Alle vonde ting er tre

 

Det begynte med operasjon i en fot som etter hvert måtte amputeres. Tankene om det å miste en fot resulterte i boken "Bare en fot."  Lite visste jeg at jeg skulle få stoff til en ny bok. "Hjelp, jeg har fått Parkinson. Prøvde formidle hvor viktig det er å holde humøret oppe selv ved alvorlige sykdommer. Nå har jeg startet på notatene til et nytt prosjekt. Jeg skal prøve å smile meg gjennom denne diagnosen også. Da blir det lettere å være til uansett hvordan det går. Da blir det lettere for familie, venner og helsepersonell å være sammen med meg. Jeg har god tro på at jeg klarer å møte alle utfordringene som kommer. Føler vel at jeg har fått med meg en del ballast gjennom år med utfordringer. Det derfor jeg ønsker å dele dette med deg. At det kan være en motivasjon til å møte motgang i livet. Kommer sikkert til å felle en tåre underveis. Så beklager jeg sterkt overfor deg som synes dette er for privat å dele. Jeg skal prøve å blogge om andre tema også. Så får vi håpe at kampen mot de villfarne cellene lykkes. Legene sier det er 80 prosent sjanse for at Mr. Parkinson og jeg vil overleve dette også. Jeg har krykker som støtter meg, rullestoler jeg kan sette meg ned i, gode hjelpemidler for å takle hverdagen. Jeg har gode hjelpere i helsevesenet og nære venner som bryr seg. Jeg har en raskt voksende familie som betyr mye for meg. Likevel håper jeg at du gjennom, tommel opp eller et hjerte motiverer meg når motbakkene blir litt lange.

Levende krykker

 

Du visste det kanskje ikke, men krykker er levende vesener. De kan bli satt i en krok, men vrir seg løs og kaster seg ut på gulvet. Der blir de liggende til jeg hjelper dem opp. Utakknemlig som de kan de deise i gulvet en gang til. De forstår ikke at vi er avhengig av hverandre for å ferdes trygt. Skal ikke beskylde dem for å ha stor hjernekapasitet, men de lever. Hørte følgende fra dem der sto plassert i et sikkert hjørne:

«Nå skal vi støtte hverandre!» sa den ene, og de trasket av gårde med små joggesko og store smil.

De hadde rytmen inne – venstre, høyre, klikk-klakk – og sang mens de gikk: «Vi holder folk oppe, men nå holder vi humøret oppe!»

På veien møtte de en rullator som ristet på hjulene og mumlet: «Ungdommen nå til dags, alltid på farta!»

Men krykkene bare lo, svingte seg i en liten dans og ropte: «Vi er ikke støttehjul. Vi er livets dansestaver!»

Jeg hørte dem bable i vei før de på nytt deiset i gulvet. Jeg så oppgitt på dem og sannelig hørte jeg en svak latter fra rullatoren der jeg dro den bort over gulvet med bremsene på