Positiv provokasjon.

Jeg merker at jeg irriterer noen ved å prøve å snu det negative til det positive. Du skal selvfølgelig få lov til å være  misfornøyd eller ha negative tanker og jeg presiserer at jeg slettes ikke er positiv hele tiden. Føler jeg må kjempe for hver eneste positive tanke. Jeg føler en seier hver gang jeg lykkes. Jeg vinner ikke skirenn. Jeg taper i "kampen" om å være førstemann til en geocache (FTF). Jeg føler at jeg lykkes  med å snu negativitet til noe positivt. Jeg prøver å lete etter lysglimt i mørket selv når lyspæra har gått, sikringen har røket, og naboen har lånt stigen uten å levere den tilbake. Det er en gave. Men det er også en smule irriterende.

For positiviteten dukker opp på de mest upraktiske tidspunktene. Som når du er syk, sliten, lei, og egentlig bare vil være litt dramatisk. Da kommer den snikende, som en overlykkelig labrador:

«Hei! Det ordner seg! Det blir bra! Vi fikser det!» 

Og du tenker:

«Kan jeg få være litt miserabel i fred?»

Men nei. Positiviteten har ikke av-knapp. Den er som en innebygd app du ikke får avinstallert. Den starter automatisk hver morgen, uansett om du har sovet dårlig, mistet stemmen eller gått tom for kaffe. Det er den typen positivitet som sier: 

«Jaja, kroppen krangler, men vi lever da!». «Jaja, dagen er tung, men det finnes jo vafler med rømme og jordbærsyltetøy» eller «Jaja, alt er kaos, men det blir en god historie etterpå!»

Og det verste (eller beste) er at jeg smitter andre. Noen har lyst til å være negative. Det er fritt fram og jeg skal forsøke å ikke ødelegge hele stemningen med et lite glimt i øyet og en kommentar som får dem til å le. Det er nesten frekt. For meg har det blitt en slags livs strategi, en måte å holde hodet over vannet når livet prøver å dra deg ned. Den er en flukt, ja, men en smart en. En som sier:

«Hvis jeg først skal være i dette rotet, kan jeg like gjerne finne noe som gjør det litt mindre tungt.»

Så ja, positiviteten min kan være plagsom. Den er min egen lille motor, min mentale refleksvest. Jeg kan nok ikke love deg at jeg slutter å se positivt på det negative. For meg er det en slags sjelelig dusj som gjøre livet og motbakkene lettere takle. Det kan irritere både meg selv og sikkert også deg. Du er velkommen til å kommentere innlegget.