Kjøkkenet

Jeg har blitt en racer på kjøkkenet. Fort inn og fort ut. Kan koke vann, men er litt usikker på hvor lenge det skal koke. En fordel med å ha sykdommen Parkinson er at jeg blir en kløpper til å røre i sausen mens den koker opp.
Jeg hadde sett nok matprogrammer til å være overbevist om én ting.. Jeg kunne lage gourmetmat. Jeg hadde til og med kjøpt meg et forkle med teksten «Masterchef in progress». Problemet var bare at det var mer «progress» enn «master».

Det begynte med egg. Jeg skulle lage omelett. Enkelt, tenkte jeg. Men da jeg slo det første egget mot kanten av bollen, traff  jeg med så mye entusiasme at halve skallet ble med i røra. Det andre egget landet på gulvet. Det tredje traff katten. Nå har jeg ingen katt, så det gjorde ikke noe.

«Ingen grunn til panikk,» tenkte jeg og grep vispen. Jeg vispet med en energi som kunne ha startet en liten tornado. Jeg er usikker på om jeg hadde tatt for mye tran eller om det var Parkinson som bisto. Omeletten ble mer skum enn mat.

Så kom stekepanna. Jeg skrudde på full varme. Jeg tenkte «det går fortere da». Et minutt senere sto jeg i en sky av røyk, og brannalarmen sang sin klagesang. Jeg viftet febrilsk med et kjøkkenhåndkle, mens naboen så på meg med et uttrykk som sa: Du burde ikke få lov til å bruke ild.

Da jeg endelig fikk kontroll, serverte jeg det som mest minnet om en forkullet pannekake. Jeg smilte tappert, tok en bit og tenkte med tårer i øynene: «Kanskje jeg skal begynne med salat.» Nå har jeg fått meg komfyrvakt.

Tårer, et språk uten ord.

 

Det sies at tårer fra en kvinne er verdens sterkeste vannkraft. Tårer er mer enn vann og salt. De er kroppens stille språk. Et uttrykk for alt vi ikke får sagt. De renner når ordene svikter, når hjertet er fullt, og når livet presser på fra alle kanter.

Sorgens tårer De mørke dagene har sin egen rytme. Sorgens tårer renner tungt, som om de bærer minner i hver dråpe. De vasker bort det som ikke kan endres, og lar oss stå igjen nakne, men renset. Det er i gråten vi finner styrke til å gå videre.

Gledes tårer Så finnes de andre. De som kommer når hjertet sprenges av lykke. Når barnet tar sine første skritt, når vi ser noen vi trodde vi hadde mistet, eller når livet plutselig viser sin varme side. Gledes tårer er solskinn som bryter gjennom skyene, et bevis på at vi har kjent kontrastene. 

Småbarns gråt, den første samtalen For de minste er tårer et språk. Et rop etter nærhet, mat, trygghet. De gråter ikke for å manipulere, men for å kommunisere. Hver tåre er et signal, et lite SOS fra et menneske som ennå ikke har ord. Og når vi svarer med omsorg, lærer barnet at verden lytter.

Smerte og lindring Tårer lindrer. De frigjør spenning, demper stress, og minner oss om at vi er levende. Det er ingen skam i å gråte. Det er en ære å være menneske nok til å føle.

Smil som sommerens språk

 

Har du kjent varmen som sprer seg i kroppen når et lite barn smiler til deg? Eller på gaten når et fremmed menneske sender deg et smil? For ikke å snakke om når du treffer noen du ikke har sett på lenge. Denne sommeren har vært full av slike smil. Smil som har feid vekk sykdomstanker, miljø-ødeleggelser og gale statsledere som har mistet evnen til å smile. Kanskje også evnen til å ta imot smil også.

Det begynte med et lite smil fra en liten baby. Et sånt som ikke krever ord, men som likevel sier alt. Et spedbarn som møter verden med et åpent blikk, en bestefar som svarer med et smil som har levd et helt liv. Og plutselig er det som om hele dagen blir litt lettere.

