Har du noen ganger blitt krenket?

Ordet krenkelse dalte ned på tastaturet her i dag. Du har sikkert opplevd å bli krenket du også. Det skal ikke mye til før noen føler seg krenket, mens andre ler av samme situasjon. Derfor kan du risikere å krenke noen bare ved å åpne munnen.

Det finnes mange skjøre ting i verden, nyklekte kyllinger, såpebobler, og folk som akkurat har fått høre at kaffemaskinen er tom. Men ingen er så skjør som krenkelsen. Den lever sitt eget liv, som en liten, nervøs hamster som hopper til hver gang noen sier «hei» litt for høyt.

Jeg har derfor tatt på meg det viktige samfunnsoppdraget: å krenke krenkelsen. Ikke folk. Ikke grupper. Ikke naboen som henger opp flagget sitt litt skjevt. Bare selve fenomenet. I dag krenket jeg krenkelsen ved å si at den kanskje burde ta seg en fridag. Den ble umiddelbart støtt. Den mente at jeg undervurderte dens betydning i samfunnet, og at den faktisk hadde en travel timeplan med å dukke opp i kommentarfelt, på personal møter og i familieselskaper. Krenkelsen er også litt dramatisk. I går krenket jeg den ved å drikke kaffe uten å spørre om den ville ha. Den hevdet at jeg ignorerte dens behov for å bli inkludert i hverdagslige aktiviteter. Jeg tilbød den en kopp, men den svarte at det nå var for sent, for tilliten var brutt og relasjonen måtte bygges opp igjen fra bunnen av. 

Krenkelsen prøver bare å gjøre jobben sin og minne oss på at vi har følelser, grenser og en iboende evne til å ta ting litt for personlig. Den er som en overivrig vaktmester i sjelen som roper «Hei! Noen har flyttet på en stol!» selv om stolen egentlig bare står litt på skrå. 

Jeg krenker krenkelsen hver dag. Med kjærlighet. Med humor. Med en mild form for pedagogisk erting. Og den kommer alltid tilbake for mer, som en liten dramaqueen som elsker oppmerksomhet.

Hvis du føler deg krenket av dette innlegget, så er det helt greit. Da har du bare blitt solidarisk med krenkelsen. Den blir rørt av sånt. Om du ikke helt vet hva det er å bli krenket, har jeg noen eksempler fra dagliglivet på en rehabiliteringsavdeling. Eksemplene er fiktive og enhver likhet med det virkelige liv er tilfeldig (ja, særlig).

• Han fikk servert drikke før meg, enda jeg satte meg ned først?
• Hvorfor fikk han karbonade til kvelds og ikke jeg.
• Hvorfor må jeg vente til slutt med å få tildelt trenings stasjon?
• Jeg føler meg krenket av kommunen som ikke tillater mer en en type brød for å spare penger.
• Hvorfor får jeg ikke et, glass vann, et glass saft og et glass melk samtidig?

Jeg slår med dette et slag for krenkelsen. Ikke mobb, men krenk gjerne litt. Det gir hardere hud.

 PS. Ikke krenk en politiker. De tåler ikke sånt.

Kjære gode Kongen vår

 

I dag står vi stille. Kondolerer

Et teppe av sorg legges over Norge. Vår kjære Konge har gått bort. Vi tenker på alle hans nærmeste som først og fremst er familie, en kone, søsken, barn og barnebarn. For oss andre var han en Konge som bryr seg om oss. Nå er det vår tur til å verne om Kongefamilien som sitter igjen med det største tapet. Kondolerer.

Flagget henger tungt i vinden, og minnene bærer oss. Du var mer enn en konge. Du var et menneske som bar landet med varme, humor og klokskap. Du møtte oss med et smil, et nikk, et ord som gjorde Norge litt mildere. Gjennom storm og sol, gjennom sorg og glede,

sto du støtt som fjellet bak fjorden, som stemmen som aldri sviktet. Du lærte oss verdien av fellesskap, av å se hverandre, og av å tro på det gode i små handlinger.

