Lite sår kan velte svær mann

Det er bare en fot og et lite sår, ikke større enn to millimeter, men altså stort nok til å sende en mann i senga igjen. Det har gått to og et halvt år etter første operasjon i foten, nå sju operasjoner etter havnet jeg så i senga igjen. Under det bitte lille såret kokte det og nok en gang hogg sykehusbakteriene tak i foten, så da vet man hvor jula skal feires. Nok en gang kommer frykten for å bare måtte kjøpe en sko og nok en gang må galgenhumoren hentes fram. Jeg lider egentlig ingen nød. Vi har et helsevesen som er veldig flinke, tross bakterier. Gode mennesker som hjelper til på beste måte, så det er ingen grunn til å klage. Ved siden av meg sitter det en som har det betydelig verre, uhelbredelig svulst på hjernen, en annen venn av meg har også en alvorlig diagnose. I det perspektivet har jeg det utrolig bra. Nå er man seg selv nærmest. Hendene er fulle av nålestikk, kan brukes som tesil. Det lille såret på foten ser helt uskyldig ut, men spytter ut eder og kanskje litt galle. Den hvitkledde flokken kjenner meg igjen fra alle de gangene jeg har ligget på samme avdeling. Det er en trøst, for jeg innbiller meg jo at jeg får litt bedre service da. Tror de synes litt synd på meg. Det er godt å få litt oppmerksomhet når livets vei blir litt humpete. Takk til alle Facebookvenner som ønsker god bedring. Dere har jo gjort den noen ganger nå og det holder med en gang J  Da er det bare å la neste dose intravenøs væske komme til sin rett

Trekkfuglene kommer feil vei!

Jeg så at det har kommet stær hit i dag. Ganske uvanlig på denne tiden av året, men optikeren sa at grå stær var ganske vanlig i min alder og da får jeg tro henne på det. Rart at optikere vet sånt forresten. Hun sjekket øyene mine nøye og målte i alle bauer og kanter og gir meg nye briller. Det er bra for da kan jeg se både svart stær og grå stær mye bedre. Kanskje en liten lommelerke også om jeg er heldig. Jeg stusser nå på at folk i min alder ser den grå stæren bedre enn andre da. Kanskje hun mente jeg var blitt litt senil og ikke ville si det direkte. Kanskje hun trodde at jeg trodde det var vår. På jobben har vi mange veterinærer, jeg tror jeg foretrekker de om denne stakkars fuglen skal opereres, men det hastet visst ikke. Godt er det å få nye briller.


Har også kjøpt meg en egen synstest som jeg skal bruke når førerkortet skal fornyes. De trodde de skulle lure meg med denne papegøyen, men jeg så straks at det var en kvinne.

Klubb, raspeballer, kumler!

Kjært barn har mange navn. I dag hadde jeg det til middag. En rett jeg aldri blir lei. Jeg kan ennå huske bestemors raspeballer fra Ulvik i Hardanger og min mors kumler i Hallingdal og på Ringerike og klubb og dupp på kafe i Skien og i Steinkjer. Dette er middagen som har fulgt meg gjennom hele livet og som jeg aldri har blitt lei. Noen var laget helt fra bunnen av. Husker både bestemor og moren min kokte i store gryter. Vossakorven lå ikke langt unna. Det må være skikkelig Vossakorv om det skal smake best. Klubb og dupp lærte jeg ikke å spise før jeg kom til Skien, en god oppdagelse. Min svenske svoger er nok ikke enig i at dette er en nytelse for ganen, men kanskje man må vokse opp med retten for å like den. Det var fullt ved bordet da de hadde hjemmelagde klubb og dupp på Meråker Kurbad også. Og vi kunne gå minst to ganger. Det var nesten som en liten katastrofe da jeg ble utskrevet to dager før de skulle ha klubb. Retten burde være nasjonalrett og ha en egen fanKLUBB!

