Godt nyttår!

2018 har vært et år med oppegående optimisme og sengeliggende pessimisme. Lista var lagt lavt for å komme over, men ikke lavt nok. Pessimisten fikk rett. Når det er sagt, så vant også optimisten, for tro det eller ei. Å miste et bein er ikke verdens undergang, litt rar gange, men ikke undergang. Takk for flotte geocacheturer sammen med gode venner. Satser på nye i 2019 om noen gidder å gå i mitt tempo. Takk til alle som har kommet med oppmuntringer og støtte på FB. Takk til alle som har dratt på smilebåndet og skilt mellom humor og alvorligheten som noen ganger lå bak. Takk til dere som gjorde at jeg solgte ut «Hæren være med deg» i forbindelse med Spelet. Takk til dere som overbærende holder ut med Takk til nedre del av høyre fot for 64 flotte år. Krigskorrespondentens makkverk på nett og i bokform. Takk til alle Spelvenner og flotte dager på Stiklestad. Satser på nye runder der. Er veldig god til å gå skråbakker mot høyre. Takk til NRK og TV2 for mange fine serier, filmer og dokumentarer. Takk til oppfinnerne av Candy Crush.  Takk til sykepleiere, leger, fysioterapeuter og annet helsepersonell. Takk til Pasientreiser for at jeg har noe å irritere meg over. Så takk til familie og venner for et tross alt fint år. Takk til Lego for alle flotte byggverk. Takk til Jo Nesbø og boken Macbeth for langdryge lesestunder. Takk til arbeidskolleger for masse støtte og fine dager på jobb. Takk til Norges bank som har holdt lav styringsrente. Takk til gode naboer for hjelp med hage og snø. Takk til alle butikkjeder som selger pultost. Takk til svenske polisen for portrettbilde. Takk til Bernt for gløgg og takk til Arnstein for en flott kalender. Godt nyttår!

Høyresko til salgs!

Det kalles galgenhumor, noe jeg er full av, men som jeg likevel sliter litt med å bruke akkurat i dag. Beskjeden fra ortopedene er at de ikke greier å redde beinet mitt. Det må amputeres. Det tok 10 operasjoner å finne ut av det, alle i redelige forsøk på å redde foten. De kunne forsøke noen ganger til, men tvilte på at det gikk. Det er helt sikkert ikke verdens undergang dette, men litt rart å skille seg fra en kroppsdel som bokstavelig sagt har fotfulgt meg gjennom hele mitt liv. Nå skal jeg  plukkes fra hverandre. En ting er sikkert. Jeg skal ut på tur igjen. Jeg skal ut på fjellet, i skogen, på båttur, biltur og reise på tur sammen med venner. Geocachingen blir nok litt mer begrenset, men skal glede meg over den delen jeg kan delta i. For de innvidde så blir det mange 1/1 cacher framover. Jeg skal tilbake til Spelet og delta der i en eller annen form. Hirden slipper ikke så lett unna. St. Olavs Riders har fått en annen betydning for meg. Nå bør de tilby æresmedlemskap siden jeg har lagt meg inn på deres eget sykehus, St. Olav. Jeg ligger på et fantastisk bra sykehus. Får masse god hjelp og støtte. Stor takk til dem og alle de andre stedene jeg har vært innom i forsøket på å redde en fot. Takk til alle som bryr seg og sender hilsener. Man kan gjerne si at FB er overfladisk og at det er fort gjort å skrive God bedring, men det virker i den enden det skal virke.

Penger spart er penger bortkastet.