Nå har du reist videre, men sporene dine ligger igjen i hver hånd som hilser, i hver sang som synges, i hvert hjerte som banker for landet du elsket.

Takk, kjære konge. For alt du var, og alt du ga. Norge bøyer hodet og løfter blikket i takknemlighet.

Viktig-Per

 

Kjenner at jeg blir irritert. Noen mennesker brøyter seg fram, "Vi går rett på samme hva vi støter på," var en lek vi hadde som barn i skolegården- da gikk vi på en lang rekke og "brøytet" oss vei. Er ikke så sikker på om den leken var den som lærte oss å ta hensyn til andre. Vi lært oss også å si "damene først" når vi kom til en dør eller vi skulle inn på bussen. En gentleman hadde stått over en bussavgang for å gi den siste plassen til en kvinne. Det var en selvfølge å gi fra seg sitteplassen på bussen til en kvinne, gravide, funksjonshemmede og eldre. Nylig opplevde jeg at en pasient som spiser litt raskere enn andre, forlanger hjelp til å forlate bordet, komme seg inn på rommet. Hun blir høylytt sur for at betjeningen ikke stiller opp med en gang, tross at de er midt i middagsserveringen. Det går ut over oss som sitter igjen og venter på tur. Det triste er at dette er generasjonen som lærte andre å oppføre seg. Skjønner at det kan være mange årsaker til at det er dem først. Kan jo hende de har mye luft i magen, eller har akutt diare da er det nok en fordel at de kommer seg på rommet raskt.

Det finnes alltid én. Han som mener at køen er et forslag, ikke en regel. Han står der med et selvsikkert smil, peker bakover og sier: «Jeg skal først!» som om universet har gitt ham prioritet i livets ekspressfil.

Bak ham står resten av oss de tålmodige, de oppgitte, og de som allerede har begynt å skrive sin egen blogg. Vi ser på ham som en naturkraft, frekkhetens nådegave, uunngåelig, men fascinerende. Kanskje vi skal takke?

Hen minner oss om at tålmodighet er en superkraft og at køkultur er den stille helten i hverdagen, men de fleste av oss er villig til å kjempe for plassen vår i køen.

Handicap parkering

 

Endelig fant jeg en skikkelig handicap parkering. God plass til å parkere og å komme seg ut og inn av bilen. Det hører med til historien at det kom en idiot av en helikopter flyger som landet på taket av bilen min.

Bli hvor du er, syke mann!

De fleste av oss vil være nært pårørende og familie når vi blir syke. Jeg har mine pårørende i Overhalla, Trondheim og København. Datteren min, som i tillegg til å være pårørende er sykepleier har et ønske om at jeg kommer nærmere der hun bor. Det er ikke så enkelt. Jeg har søkt om omsorgsbolig i kommunen jeg bor i fordi jeg trenger mye hjelp og bor i et 100 år gammelt hus. Det er en utfordring, tross mye og gode hjelpemidler. Jeg trives godt i kommunen jeg bor i. Har utmerket hjelp fra Hjemmesykepleien, men savner å være nært de som betyr aller mest for meg, familien. Jeg tok kontakt med kommunen det gjelder og fikk følgende svar:

"For å få tildelt omsorgsbolig må du være bosatt i kommunen. Omsorgsboliger tildeles innbyggere som har kommunale helse- og omsorgstjenester."

Jeg har kommunale helse- og omsorgstjenester her jeg bor, men ser ikke råd for å først finne meg en leilighet i en ny kommune, så flytte og deretter søke om omsorgsbolig. Jeg skjønner godt at en kommune ikke vil ha tilflyttere som krever oppfølging i form av hjemmesykepleie og som legger press på en tjeneste som sikkert allerede kjenner trykket fra en begynnende aldersbølge. Leser følgende mellom linjene; "Bli der du er. Det teller ikke at du ønsker å være nærmere familien din." Jeg er på ingen måte sur for ikke komme i betraktning. Kommunen skal selvfølgelig ta vare på sine innbyggere. Det er sikkert slik i kommunen jeg bor i også, så jeg henger på ingen måte ut kommunen det gjelder. Nå er det ikke aktuelt, men det hadde sikkert hvert mye lettere om pårørende, med mann og barn hadde flyttet ut. Den ene kommunen hadde riktignok opplevd fraflytting av en barnefamilie, men det veier nok ikke opp byrden ved å ta imot en eldre mann med krevende helse. 

