Positiv provokasjon.

Jeg merker at jeg irriterer noen ved å prøve å snu det negative til det positive. Du skal selvfølgelig få lov til å være  misfornøyd eller ha negative tanker og jeg presiserer at jeg slettes ikke er positiv hele tiden. Føler jeg må kjempe for hver eneste positive tanke. Jeg føler en seier hver gang jeg lykkes. Jeg vinner ikke skirenn. Jeg taper i "kampen" om å være førstemann til en geocache (FTF). Jeg føler at jeg lykkes  med å snu negativitet til noe positivt. Jeg prøver å lete etter lysglimt i mørket selv når lyspæra har gått, sikringen har røket, og naboen har lånt stigen uten å levere den tilbake. Det er en gave. Men det er også en smule irriterende.

For positiviteten dukker opp på de mest upraktiske tidspunktene. Som når du er syk, sliten, lei, og egentlig bare vil være litt dramatisk. Da kommer den snikende, som en overlykkelig labrador:

«Hei! Det ordner seg! Det blir bra! Vi fikser det!» 

Og du tenker:

«Kan jeg få være litt miserabel i fred?»

Men nei. Positiviteten har ikke av-knapp. Den er som en innebygd app du ikke får avinstallert. Den starter automatisk hver morgen, uansett om du har sovet dårlig, mistet stemmen eller gått tom for kaffe. Det er den typen positivitet som sier: 

«Jaja, kroppen krangler, men vi lever da!». «Jaja, dagen er tung, men det finnes jo vafler med rømme og jordbærsyltetøy» eller «Jaja, alt er kaos, men det blir en god historie etterpå!»

Og det verste (eller beste) er at jeg smitter andre. Noen har lyst til å være negative. Det er fritt fram og jeg skal forsøke å ikke ødelegge hele stemningen med et lite glimt i øyet og en kommentar som får dem til å le. Det er nesten frekt. For meg har det blitt en slags livs strategi, en måte å holde hodet over vannet når livet prøver å dra deg ned. Den er en flukt, ja, men en smart en. En som sier:

«Hvis jeg først skal være i dette rotet, kan jeg like gjerne finne noe som gjør det litt mindre tungt.»

Så ja, positiviteten min kan være plagsom. Den er min egen lille motor, min mentale refleksvest. Jeg kan nok ikke love deg at jeg slutter å se positivt på det negative. For meg er det en slags sjelelig dusj som gjøre livet og motbakkene lettere takle. Det kan irritere både meg selv og sikkert også deg. Du er velkommen til å kommentere innlegget.

Tut- kopp

 

Jeg har oppdaget at jeg har mye felles med mine barnebarn. Ikke bare DNA, men også en tut-kopp. Har du prøvd å ligge i en seng, enten det er en morgenstund en søndagsmorgen eller frokost på sykehus. Et fullt vannglass eller en glovarm kaffekopp. Sistnevnte kan gjøre at du blir sendt til Haukeland sykehus på brannskadeavdelingen. Da er det velsignelse å få låne en tut-kopp. Vi har mye felles barnebarna mine, både ved inntak og uttak av væske. Tut-koppen er gull verdt.

Det finnes få ting som får en voksen person til å føle seg mer som et hjelpeløst barn enn øyeblikket man får utdelt en tut‑kopp. Plutselig sitter man der, 70 år gammel, med en kopp som ser ut som den er designet for en giraff med tannregulering.

Tut‑koppen er ikke bare et drikkekar. Den er et statement. Den sier: «Du er midlertidig ute av stand til å håndtere vanlig væske.»

For når man er syk, er tut‑koppen som en trofast venn. Den dømmer ikke. Den sier ikke:

«Hvorfor skjelver du sånn?»

Men vær stolt. Koppen var der da du trengte den mest. En velsignet oppfinnelse.

Toten transport

Språkforvirring blant tyske turister

Det er noe eget med å se en Totentransport‑lastebil dundre gjennom landet. Den ruller stødig som en fjellgeit på firettifire hjul, med grillen høyt hevet og blinklys som sier:

«Flytt dere, her kommer Toten!»

Men for tysktalende turister blir det fort litt… forvirring. For når de ser logoen, sperrer de opp øynene og hvisker nervøst til hverandre:

«Hast du das gesehen? Tote… Transport…?»

«Mein Gott, was fahren die da herum in Norwegen?!»

I mellomtiden sitter sjåføren fra Toten og humrer for seg selv, mens han tygger på en brødskive med brunost og kjører videre som om ingenting har skjedd. For han vet jo at han ikke frakter noe som helst skummelt – bare helt vanlige ting som plank, poteter og kanskje en pall med grillkull til en desperat nordmann som har glemt å handle før helga.