Smil er små solglimt i hverdagen. De trenger ikke planlegges, de bare skjer og når de gjør det, sprer de seg som varme gjennom kroppen. Kanskje er det derfor de som har mistet evnen til å smile, også mister evnen til å ta imot smil. For et smil er ikke bare en bevegelse i ansiktet. Det er en invitasjon til å være menneske sammen.

En flue fortred

 

Jeg så den smette inn døra da jeg skulle hente posten. Den var nok lei av regnværet. Nå hadde den tålmodig sittet og ventet på at døra skulle åpnes. Nå har jeg fått en husflue som føler seg helt trygg for å bli mat for en sulten småfugl. Jeg klarer ikke å gi den en smekk. Den er for kjapp. Det er utrolig irriterende å ha en flue i hus. Den er frekk og lander der det passer den. Jeg intervjuet en gang skuespilleren Charlotte Frogner. Hun sa hun ikke kunne gjøre en flue fortred. Da snakker vi ikke om den "Spanske flue". Det står respekt av å ikke slå til en flue om man har muligheten. Som guttunge ble jeg en mester til å skyte ned fluer med gummistrikk til min mors store irritasjon. Det ble noen flekker på vegger og skap. Om du er flue ser du kanskje annerledes på det.

Hei, jeg heter Frank. Jeg er en flue. Ikke en hvilken som helst flue. Jeg er den flua du prøver å slå med avisa mens du banner lavt og svetter. Jeg har vært på kjøkkenet ditt, på kaffekoppen din, og ja på den skiva du trodde var trygg.

Jeg våknet i dag med ett mål, å irritere. Det er liksom jobben min. Jeg kunne vært en bie, en sommerfugl, eller en majestetisk øyenstikker, men nei, jeg ble en flue. En liten, summende rebell med vinger som aldri gir opp.

Første stopp er frokostbordet. Du trodde du var alene med rundstykket ditt, men jeg så smøret glinse i morgensola. Bzzzz! Jeg landet elegant midt på tallerkenen. Du slo etter meg med refleksene til en ninja. Men jeg er raskere. Jeg fløy en sirkel, bare for å vise hvem som egentlig styrer rommet.

Så kom høydepunktet. Kaffekoppen. Den dampet, du lente deg tilbake, og jeg tenkte: «Perfekt tidspunkt for en dramatisk entré.» Jeg landet på kanten, stirret ned i mørket og tenkte på livets store spørsmål. Hvorfor hater mennesker meg så intenst? Jeg er jo bare en liten skapning med store ambisjoner og dårlig timing.

Til slutt, da du endelig fikk tak i avisa og slo – bom! Jeg fløy bort med et triumferende bzzzz, og du satt igjen med et uttrykk som sa: «Hvordan klarte den å slippe unna igjen?!»

Så ja, jeg er irriterende. Men jeg er også utholdende, modig og litt komisk. Neste gang du ser meg, husk, jeg er ikke bare en flue. Jeg er Frank – den uovervinnelige.

PS! Nå skal jeg ta meg en lur, kanskje flua lander på nesa mi. Vennligst ikke slå den der.

Softis

Sommer er softis. Softis er Stiklestadsommer. Det har blitt en tradisjon å avslutte dagen med en blautis. Det er et syn for auge å se skjeggete menn slikke i seg is fra beger og kjeks. Is som renner fra skjeggstubber ned på fingre og ender opp som en fløtedam på bord og gulv. Det finnes mye som symboliserer sommer: sol, varme, ferie, mygg… men ingenting slår den ekte, uforfalskede smaken av softis. Den hvite spiralen av lykke som smelter raskere enn du rekker å si “ta litt ekstra strø, takk”.

Softis er sommerens mest ærlige venn. Den lover ingenting den ikke kan holde. Den sier ikke “jeg varer lenge” eller “jeg tåler varme”. Nei, softisen er brutalt ærlig: Du har fem minutter. Maks. Lykke til.

Det starter alltid så optimistisk. Du får isen i hånda, perfekt snurret, med strø som glitrer i sola. Du tenker: “Dette går bra.” Men så kommer den første dråpen. Den som renner nedover kjeglen som en advarsel: Dette er bare begynnelsen.