For en syk mann er det visst slik at man skal ikke flytte på seg, ikke mase, ikke dukke opp i nabokommunen og i hvert fall ikke tro at man kan få omsorgsbolig der. Nei, nei. Man skal bli hvor man er. Helst uten å lage bråk.

Men det er noe komisk i det også. For hva gjør man når kroppen sier «gå», kommunen sier «bli», og hodet sier «jeg vil egentlig bare ha litt ro»? Man skriver blogg, selvfølgelig. Det er den eneste plassen hvor man kan flytte seg akkurat så mye man vil uten at noen kommer med skjemaer, vedtak eller vennlige, men bestemte, avslag.

Så her sitter jeg. En syk mann som blir hvor han er. Ikke fordi jeg vil, men fordi det er det som står i papirene. Eldreomsorg er noe skitt.

Hallodame

 

Døra til gangen står oppe og jeg hører et svakt "Hallo". Ingen reaksjon, så kommer det et litt høyere "hallo", så kommer det mange "hallo", nye og kjappere med en slags abstinens, det er mulig hun er ansatt i NRK som hallodame. 

Det er ikke alle som klarer å ta permisjon, spesielt ikke en hallodame. Selv med drypp i armen og sykeseng som studio, nekter hun å gi slipp på mikrofonen. «Og nå, kjære seere, her er kveldens program…» sier hun med et tappert smil, mens sykepleieren i bakgrunnen rister på hodet og holder opp et skilt: «Du har permisjon – du trenger ikke introdusere Dagsrevyen nå!»

Det er noe beundringsverdig med den typen yrkesstolthet. Når du har brukt halve livet på å ønske folk velkommen til kvelden, sitter det liksom i ryggmargen eller i veneflonen, alt etter som. Så neste gang du hører en stemme fra rom 12 som sier «Og nå, kjære seere…»,

ikke bli bekymret. Det er bare hallodamen som tar sitt kall på alvor. Selv på helsa løs.

Skygge

 

I dag opplevde jeg noe rart. Det kalles visst skygge og kan oppstå i klarvær med noe som kalles sol. Rullatoren min ble offer for skyggeleggingen. Jeg rakk heldigvis å komme meg unna. Jeg rakk også å ta et bilde av fenomenet. greit å få det dokumentert.

Det merkelige var at skyggen ikke bare la seg over rullatoren, den fulgte etter meg. Helt uten å spørre om lov. Jeg prøvde å gå litt raskere, men skyggen holdt samme tempo, som om den hadde trent til dette i månedsvis.

På et tidspunkt var jeg sikker på at den forsøkte å overta kontrollen. Rullatoren begynte å se mistenkelig selvsikker ut, som om den likte oppmerksomheten. Til slutt fant jeg ut at det tryggeste var å stå helt stille. Da ble skyggen også stille. Den virket nesten fornærmet, som en hund som ikke får gå tur. Jeg tok et ekstra bilde, mest for å vise at jeg hadde situasjonen under kontroll.

Nå sitter jeg inne og venter på at fenomenet skal gå over. Har trukket for gardinene. Rullatoren står i gangen og skygger seg

Å krysse fingrer

 

Jeg opplever ganske ofte at noen "krysser fingrene for meg." Hva ligger det i det uttrykket? Det kan bety "La dette gå bra." Det kan bety en bønn, skjult eller åpen eller det kan være et såkalt "lygarkors", noe jeg håper det ikke betyr i denne sammenhengen. Selv bruker jeg det når jeg vil at noe skal bli bra for noen som betyr noe for meg. At de rett og slett lykkes. Jeg bruker det også der jeg burde vært tøff nok til å si "Jeg ber for deg" Jeg tyr til AI og spør hva de kan finne ut om uttrykket. 

