Stemmen og hørselen

 

Jeg har kommet i en alder der stemmen blir svakere og hørselen dårligere. Jeg vet jeg snakker lavt, men hører det ikke selv. For meg høres det høyt ut. Merker det på de jeg snakker til. De "hæ-er" stadig vekk og gir meg et signal om å snakke høyere. Mr. Parkinson sitter med styringen på volumknappen. Her er et lite eventyr om stemmen og hørselen.

Det var en gang i landet Sanseland, der alle sanser bodde i hvert sitt lille hus. I det grønne huset på toppen av åsen bodde Stemmen, lavmælt, men det hørte han ikke selv. I det blå huset nede i dalen bodde Hørselen, klok, men litt treg, og med en tendens til å miste tråden midt i samtaler.

Stemmen likte å rope: «Jeg er den viktigste! Uten meg hadde ingen fått sagt et ord!» Hørselen svarte, litt forsinket: «Hæ? Sa du noe?» Stemmen ble så irritert at han begynte å snakke enda høyere. Fuglene fløy sin vei, og ekkoet slo tilbake fra fjellet. Hørselen holdt seg for ørene og mumlet: «Det er ikke volumet som teller, det er forståelsen.»

Så en dag kom Stillheten vandrende forbi. En mild, klok skikkelse med sandaler av tåke. Hun sa: «Dere to krangler som et gammelt ektepar. Stemmen, uten Hørselen er du bare støy. Hørselen, uten Stemmen er du bare stillhet. Kanskje dere burde samarbeide?»

Stemmen og Hørselen så på hverandre. Stemmen prøvde å snakke litt høyere, og Hørselen lente seg nærmere. Da skjedde det magiske. Ordene danset mellom dem som små fugler, og begge lo.

Siden den dagen har de vært bestevenner. Stemmen lærte å snakke med omtanke, ikke for lavt, ikke for høyt og Hørselen lærte å lytte med hjertet. Og når de møtes, sier de i kor:

«Sammen skaper vi forståelse og litt latter på kjøpet.»