Og når lastebilen ruller inn på en rasteplass, ser du gjerne en tysk bobil som sakte rygger unna, mens sjåføren roper:

«Keine Sorge! Det er bare Toten, ikke Toten!»

Sånn går dagene for Norges mest misforståtte lastebil. En helt vanlig transportør med et navn som får halve Europa til å tro at Norge driver med noe veldig dramatisk på E6.

Å slette en grav

Jeg fikk nylig et brev fra Den Norske Kyrkja, der tema var sletting av gamle graver i familien. Søskenbarn og vi søsken måtte ta et valg. Et valg jeg ikke hadde tenkt på før nå. Det finnes valg i livet som ikke lager lyd, men som likevel rister i oss. Å slette en grav er et slikt valg. Det er ikke dramatisk for verden, men det kan være dypt dramatisk for hjertet. For hva betyr det egentlig å fjerne et sted som har båret et navn, et minne, en historie?

Samvittigheten begynner ofte å hviske lenge før spaden settes i jorden.

Er dette riktig?

Forlater jeg noen?

Viser jeg mangel på respekt?

Tankene går i ring, som om man står ved grensen mellom fortid og nåtid og ikke helt vet hvilken side man hører til. En grav er mer enn jord og stein. Den er et symbol på at et liv har vært levd, og at noen har betydd noe. Når den fjernes, kan det føles som om man visker ut mer enn et navn, som om man tar bort et anker som har holdt minnene fast. Men minnene sitter ikke i steinen. De sitter i oss. Likevel er det vanskelig å overbevise hjertet om det. Samvittigheten spør:

    Burde vi ha latt den stå?

Og tankene svarer ikke alltid klart. De bare sirkler rundt, som fugler som ikke finner et sted å lande.

Men kanskje handler det ikke om å slette, men om å gi slipp. Kanskje er det å fjerne en grav ikke et uttrykk for glemsel, men for at livet går videre, at minnene har flyttet inn i et annet rom i oss, et rom som ikke trenger en fysisk markør for å eksistere.

Det er lov å kjenne på uro. Det er lov å kjenne på sorg. Det er lov å kjenne på lettelse. Alle disse følelsene kan leve side om side. For det å slette en grav er ikke et tegn på mangel av kjærlighet, men et tegn på at kjærligheten har funnet en ny form. Til slutt står man igjen med vissheten om at et liv aldri slettes. Ikke så lenge noen husker. Ikke så lenge noen bærer historien videre. Og det gjør vi, uansett hva som skjer med jorden der navnet en gang sto. Denne teksten er først og fremst tilegnet mine søsken og søskenbarn. Jeg tror vi tok et rett valg.

Hagen

AI generert bilde

En gjengrodd hage er også en hage. Jeg har sluttet å gremmes over at hagen gror delvis igjen. Markblomstene får vise seg fram, gamle planter strekker seg i villniset. Humler, bier og andre insekter stortrives. En gjengrodd hage er mer enn et sted der ugresset har tatt over. Den er et vitnesbyrd om tidens gang, om hvordan naturen alltid finner veien tilbake når menneskets hånd trekker seg unna. Der stier gror igjen og blomster vokser vilt, oppstår en egen form for skjønnhet som er utemmet, myk og ærlig.

I slike hager lever minnene mellom mosen på steinene og de falmede plankene i gjerdet. Fuglene bygger reir i busker som en gang ble klippet med presisjon, og sommerfuglene danser over glemte bed. Det er som om hagen puster fritt igjen uten planer, uten grenser, bare liv. Den gjengrodde hagen minner meg om at skjønnhet ikke alltid ligger i orden og kontroll. Noen ganger er det nettopp i det uperfekte, det ville og det uregjerlige, at naturens poesi blir tydeligst. Hagen min står i sterk kontrast til naboens vakre hage, men som sagt en gjengrodd hage er også en hage planlagt og stelt av naturens gartner.

Kongen og jeg har noe felles

 

Kongen og jeg har to ting felles tror jeg. Vi har begge erfaring med kreft i urinblæren og vi ligger i en seng med laken av silke. Har ikke sikre kilder på det siste. Det er ikke sikkert det er sant, men det skader ingen å sette ut ryktet. Moren min sa alltid at jeg ikke skulle fleipe med Kongen. Det gjør jeg ikke heller. Jeg er stolt over og mektig imponert over hva den mannen orker og hvordan han framsnakker landet. Hvordan han trosser sykdom og vanskelige hendelser. Lurer egentlig på hvordan det er å operere en med blått blod. Det er sikkert ikke mange blodgivere. Lurer også på hvordan det er å være konge og få satt inn kateter. Hvilken størrelse bruker han? Jeg bruker størrelse 16. Det godt helsepersonell har taushetsplikt.