Nok en gang mislykkes operasjonen. Det er blitt en vane. Tror ikke lenger på at det vil bli bra. Det er likevel ikke tema denne gangen. Tema er medisinsk kompetanse kontra transportkompetanse. Etter operasjonen har jeg fått beskjed om at jeg ikke skal legge vekt på foten og at den skal ligge høyt, såret skal helst være høyere enn hjertet. Det betyr i praksis seng. Jeg må ikke komme borti fikseringen av foten, noe som er umulig, men det er likevel beskjeden fra medisinsk hold, samt fysioterapeut. Alt dette ble nøye ivaretatt på sykehuset. Så må jeg overflyttes til annen avdeling i Steinkjer. Det er 120 km å kjøre. Da kommer pasientreiser inn og kanskje også ledelsen ved avdelingen jeg ligger på og overprøver de medisinske beskjedne. Jeg får verken ambulanse eller rullestoltaxi, noe som ville ivaretatt skaden i foten og sikret de. Tilbudet ble i baksetet i en drosje, sittende sidelengs, med beinet ned. I tillegg skulle det vært med tre pasienter, To måtte stå igjen. Det samme måtte rullestolen min. Det var en smertefull tur med bankende bein. I tillegg var det en tur med minimal sikring i forhold til hendelser med sikkerhetsselen feilplassert. Det er veldig spesielt at avdelingsledelsen eller pasientreiser overprøver det medisinske. Nå har jeg holdt på i 4 år for å prøve å få orden på en fot. Jeg har fått beskjed om at dersom de ikke lykkes nå er faren for at foten må fjernes til stede. Det bryr altså ikke den administrative delen seg en døyt om, til frustrasjon både for meg og det medisinsk faglige miljøet. Det er ikke så farlig om pasienten ikke blir bra, bare vi kan spare penger på transport. Bare underveis fra Trondheim til Steinkjer ble drosjen kalt opp flere ganger for å ta med flere passasjerer. Kom fram hel, men sliten. Onsdag er det retur og jeg tipper de bruker samme metode.

Fysioterapi for sjelen

Ei ung kvinne står ved siden av senga mi. Den vakre unge kvinnen er bekymret. Hun har den blå overdelen på som indikerer at hun er fysioterapeut. Hun sier, vet du hva Kjell. Dette er et flott sykehus, men de finnes ikke hjelpemidler her, vi mangler masse utstyr som skal kunne hjelpe deg. Jeg fikk ikke sove i natt fordi jeg lå og tenkte på deg og på hvordan vi best kan hjelpe deg. Vi har ikke forstøtter til rullestolen, slik at vi ikke får til å ha benet hevet slik legene vil. Jeg finner ikke elastiske band slik at du kan gjøre øvelser.  Det er så frustrerende. Jeg ser hun er bekymret og lei seg. Jeg blir glad, selv om jeg burde bli bekymret. Glad fordi jeg ser ekte omsorg fra en ung fysioterapeut som har et inderlig ønske om å gjøre en best mulig jobb. Gjøre det best mulig for meg som pasient.  Det bygges band mellom oss. Jeg får stor tillit til henne. Hun er nok på alder med min egen datter. Tankene går til henne. 

Møte med fysioterapeutene etter en operasjon er ofte kortvarig. Noen ganger har det føltes som bortkastet, de rekker innom en eller to ganger. Slik er det ikke nå, selv om ikke dette er en rehabiliteringsenhet der fysioterapi har hovedfokus.  Jeg fortalte Silje dagen etter at jeg satte stor pris på omtanken hennes og at jobben hun gjør for at jeg skal ha det bra er unik og verdt mer enn hver eneste styrkeøvelse. Sjelen trenger også fysioterapi.

Hjelp, jeg trenger skredder!

Det har blitt en tradisjon. Søndag, sol og det er vinter. Da ligger jeg på sykehus med det ene benet høyt hevet over resten av kroppen. I år i ny drakt. På TV er det sport og Johaug er tilbake fra sin karantene og vinner med god margin. Det får sårene til å gro litt fortere. I motsetning til heltene på tv kan jeg heldigvis få være litt neddopet. Det kan være greit når foten ser ut som man har tråkket på lokket på et avløpssluk og gått tvers igjennom. Med en slik klump på foten og som skal være der til juni neste år trenger jeg en skredder. Selv de gammeldagse slengbuksene er umulig å få på foten. Det har så langt endt opp i saks, tape og tre joggebukser. Klippet opp på hele siden, tapet igjen for å skjule rasebeinet. Ser ikke for meg jul, påske og 17.mai feiring i joggebukser. Tape, glidelås eller borrelås, alt er mulig. Har allerede flere sting på plass.Byggesettet som er festen rundt foten er skrudd fast til foten og alt annet må ta hensyn til det. Føler meg som en rytter med fastmonterte sporer. Det stikker ut strenger, pinner og skruer over alt. Sikker på at et normalt pinnsvin er misunnelig. Jeg lever med en viss frykt for at arten kan misforstå og forsøke seg på det ene og det andre.

