Tut- kopp

 

Jeg har oppdaget at jeg har mye felles med mine barnebarn. Ikke bare DNA, men også en tut-kopp. Har du prøvd å ligge i en seng, enten det er en morgenstund en søndagsmorgen eller frokost på sykehus. Et fullt vannglass eller en glovarm kaffekopp. Sistnevnte kan gjøre at du blir sendt til Haukeland sykehus på brannskadeavdelingen. Da er det velsignelse å få låne en tut-kopp. Vi har mye felles barnebarna mine, både ved inntak og uttak av væske. Tut-koppen er gull verdt.

Det finnes få ting som får en voksen person til å føle seg mer som et hjelpeløst barn enn øyeblikket man får utdelt en tut‑kopp. Plutselig sitter man der, 70 år gammel, med en kopp som ser ut som den er designet for en giraff med tannregulering.

Tut‑koppen er ikke bare et drikkekar. Den er et statement. Den sier: «Du er midlertidig ute av stand til å håndtere vanlig væske.»

For når man er syk, er tut‑koppen som en trofast venn. Den dømmer ikke. Den sier ikke:

«Hvorfor skjelver du sånn?»

Men vær stolt. Koppen var der da du trengte den mest. En velsignet oppfinnelse.