det. Jeg har også lyst til å tro at de som skal kontrollere dette gjør jobben sin. I sikkerhetstenkning må hemmeligholdelse av enkelte saker ha en plass. På en annen side, oppdager en journalist en hemmelighet så kan vi kanskje gå ut i fra at fremmede makter som ønsker å se oss i kortene også kjenner til noen av sakene. Likevel er jeg i tvil om det er rett av norske medier å svekke sikkerheten vår på bekostning av scoop og personlig heder.