Den gode klemmen

Det finnes mange gode klemmer, men Stiklestadklemmen ligger helt i toppskiktet. Det er klemmene som utveksles når det er et år siden sist vi møttes. På et år har mange opplevd både vonde og gode hendelser. Da er det godt å se hverandre igjen, kjenne at man er velkommen. Du kjenner klemmen lenge før den skjer. Du ser det i øynene til den som kommer mot deg. Stiklestadklemmen inneholder så masse. –Takk for sist. – Godt å se deg. – Jeg er så glad for at du kom i år også. -Jeg vet du har opplevd tunge stunder, men gled deg her med oss i noen dager nå. Nyt øyeblikket når den kommer. Den skal vare noen sekunder og skal gjerne inneholde et par klapp på ryggen. Det er godt å se at gamle deltakere stikker innom og har med seg Stiklestadklemmen, Stiklestadklemmen er godklemmen sin det. Den finnes i forskjellige former, omtrent som strøet på softisen. Mann til mann klem, kvinne til kvinne klem og kvinne til mann klem, øyeklemmen, den som sier at jeg har lyst til å klemme, men er usikker på om du vil. Ikke vær redd, alle tåler en Stiklestadklem. Den varer lenge etter at du har fått den. Den kan vare langt utover høsten for noen. Den kan legge seg på minnet og strømme opp i hjertet når du tar den fram. Nå høres jeg sikkert forelsket ut og det er jeg, men det er i den gode klemmen. Den som overgår en sommerdag og rydder plass i kroppen og sier – Du betyr noe for meg. Du betyr noe for miljøet. Klemmen er den viktigste delen av det sosiale limet på Spelet. God klem.

Jeg blir så eitrende irritert!!!

Har du noen gang hatt slike ID-bevis som du henger i en snor rundt halsen? De har et bilde av deg på forsiden og gjerne noe tekst. Slike har vi på Spelet for å vise hvem vi er og for at vi skal kunne gå fritt på området. Jeg har slike på jobb også og ofte på kurs. Baksiden er gjerne hvit uten tekst. Hvorfor i all verden har disse kortene en tendens til å snu seg slik at den hvite siden vender ut? Hvorfor kunne de ikke trykt bildet på den andre siden, slik at det blir rett? Hvorfor skjer dette? Jeg prøver å lure kortet ved å henge det feil vei når jeg tar det på, men tror du at det snur seg da? Aldri. Jeg vet at kortet hater meg og det er gjensidig. Tenker å skrive «snu kortet på baksiden», men da kan jeg risikere at noen svenske venner blir stående der å snu kortet hele tiden.  Jeg blir gal av det endevendte kortet. Gjorde derfor en forundersøkelse. Det viser seg at kortet snur seg oftere hos menn enn kvinner, spesielt barmfagre jenter. Det bør det forskers mer på. Helt sikkert noe for Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. De har sikkert samme problemet med sine ansatte. Og ja, det er et helseproblem. Jeg blir så eitrende forbanna på at jeg ikke finner ut hvorfor det snur seg. Pulsen stiger, svetten siler og jeg får blod på tann.

Stiklestadist

Det dogger på brilleglasset og varmen fra teen glir nedover halsen. Klokka er snart ett om natten. Jeg sitter og oppsummerer første dag på årets Speløvelse. Hvorfor gjør jeg dette år etter år, mens andre drar på ferie til utlandet eller i bobil rundt i landet? Jeg kunne svart at det er billigere å være hjemme. Jeg kunne svart at jeg ikke liker å dra rundt alene, men ingen av disse svarene er rett.  Jeg er bitt av Spelbasillen og har man først blitt utsatt for denne smitten så tar det noen år å bli kvitt den. Denne basillen er satt sammen av mange farlige og vanedannende enzymer. Det største heter vennskap på tvers av sosiale lag og bakgrunn. Det er godt å være på Spel både i sol og regnvær. Det er spennende å se hva regissøren og koreografen har funnet på til oss i år. Det er spennende å se om Kongen glir inn i spelmiljøet. Det er spennende å oppleve at proffe skuespillere og amatører greier å bygge opp en forestilling som gir noe til tilskuerne og ikke minst de mange kritiske øyne og ører som sitter i salen hvert år. Vi i hæren vinner helt sikkert ikke slaget. Da ville det ikke vært noe Spel, men vi vil gjerne vinne hjertet ditt. Du som spent sitter i den store salen og har forventninger til oss. Vi er mange, men har plass til flere. Det å få lov til å være med på alle spels mor er noe alle skulle unnet seg i løpet av livet. Det er noe du kommer til å huske og er du heldig, så biter basillen deg og årene går. Du har blitt en Stiklestadist.