Krysse fingrene: Hverdagslig, humoristisk, uformelt. «Jeg krysser fingrene for at du får det til.»

Folde hendene: Mer alvorlig eller symbolsk. «Vi får bare folde hendene og håpe.» Begge uttrykker håp – men med ulik tyngde og historisk bagasje.

Krysse fingrene

• En liten, diskret måte å lage et kors på.

• Brukt som en slags magisk garanti: «La dette gå bra».

• Kunne gjøres alene eller sammen med en annen person for å «forsegle» et løfte.

Folde hendene

• En bønnestilling, mer direkte knyttet til kristen praksis.

• Symboliserer underkastelse, ydmykhet og håp rettet mot en høyere makt.

Hva de to gestene har til felles?

• Begge er kroppslige symboler for håp.
• Begge har røtter i kristen og før‑kristen folketro, der kryss‑formen ble sett som et tegn på beskyttelse.
• Begge ble brukt i situasjoner der man ønsket at noe skulle gå bra – enten det gjaldt sykdom, fare, eller et ønske.

Uansett, betydning. Jeg krysser fingrene for akkurat deg i dag.

Trøndelag innfører redningsvest i biler

 

Etter rekordregnet har Vegvesenet oppdatert regelverket. Alle biler skal ha redningsvest, flytepute og nødbluss. Bussene får livbåt på taket, og drosjene må ha årer i bagasjerommet.

Rundkjøringer er nå klassifisert som «små innsjøer», og det er innført vikeplikt for svaner. Bilferger er satt inn på E6 mellom Steinkjer og Trondheim, og Statens vegvesen melder om «moderat bølgehøyde og sterk motvind i tunnelene».

Kjøreskolene tilbyr svømmekurs, og parkeringsplasser har fått dybdeskilt: «Maks 1,2 meter, kun for småbiler og snorklere».

Så husk: før du starter motoren, sjekk drivstoff, vindusviskere og flyteevne. Og skulle du møte en buss med livbåt på taket, vink høflig. Det kan bli din redning på hjemveien. Vær forberedt på vannplaning. UP advarer mot surfing på Høyrebølger med tyngre kjøretøy. Sterk strøm på enkelte strekninger gjør det mulig å få ladet elbilene under kjøring.

Når bøkene må bort

I dag er jeg trist. Jeg må kvitte meg med bøker. Det finnes få ting som gjør så vondt som å kvitte seg med bøker. Ikke fordi de tar plass, men fordi de har en plass i livet, i tankene og minnene. Hver bok har vært et lite rom jeg har bodd i, et vindu mot en tid, et menneske, en tanke. Nå står jeg der med esker og stabler, og må velge hvem som får bli og hvem som må gå.

Jeg kjenner lukten av papir og støv, og det stikker i brystet. Det er som å si farvel til gamle venner som ikke har gjort annet enn å være der. Noen har vært trøst, andre utfordring. Noen har jeg skrevet selv. Noen har vært døråpnere, andre speil. Og nå skal de i containeren. Papir står det nøkternt på skiltet, som om det bare var materiale, ikke minner.

Men kanskje er det også en slags kjærlighet i dette. Å gi slipp. Å la historiene vandre videre, kanskje til noen som trenger dem mer enn jeg gjør nå. Kanskje vil en ukjent hånd plukke opp en av dem, blåse støvet av, og finne det jeg en gang fant.

Likevel, det er en sorg. En stille, tung, men ærlig sorg. For bøkene har vært mer enn ord. De har vært med på flyttelass på flyttelass. Det er oppslagsbøker, krim, romaner, billedbøker, diktbøker, naturskildringer, fagbøker og lærebøker. 

Det er noe nesten hellig ved å eie en bok. Ikke bare å ha den stående i hylla, men å holde den, kjenne tyngden, teksturen, lukten av papir og trykksverte. Den ligger der som et lite univers mellom hendene, fylt av ord som noen har skapt, formet, og gitt videre. En forfatter har sittet et sted, kanskje i stillhet, kanskje i kamp med seg selv, og skrevet disse ordene og nå er de mine.