Ett Trøndelag kommer aldri til å bli ett

Vi trenger ikke gå lenger enn til byen jeg selv bor i. Der knives grendene om å ha det beste håndballaget og det beste fotballaget. Går jeg ut av byen så knives ordførere og rådmenn om å ha de høyeste husene og det høyeste folketallet. Fra 2018 skal det hete Trøndelag, men min påstand er at det vil hete nordfylket og sørfylket i minst en mannsalder til. Vi klarer ikke legge vekk patriotismen rundt stedet vi har tilhørighet til. Når det knives om å bygge de høyeste husene går tanken fort til fallossymbol. Hva i all verden er så flott med et høyt hus. Det skygger for utsikten og bare de som bor i det får bedre utsikt. Ser vi på knivingen mellom kommunene så burde man bygge så lavt at man ikke ser over til nabokommunen om man mener den er så dårlig. Det minner meg om vitsen der spørsmålet var hvorfor måkene fløy på rygg over Verdalen? Jo det var fordi den ikke orket å se all elendigheten. Eller hvorfor måkene fløy så fort over Steinkjer. Jo, det er fordi de skulle skynde seg til Verran for å skite. Dette er dårlige vitser, men sannelig må det være dårlige vitser å kjempe om å ha det største huset også. Kjemp heller om størst hjerterom, størst generøsitet, størst redelighet, størst raushet og størst åpenhet. Det er i en slik kommune jeg vil bo i. Orker ikke tanken på å reise på tur til fremmede plasser og si. – Vi har et høyt hus vi, i kommunen jeg bor i. Vi har trafikklys også og Mac Donalds.

Ordtak

Jeg har laget mitt eget ordtak i dag. Det bare datt ned i hodet mitt mens jeg satt på et møte og hørte på en orientering og et resultat som var veldig bra.  Jeg tenkte på det å nå toppen. Jeg leker alltid med ord. Hjernen min trives med det. Noen ganger blir det morsomt, andre ganger platt, noen ganger gir det ettertanke og noen ganger sjokkerer det de rundt meg, men jeg slutter aldri med den aktiviteten. Det er artig å leke med ord, bryte de ned til andre betydninger, vrenge og vri på setninger og overraske andre med små rare setninger. Noen ganger bare ramler de ut av munnen før jeg egentlig hadde tenkt å si noe. Noen ganger skjønner jeg ikke dobbeltbetydningene før de renner ut. Å tenke før jeg snakker kan være en prøvelse. Tror jeg har arvet det fra moren min. Hun snakket ofte baklengs og hun hadde evnen til å le av seg selv og det som kom galt ut. Tilbake til ordtaket: - Nå kan det bare gå en vei, sa gutten. Han fikk bare seksere på eksamen. Er ikke det et deilig pessimistisk ordtak?

Æ ska hjølp dæ, æ

Jeg har truffet mange flotte mennesker som jobber på sykehus, opptrening og DMS de siste årene. All honnør til alle sammen for jobben de gjorde. De hadde tid til å lytte, selv om jeg så de var travle. De hadde tid til å snakke, selv om flere andre også ventet på svar. De hadde tid til å smile, når de så at jeg trengte et smil. De hadde medfølelse når de så motgangen og de gledet seg med framgang.  Dette er mennesker som bryr seg om yrket sitt og de som er pasienter. Det er disse menneskene enkelte ledere vil presse enda lenger. De er for få. Det er ikke liv laga å øke oppgavene og nedbemanne i samme inn og utpust. Den boblen sprekker. Vi ser det i hele samfunnet, spesielt det statlige. Det slår veldig dårlig ut når det rammer helsevesenet. Denne lille betraktningen hjelper nok heller ikke, men en dag blir det den som satte sine ville ideer ut i livet sin tur til å ligge i sykesenga. Da kan det være greit at det er tid til å lytte. Takk til alle dere som gjør en flott jobb med å gjøre oss som er eller har vært pasienter trygge. Takk for at dere har tid til å komme inn på rommet når vi har trykket på den røde knappen som tilkaller hjelp. Og takk for ordene fra deg som akkurat var utdannet og skal leve lenge i systemet.  – Æ ska hjølp dæ, var ordene jeg kommer til å huske.

Hands up!