Alle vonde ting er 9

Det sies at alle gode ting er tre. Det gjelder ikke vonde ting. Det er for min del 9 eller 10. Jeg får ikke avsluttet boken jeg holder på å skrive om helsevesenet og det å være pasient. Jeg trodde foten ville bli bra etter den 8. sykehusinnleggelsen. Nylig fikk jeg beskjed om at alt må starte på nytt. To store kompliserte nye operasjoner og lange sykehusopphold fra høsten. Rullestol, krykker, opptrening, borte fra jobb og ikke minst borte fra verdens flotteste hobby geocaching. Får trøste meg med Lego. Jeg skal i alle fall bruke sommeren til å ferdes i by, fjell, skog, familie og på scenen om det går. For dere som likte rehabiliteringsbloggen, så må jeg vel børste støvet av den etter hvert. Denne gangen har St. Olav tatt over stafettpinnen. Jeg har gjennom disse tre og et halvt år siden første operasjon lært meg at humor og galgenhumor gjør livet litt lettere, så den løypa har jeg tenkt å fortsette med. Jeg vet inderlig godt at dette ikke er verdens undergang, selv om jeg kanskje i verste fall må betale for en sko ekstra i framtiden. Det går sikkert bra. Om noen kjenner noen som vil ha høyresko størrelse 45, så si ifra. Greit å være forberedt. Ja, ja, sånn går nå sommeren! Ønsker alle en god sommer, spesielt de av mine venner som har adskillig verre diagnoser å stri med. Tenker på dere.

Politiker

I dag har jeg vært politiker. Det var jammen lett. Det var bare å sitte på en stol og lytte så godt man kunne. Jeg har altså vært med å bestemt litt i Steinkjer. I grunnen en artig opplevelse, bortsett fra språket da. Strukturelt tverrfaglig oppfølgingsteam. Det er jo innlysende hva det betyr, men ikke for en stakkars statsansatt kommunikasjonsrådgiver som jobber med klarspråk i Staten. Kikker rundt meg og ser om det er andre som lurer på det, men det ser ikke slik ut. Jeg får skylde på at jeg er førstereisgutt, tross lang fartstid i samfunnet. Jeg har altså vært med og stemt. Sitt rolig om du er enig, rekk opp handa om du er uenig. Fikk handa i været en gang, men det var fordi leder plutselig la inn trim i møtet og byttet regler. I og for seg smart trekk i et Hovedutvalg for helse. Jeg  må bare innrømme at jeg er vara og det var første gang jeg hadde anledning til å møte, men har studert helsevesenet svært godt de siste tre årene, så ingen skal si jeg ikke gikk til valg på et godt helsegrunnlag. Et strukturelt tverrfaglig sykehus og institusjonsopphold. Jeg synes alle politikere som jobber med helse skulle vært innlagt i ny og ne. Nå har jeg et år igjen av perioden, så statistisk sett blir det ikke flere møter på meg. Det var altså mitt første møte, der jeg traff tverrfaglige politikere i et strukturert møtemiljø og jammen var de trivelige alle sammen, Ikke bare trivelige, men jeg traff igjen gamle kjente og jeg slapp unna å jobbe med klart språk i Staten. I morgen blir det å sette seg i byråkratstolen igjen.

En hoppende glad hund

Hver dag og hver gang jeg kommer hjem etter å ha vært ute i mer enn 10 minutter møter jeg en hoppende glad hund når jeg kommer inn døra. Gjensynsgleden er stor. Han har ingen klokke som sier at det bare er 30 minutter siden han så meg sist. Det er trivelig å bli møtt slik, glade hundeøyne og en logrende hale. Han finner det beste han vet, en taustump som han gir meg eller han danser seg bort til døra for å få en av tisseturene sine. Han vet godt hva ordene tur, tisse eller kjøre bil betyr. Da kan jeg ikke få på meg skoa fort nok. Så tenker jeg, ingen mennesker møter meg slik. Og det er egentlig litt bra også for jeg hadde vel synes det var litt i overkant at noen hoppet opp og ned foran meg og danset rundt og prøvde å slikke meg i ansiktet. Kunne ha vært med på noe av det om det var 300 millioner i Lotto, men ellers ikke. Likevel er det verdt å merke seg hvor godt det er å komme hjem til noen som venter på deg, enten det for min del er en hund og for andres, kanskje et menneske. Det gjør dagen litt gladere.