Når jeg blar, hører jeg en svak rasling som minner meg om tidens gang. Hver side er et møte mellom meg og et menneske jeg kanskje aldri har møtt, men som har gitt meg noe dypt personlig. Det er som å få en gave som ikke kan pakkes inn igjen. Den må leves, leses, tas inn.

Å eie en bok er å eie et stykke av menneskelig erfaring. Det er å ha tanker, drømmer og historier innenfor rekkevidde. Og når jeg nå må gi slipp på noen av dem, kjenner jeg at det ikke bare er papir som forsvinner. Det er biter av meg selv, av den jeg har vært mens jeg leste. Håper de finner plass i en ny bokhylle til glede for andre.

 

Regntung dag

 

En gentleman skal kunne åpne en samtale på sju måter før han nevner været. Det er litt av en utfordring i disse dager. Dagen er regntung slik det har vært en stund nå. Himmelen har glemt å ta pause.

Det begynte som en stille dryppelyd mot vinduet. Så kom det som en symfoni av regn, en hel orkesterøvelse uten dirigent. Gresset jublet, men paraplyene skrek.

Ute på gata ser man de modige.. De som later som de ikke blir våte. De går med bestemte skritt, som om de kan forhandle med været. Men regnet har ingen diplomati. Det finner alltid veien inn i skoene.

Kaffen smaker ekstra godt på slike dager. Kanskje fordi man føler seg som en overlevende, en som har kjempet mot elementene og vunnet en tørr flekk på sokken.

Og midt i alt det grå finnes små øyeblikk av komikk. En paraply som snur seg som et flagg i stormen, en hund som nekter å gå ut, og en bil som lager bølger store nok til å kvalifisere som kysttrafikk.

Spørsmål og svar

 

Ideen til dette blogg innlegget fikk jeg da jeg ble lagt inn på sykehus i forrige uke. Innskrivende lege stilte meg noen spørsmål.

- Røyker du?

Jeg måtte jo bare si sannheten at det gjør jeg ikke. Jeg puffet riktignok på en sigar sommeren 2024.

- Bruker du alkohol?

Bruker jeg alkohol? Jeg kunne like gjerne vært avholdsmann, men det er jeg ikke. Jeg måtte igjen si som sant var.

- Jeg tok et lite glass akevitt  julaften 2025 til pinnekjøttet.

                                                                - Da sier vi at du ikke bruker alkohol.

Legen fortsatte med sine spørsmål. 

- Hvordan står det til med avføringen?

- Jo, takk bare bra.

Alle spørsmålene danner et bilde av meg og blir et slags medisinsk portrett. Jeg tenker tilbake til tiden der jeg jobbet som journalist i NRK. Det hadde blitt litt oppstyr om jeg midt i et intervju spurte om hvordan det sto til med avføringen til en politiker eller byråkrat. Noen av dem må ha løs mage.

Politikeren hadde forberedt en flammende tale om ansvar, trygghet og fremtid. Alt var klart, mikrofonen, publikum, og den dramatiske pausen han hadde øvd på i speilet.

Det eneste som ikke var klart, var magen.

Midt i setningen «Vi må stå støtt i møte med utfordringene!» kom et lite, uplanlagt gurgle som fikk hele salen til å vippe på stolene. Politikeren hostet, kremtet og latet som ingenting, men magen hadde tydeligvis meldt seg inn i debatten. Til slutt måtte han avbryte hele seansen, løpe av scenen i Arendalsuka og rope til rådgiveren sin: 

- Skitt la gå

Smerte

 

Alle har vært utsatt for smerte som kolikk som baby, hodepine, rier og fødsel. Smerte i hjertet når hjerteinfarktet har satt sin klo i brystet. Smerte når den du elsker går sin vei. Smerte når urinveiene tettes. Smerte når du skjærer deg i handa. Smerte når fantomsmertene gnager seg inn til beinmargen til en fot som ikke er. Smerten når den du er glad tar farvel. Smerten ved å miste noen i ulykker.