Vi lekte en gang politi og røver, cowboy og indianer. Om det var bra eller ikke vet jeg ikke, men tviler på at det har gitt meg senskader. I westernfilmene satt revolveren løst. Sheriffen hadde selvfølgelig våpen på hofta. Uten den levde han ikke lenge. Egentlig er jeg ikke for våpen, verken i samfunnet eller i hjemmet. Likevel må jeg innrømme at jeg støtter politiet i at de skal ha våpen på hofta til daglig. Vi lever i et farligere samfunn og politiet må kunne forsvare seg selv og oss andre når det trengs. Nå er det ikke de som bestemmer, men politikerne. De vil det trolig ikke. Vi har snakket om å høyne beredskapen siden Utøya. I mine øyne er det å høyne beredskapen at politiet er bevæpnet og i stand til å handle raskt. Kuler går raskere enn noen politimann kan løpe tilbake til bilen for å hente våpen. De politikerne som sier nei til bevæpning må ta ansvar for sine valg også når neste terroraksjon rammer landet vårt. De kan ikke stå fram og si, - Dette trodde vi ikke kunne skje» De samme må ta ansvar for de liv som går tapt fordi nærmeste politi ikke hadde våpen. Beredskap handler om å være forberedt, tenke seg det umulig, men håpe på at det ikke vil skje. Når det gjelder terror på norsk jord er jeg sikker på at før eller senere. Vel kan pennen være et farlig våpen, men ikke når man står rett overfor en terrorist som skyter for å drepe. Vi får håpe det ikke er noen som tar seg inn på Stortinget med våpen, eller er kanskje vaktene der bevæpnet?

Brevet

Kjære deg!

Ble sittende å se på Farmen i kveld. Der fikk deltakerne brev fra familien sin. De har vært der i seks uker og brevets virkning var stor. De fleste gråt, noen hikstet, andre gråt stille. Vi holder på å glemme verdien av å sende og få brev. Data og nett gjør brevet til sneglepost i forhold til det lynkjappe nettet. Jeg har en sønn i USA, når jeg snakker med ham på nett er det ingen merkbar forsinkelse. Det er som å ha ham i et rom ved siden av. Likevel vil aldri nettsamtalene kunne konkurrere med det å få et brev. At noen setter seg ned og skriver et langt brev og har brukt god tid på å skrive akkurat til deg er uslåelig og vakkert. Bare tanken på at noen gidder i en travel verden å skrive flere sider, putte det i en konvolutt, kjøpe og sette på et frimerke og legge det i postkassa er godt å tenke på. Jeg prøver av og til å sende brev. Har til og med laget en egen FB side som heter brevet i håp om å få opp skrivegleden til folk, men den siden har ikke vært noen stor suksess. Jeg tenker på kjærlighetsbrevene jeg skrev, vennebrevene og for ikke å snakke om brevene jeg sendte da jeg var til sjøs som 16 åring. Da spilte jeg sjakk pr brev med en kamerat i Norge. Et håpløst prosjekt, men det ble mange brev ut av det og god tid til å tenke på neste trekk. Jeg har mange brev på loftet som jeg har tatt vare på og som vil følge meg livet ut. Bare ordet brev gjør meg glad. Noen brev er fra mennesker som nå er gått bort. De er ekstra gode å lese.

https://www.facebook.com/pg/brevtil/about/

 

Vennlig hilsen

Kjell

Bittelite grann!

I dag har jeg hengt meg opp i grann. Hvor stort er et grann? For ikke å snakke om et bittelite grann. Var på sykehuset i dag for kontroll og fikk beskjed om å vente bittelite grann. Det tok en time. Om de har rett, så er altså bittelite grann ca en time, men det sier meg slettes ikke hvor stort et grann er. Det kan ikke være en time, men kanskje det er 12 timer, 24 timer, en uke? Hva vet jeg? Kanskje det er et flytende begrep, slik at uansett hvor lenge man venter har man ventet bittelite grann. I tillegg, når et bittelite grann er ca en time. Hva er da begrepet for å vente i fem eller ti minutter. Forslag til skala kommer her:

Nano bittelite grann

Mikro bittelite grann

Makro bittelite grann

Bittelite grann

Bittemye grann

Ventet bittelite for lenge!