Barnehage, retorikk og politikk og sånn...

Barnehage blir Stortinget kalt.  Noen vil vel kunne si at det er en krenkelse mot norske barnehager. Det er ikke lett å kommunisere under slike forhold. Ord og meninger blir tolket og vridd alt etter hvor man står selv, også i sosiale medier. Argumentasjonen der er like barnslig som Stortingsbarnehagen, med sverting av de som legger ut sine meninger, dersom man ikke mener akkurat det samme som den som svarer. Jeg er litt rystet over at folk med lang samfunnserfaring og som har hatt solid politisk erfaring lar seg rive med i en argumentasjonsrekke som ender opp i «dumme deg som mener det». Listhaug sier hun føler dette som en heksejakt. Det er ikke vanskelig å skjønne at med det presset så kan det føles slik. Følelser er noe man eier selv og vi andre kan ikke motsi vedkommende på det, på samme måte som vi andre har følelser og uttrykker oss deretter. Jeg ville for så vidt ikke brukt ordet heksejakt om press mot meg selv. Det er jo litt av en innrømmelse. Ok, ser den. Det var et barnslig innspill i debatten fra min side og da er jeg vel en del av hylekoret jeg også, så da får nettrollene bare kaste seg over meg. De er jo som kjent gode seriøse debattanter.

Sånn går no dagan!

Jeg hører stadig vekk noen sier;

- Dagene går heldigvis fort

- Dagene går så seint

Det jeg undres over hvorfor dagene på død og liv skal gå så fort? Stikkordene på død og liv er jo særdeles viktig i den sammenheng. Skal dagene gå fort slik at vi skal skynde oss til dødsdagen? Eller er det helga vi mener? Jeg vil at dagen skal gå seint. Jeg kan skjønne at natta kan gå fort noen ganger, men dagene vil jeg nyte. Kanskje det er en del av det å komme opp i årene. Jeg undrer likevel på  unge mennesker som sier at dagene går sent eller at klokka står stille. Hvor skulle de ønske de var i livet? Hvor fort ønsker dere at livet skal gå? Jeg tror at jo eldre man blir jo bedre er det at dagene varer. Det er jo det som er så fint med sommeren. Dagene er lange. Vi har god tid.  Er det fordi vi venter på noe, som gjør at dagene blir lange? Er det helga vi venter på så vi slipper å jobbe? I så fall liker vi ikke å jobbe? Jeg kjenner en del som synes dagene er lange nettopp fordi de ikke har jobb.  Bare en tanke om lange dager og et  håp om at  denne blir lang også og at jeg når fram til morgendagen. Jeg er overlykkelig for at jeg ikke er en døgnflue.


#Samfunn, #alderdom, #samfunn #livet

Jag trivs best i øppna landskap

«Jag trivs best i øppna landskap» er en vakker sang og en nesten sannhet for min del. I en overført betydning er jeg ikke så sikker lenger. Jeg har i den siste tiden registrert at både forfattere og journalister avslører saker som kan skade rikes sikkerhet. Den siste var lyttestasjonen på Ringerike. Begrunnelsen er at de også kan lytte på hva vi nordmenn sier. Det er både greit for min del og ugreit. Det er ikke greit for den lovlige delen av samfunnet vårt, men veldig greit i den ulovlige delen som kan forebygge kriminalitet og terror. Hadde det ikke vært mulig å ta opp en slik sak internt i stedet for å blåse det ut på alle nyhetskanaler. Et scoop for journalisten, en fare for sikkerheten.  Den gamle journalisten i meg kjenner på scoopfølelsen, men innbyggeren i meg kjenner også på at jeg ønsker at vi skal bo i et trygt land der å forebygge og hindre angrep mot oss er viktig. Jeg er villig til å stole på at de som har som oppgave å verne oss gjør det. Jeg har også lyst til å tro at de som skal kontrollere dette gjør jobben sin. I sikkerhetstenkning må hemmeligholdelse av enkelte saker ha en plass. På en annen side, oppdager en journalist en hemmelighet så kan vi kanskje gå ut i fra at fremmede makter som ønsker å se oss i kortene også kjenner til noen av sakene. Likevel er jeg i tvil om det er rett av norske medier å svekke sikkerheten vår på bekostning av scoop og personlig heder.