Smerte er kroppens og sinnets måte å si at noe er galt, en alarm, men også et språk. Du kan ikke se smerten.

Fysisk smerte oppstår når nerver sender signaler til hjernen om skade eller belastning. Den kan være akutt, som et kutt eller et brudd, eller kronisk, som ved sykdommer der kroppen stadig er i ubalanse.

Psykisk smerte er mer usynlig, men like virkelig. Den kommer når tanker, minner eller følelser skaper indre uro, sorg, tap, angst, ensomhet. Hjernen reagerer da med samme intensitet som ved fysisk skade. Den frigjør stresshormoner, endrer søvn og påvirker kroppen. Jeg har kjent på smerter i uka som gikk. De fleste varte ikke så lenge. Bare sekunder. Når jeg opplever smerter, enten akutt eller som resultatet av medisinsk undersøkelse, har jeg funnet en metode som letter litt på smerten Jeg tvinger meg til å si til hjernen at dette varer bare i noen sekunder, minutter eller timer. Jeg er klar over at mange lever med smerte hele tiden. Det må være uutholdelig.

Bønder på sykehus

Det skulle vært forbudt å legge en bonde fra Trøndelag på dobbeltrom på sykehus. Ikke fordi de er utrivelige, snarere tvert om. Jeg har nettopp blitt utsatt for akkurat det. Bønder skulle pålegges enerom. Det er ikke fordi de er bønder jeg mener det, men fordi bønder i Vuku og sikkert ellers, kjenner utrolig mye folk. Det er et fullstappet sykerom av besøkende og alle diskuterer avlinger og traktorer. Litt om været ble det også. Besøkstiden gikk ut og jeg tenkte at det skulle bli deilig med frisk luft og få åpnet vinduene litt, men tror du ikke at det var et par traktor modeller, ei multemyr, litt prat om melkepriser, været og melkekvoter før de gav seg. Jeg lot som jeg smilte.

Stemmen og hørselen

 

Jeg har kommet i en alder der stemmen blir svakere og hørselen dårligere. Jeg vet jeg snakker lavt, men hører det ikke selv. For meg høres det høyt ut. Merker det på de jeg snakker til. De "hæ-er" stadig vekk og gir meg et signal om å snakke høyere. Mr. Parkinson sitter med styringen på volumknappen. Her er et lite eventyr om stemmen og hørselen.

Det var en gang i landet Sanseland, der alle sanser bodde i hvert sitt lille hus. I det grønne huset på toppen av åsen bodde Stemmen, lavmælt, men det hørte han ikke selv. I det blå huset nede i dalen bodde Hørselen, klok, men litt treg, og med en tendens til å miste tråden midt i samtaler.

Stemmen likte å rope: «Jeg er den viktigste! Uten meg hadde ingen fått sagt et ord!» Hørselen svarte, litt forsinket: «Hæ? Sa du noe?» Stemmen ble så irritert at han begynte å snakke enda høyere. Fuglene fløy sin vei, og ekkoet slo tilbake fra fjellet. Hørselen holdt seg for ørene og mumlet: «Det er ikke volumet som teller, det er forståelsen.»

Så en dag kom Stillheten vandrende forbi. En mild, klok skikkelse med sandaler av tåke. Hun sa: «Dere to krangler som et gammelt ektepar. Stemmen, uten Hørselen er du bare støy. Hørselen, uten Stemmen er du bare stillhet. Kanskje dere burde samarbeide?»

Stemmen og Hørselen så på hverandre. Stemmen prøvde å snakke litt høyere, og Hørselen lente seg nærmere. Da skjedde det magiske. Ordene danset mellom dem som små fugler, og begge lo.

Siden den dagen har de vært bestevenner. Stemmen lærte å snakke med omtanke, ikke for lavt, ikke for høyt og Hørselen lærte å lytte med hjertet. Og når de møtes, sier de i kor:

«Sammen skaper vi forståelse og litt latter på kjøpet.»