Barnehage, retorikk og politikk og sånn...

Barnehage blir Stortinget kalt.  Noen vil vel kunne si at det er en krenkelse mot norske barnehager. Det er ikke lett å kommunisere under slike forhold. Ord og meninger blir tolket og vridd alt etter hvor man står selv, også i sosiale medier. Argumentasjonen der er like barnslig som Stortingsbarnehagen, med sverting av de som legger ut sine meninger, dersom man ikke mener akkurat det samme som den som svarer. Jeg er litt rystet over at folk med lang samfunnserfaring og som har hatt solid politisk erfaring lar seg rive med i en argumentasjonsrekke som ender opp i «dumme deg som mener det». Listhaug sier hun føler dette som en heksejakt. Det er ikke vanskelig å skjønne at med det presset så kan det føles slik. Følelser er noe man eier selv og vi andre kan ikke motsi vedkommende på det, på samme måte som vi andre har følelser og uttrykker oss deretter. Jeg ville for så vidt ikke brukt ordet heksejakt om press mot meg selv. Det er jo litt av en innrømmelse. Ok, ser den. Det var et barnslig innspill i debatten fra min side og da er jeg vel en del av hylekoret jeg også, så da får nettrollene bare kaste seg over meg. De er jo som kjent gode seriøse debattanter.