Charlotte Kalla

Jeg skal raskt innrømme at jeg ikke er så veldig interessert i sport, men man blir litt revet med når skiløperne danser rundt i løypene. De norske gjør det jo virkelig bra og da er det kanskje lett å være raus med andre nasjoner. Charlotte Kalla imponerer meg. Hun fikk riktignok et gull hun også og flere sølv, men hun klapper og smiler og gleder seg med de norske når de vinner. Det står det respekt av. Det sies at skal man bli god, må man være dårlig taper. Mulig det er sant, men du verden hvor mye triveligere det er å se på de som har evnen til å glede seg over andres suksess. Charlotte Kalla er en slik person. Skulle ønske hun kunne lære bort noe av dette til f.eks. sine mannlige kollegaer og noen norske også. Takk til Charlotte for at det blir litt artigere å se på sport.

De og vi

Vi er litt rare vi mennesker og spesielt om vi må stå til rette for noe. Jeg tenker på bruken av de og vi. Når en norsk skiløper vinner et internasjonalt renn er det vi som vant. Når den samme skiløperen taper er det han som tapte. Når du ute på et ulykkessted står i ring rundt pasienten som blir reddet er det vi som reddet ham. Når det ikke gikk bra var det de som ikke klarte å redde ham. På jobben blir hele ledergruppen enige om en sak som er litt tung å fordøye, men alle er enige om at det må gjennomføres. Når de kommer tilbake til sine avdelinger var det toppsjefen som bestemte. De to små ordene kan gi budskap totalt forskjellig mening. Jeg sier de når jeg mener vi, og vi sier de når det er vi, forvirret? Jeg også og litt undrende på grunn av ansvarsfraskrivelsen som ofte følger med.

Ta rotta på!

I helga ble uttrykket «ta rotta på» brukt flere ganger på tv, blant annet ble det sagt at «Kristoffersen tar rotta på Marcel Hirscher» Det kan han ikke ha gjort. Om man først skal velge vulgære uttrykk i tv-sporten, lar det seg ikke gjøre å ta rotta på en mann. Uttrykket ta rotta på stammer faktisk fra en omskriving av det kvinnelige kjønnsorgan. Nå er det mulig at tv-reporteren vet noe om Hirscher som vi andre heldigvis ikke vet noe om, men da skulle han kjørt i et annet renn og i en annen klasse. Uttrykket har nok glidd inn som en frase for å overliste andre, men er like fullt et ganske grovt uttrykk og ikke spesielt velegnet i våre Metoo fokuserte dager. Kanskje det kunne vært like greit å at Henrik Kristofferen slår/knuser, utkonkurrerer, Marcel Hirscher, så slipper vi å omtale kvinnens edlere deler på norsk tv.

Ja

Ja er et kort ord, men har dere lagt merke til hvor utrolig irriterende det er når nesten samtlige skijenter og skigutter bruker det ordet omtrent i annenhver setning. Hvem har lært dem å bruke ja som et komma? Ser at det faktisk sprer seg i idrettsverden. Det må være noen i de indre deler av idrettssystemet som har hatt Weng, Bjørgen og co på kurs. Like merkelig er det at flere i Trøndelag svarer som følger; - Ja, nei det er det ikke. Blir neisvaret mer positivt nå det begynner med ja? Om du ikke har lagt merke til skifolkets ja bruk, hør etter neste gang. Forresten, ikke gjør det. Det er en viss fare for at det blir det du husker av intervjuet. Ja, ja. Det var bare det jeg ville si.