Her er et lite eventyr om vår felles skjebne.

Det var en gang en liten blære i en stor kropp, som het Lille Blære. Lille Blære var nysgjerrig og sta, og likte å spille sprell når ingen så på. En dag våknet den og oppdaget at den hadde fått en uventet gjest. En liten, rampete knute som nektet å gå sin vei.

Lille Blære ble først redd, men så kom Kloke Doktor Måne på besøk med en koffert full av rare instrumenter og en stor, lun latter. «Vi skal ikke la en liten knute bestemme festen,» sa Doktor Måne, og trakk fram en en lang tynn slange som han puttet inn gjennom unevnelige steder. Herr prostata hylte i det slangen passerte ham. Så var slangen på plass og doktor Milde Måne var strålende fornøyd, men slike plast slanger kan ikke vare evig og snipp, snapp, snute så var kateteret ute

Egne tenner

Jeg har den siste tiden vært av og på operasjonsbordet. Hver gang med spørsmål om jeg har egne tenner. Hver gang har jeg lyst til å svare at selvsagt har jeg egne tenner. Jeg har da ikke stjålet tenner fra andre, heller ikke lånt noen for anledningen. Jeg har ikke gebiss og heller ikke lånt noen løstenner fra nattbordet til mannen i nabosenga. Jeg kan bite fra meg om det trengs, men det skjer med egne tenner. Jeg blir aldri spurt om det er mitt eget hår eller om den manglende høyrefoten min er stjålet eller om den gjenstående venstrefoten er min egen fot. Barten derimot har jeg ranet til meg, men den gror sakte. Kommer det noen som vil ha den tilbake skal jeg nok bite fra meg med egne tenner. 

Alle vonde ting er tre

 

Det begynte med operasjon i en fot som etter hvert måtte amputeres. Tankene om det å miste en fot resulterte i boken "Bare en fot."  Lite visste jeg at jeg skulle få stoff til en ny bok. "Hjelp, jeg har fått Parkinson. Prøvde formidle hvor viktig det er å holde humøret oppe selv ved alvorlige sykdommer. Nå har jeg startet på notatene til et nytt prosjekt. Jeg skal prøve å smile meg gjennom denne diagnosen også. Da blir det lettere å være til uansett hvordan det går. Da blir det lettere for familie, venner og helsepersonell å være sammen med meg. Jeg har god tro på at jeg klarer å møte alle utfordringene som kommer. Føler vel at jeg har fått med meg en del ballast gjennom år med utfordringer. Det derfor jeg ønsker å dele dette med deg. At det kan være en motivasjon til å møte motgang i livet. Kommer sikkert til å felle en tåre underveis. Så beklager jeg sterkt overfor deg som synes dette er for privat å dele. Jeg skal prøve å blogge om andre tema også. Så får vi håpe at kampen mot de villfarne cellene lykkes. Legene sier det er 80 prosent sjanse for at Mr. Parkinson og jeg vil overleve dette også. Jeg har krykker som støtter meg, rullestoler jeg kan sette meg ned i, gode hjelpemidler for å takle hverdagen. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og nære venner som bryr seg. Jeg har en raskt voksende familie som betyr mye for meg. Likevel håper jeg at du gjennom, tommel opp eller et hjerte motiverer meg når motbakkene blir litt lange.

Levende krykker

 

Du visste det kanskje ikke, men krykker er levende vesener. De kan bli satt i en krok, men vrir seg løs og kaster seg ut på gulvet. Der blir de liggende til jeg hjelper dem opp. Utakknemlig som de kan de deise i gulvet en gang til. De forstår ikke at vi er avhengig av hverandre for å ferdes trygt. Skal ikke beskylde dem for å ha stor hjernekapasitet, men de lever. Hørte følgende fra dem der sto plassert i et sikkert hjørne:

«Nå skal vi støtte hverandre!» sa den ene, og de trasket av gårde med små joggesko og store smil.

De hadde rytmen inne – venstre, høyre, klikk-klakk – og sang mens de gikk: «Vi holder folk oppe, men nå holder vi humøret oppe!»

På veien møtte de en rullator som ristet på hjulene og mumlet: «Ungdommen nå til dags, alltid på farta!»

Men krykkene bare lo, svingte seg i en liten dans og ropte: «Vi er ikke støttehjul. Vi er livets dansestaver!»

Jeg hørte dem bable i vei før de på nytt deiset i gulvet. Jeg så oppgitt på dem og sannelig hørte jeg en svak latter fra rullatoren der jeg dro den bort over gulvet med bremsene på