Beredskap og øvelser

Det snakkes mye om beredskap i Norge og vi er vel av de landene som har en god beredskap. Likevel er min påstand at vi har mye å gå på. Trener vi opp de rette menneskene? Det kan ved første øyekast se slik ut, men hvem er det som kommer først til et ulykkessted eller til en person som har falt om. Hvem er nærmest naturkatastrofene når de velter inn over oss? Jo, det er meg og deg.  Før ambulansen og brannbilen er framme er de vi som må gjøre det som kan gjøres for å redde liv. Jo lenger ute på bygda det skjer, jo viktigere er det at vi alle har god kunnskap om hva som skal gjøres. Når flommen eller skredet kommer er det publikum som gjør førsteinnsatsen. De redder dyr, mennesker og verdier. De evakuerer og tar hånd om skadde og gir husløse ly.  Publikum redder trolig flere liv enn de etablerte trenede mannskap. Samfunnet må innse at allmennheten er en viktig ressurs.

Det øves ofte og bra i den etablerte redningstjenesten, men også her har vi litt å gå på. Øvelsene blir fort øvelser der vi er sikker på at vi kan håndtere dem på en god måte. Hvor ofte øves det på store skogbranner ute av kontroll f.eks.? Hvor ofte øver vi på atomhendelser, enten villede eller ved ulykker. Det ville være svært krevende og blir fort en skrivebordsøvelse. Vi må ikke gå i fellen ved at vi øver på det vi allerede kan best. Vi må også  ta med de mer krevende scenarioene. Vi øvde f.eks ikke så mye på skoleskyting før etter 22.juli og andre store hendelser i utlandet. Det er en skremmende øvelse, men også her vil allmennheten være de første som gjør noe, både elever og lærere må øves. Vi må planlegge for hva som kan hende og ikke bare for hva vi kan håndtere. Den digitale verden vil kunne være gode verktøy for å håndtere hendelser, droner blir nye hjelpemidler for å få oversikt og nye hjelpemidler vil komme i årene som kommer. Dette krever ny kunnskap, men den finnes allerede i det sivle liv. Prøv det på neste øvelse. I motsatt retning må vi også øve på at all den flotte elektronikken og digitale plattformer ikke fungerer. Ved større naturhendelser og atomhendelser er det slettes ikke sikkert at dette er verktøy som fungerer. Er det mange som kjører øvelser der alle slike verktøy ikke fungerer? Jeg vet ikke om noen. Kjenner til at noen har tatt strømmen en time eller to for å synliggjøre hva som skjer, men de fleste føler at da var ikke øvelsen vellykket. De ble hjelpeløse. Ja nettopp. Da blir vi avhengig av allmennheten, bøndene som har traktorer og aggregat. De vil hjelpe oss en stund. De vil kunne kjøre der veien er borte eller vannet står høyt. Naturkreftene vil ifølge forskerne ramme oss kraftigere og oftere, mens myndighetene øver på veltet skolebuss eller tankbil. Jeg tror vi må begynne å tenke mer kreativt for å bli mer budd på hva fremtiden kan gi oss i form av vanskelige redningsoppdrag. Der tror jeg at allmennheten vil ha mer og mer å si.

Å ta avskjed er å dø litte grann …

Da var jula over og de håpefulle drar igjen ut i verden. En til Namsos, ei til Bergen, en til Los Angeles og ei god «svigerdatter» til Gardermoen.  Kjenner den lille uroen i kroppen og frykten for at noe skal gå galt prikker meg i ryggen. Det vil helst gå greit, men det er nok vår rolle i livet som foreldre og være litt urolig. Prøver å snu tankene til det de får oppleve hver på sin måte. Forstår hvordan mine foreldre hadde det da jeg dro til sjøs, seksten år gammel på en båt som lå til kai i Cardiff i Wales. Hadde vel knapt satt mine bein i utlandet og det var helt sikkert min første flytur. Det gikk bra, men sjømann ble jeg ikke. Det nærmeste er vel en tatovering, vassent blikk og noe vann i det ene kneet.

Så tenker jeg på alle de som ikke vet hvor familien er, om de lever og om de har det bra. Kanskje sitter en god del av dem og ikke har mat til barna sine der de vugger dem i søvn til den siste hvile. Vi har jammen små bekymringer her vi sitter. Likevel er avskjed å dø litt, man får kjenne på sorgen. Det vi lett glemmer er at akkurat den sorgen representerer også gleden av å ha noen å være glad i. Lett å glemme når tonnevis med jern frakter våre kjære opp i lufta til ulike reisemål.