Plutselig står du der i en intens kamp mot naturens lover. Du roterer isen som en profesjonell pizzakokk, du slurper, du napper, du forsøker å holde tritt med smeltehastigheten. Det er ren action. Hollywood burde lage film om det. Det er ikke bare et Spelfenomen.

Og strø! Strø er sommerens konfetti. Det finnes to typer mennesker. De som velger sjokolade, og de som velger krokan. Sjokoladefolkene er avslappede livsnytere. Krokanfolkene er eventyrere som liker litt risiko i hverdagen. For krokan faller alltid av. Alltid. Det er som små karamellkometer som styrter mot bakken i det du tar første bit. 

Men uansett hvor mye den smelter, drypper, renner og saboterer t-skjorta di, så har softisen en superkraft. Den gjør deg glad. Det er umulig å være sur mens du spiser softis. Selv om halve isen ligger på skoen, og resten renner ned armen, så smiler du. For det er sommer. Og softis er sommerens egen lykkepille, helt uten resept.

Så neste gang du står i kø ved kiosken, med sola i ansiktet og ferie i kroppen, ta en softis. Ta to. Ta strø. Ta sjansen. Det er sommer, og softis er den mest smakfulle måten å feire det på. Og ta gjerne et bilde av seansen. 

PS! Det er å ha Parkinson og like softis er en utfordring. Kan være greit å varsle de rundt deg.

Cancer non diffusus est.

Klokken ble 13:20. Jeg skulle ha en telefonsamtale med legen på sykehuset og få beskjed om kreften hadde spredd seg ut fra svulsten de fant og tok bort. I operasjon to fjernet de vev rundt der svulsten hadde vært. Det var dette resultatet jeg skulle få i dag. Telefonen ringte ikke. Klokken ble 13:40. 14:00 og 14:30. Hvorfor ringte de ikke? Jeg har ventet i tre uker på denne telefonen, Føltes omtrent som tilleggstid på en viktig fotballkamp. Dette var min kamp. En kamp som kunne gi både ekstraomganger og nye kamper. Oddsen på min livs viktige kamp var 80/20 så det var gode muligheter til å vinne. Så ringte telefonen. Det var ikke bare Parkinson som gjorde at jeg skalv litt på handa da  jeg tok telefonen. Han gikk rett på sak: "Vi fant ikke flere kreftceller i vevet vi tok, så dette ser bra ut." Jeg kjente en indre glede. Jeg får spille ekstraomganger. Om fire måneder skal jeg ta nye prøver, men jeg har god tro. Takker inderlig for alle gode tanker og hilsener. 

 

Gammel i Steinkjer

AI generert bilde

I dagens Trønderavis kan man lese følgende:

Flykter fra Steinkjer: – Risikosport bare å brekke et bein

Jeg tørr å bli gammel i Steinkjer. Jeg bruker hjemmesykepleien på Egge og er mer godt fornøyd. De er unike spør du meg. Jeg bruker også andre deler av kommunens tjenester. Jeg er ikke redd for å si ifra om noen er galt og da skal man også si ifra om noe er bra. Jeg vil helst slippe å brekke et bein for å teste det ut, men å brekke et bein i vår alder kan være dramatisk uansett hvor men bor. Jeg har bodd i Steinkjer siden 1987 og hatt jobber som å være vakthund i samfunnet. Det er ikke vanskelig å finne svake punkter uansett hvilke kommuner man leter. Man finner møkk om man spar i møkka kjelleren. Nå mener jeg slettes ikke at man ikke skal si ifra om noe er galt, men i dette tilfellet synes jeg overskriften blir litt drøy. Er det virkelig slik at eldre flykter fra Steinkjer. At noen flytter er naturlig. Jeg skulle også ønske at jeg bodde nærmere barna, men måtte da velge mellom Overhalla, Trondheim og København. Regner med at ingen av kommunene ringer og sier velkommen som pleiepasient. Understreker derfor at om jeg flytter fra Steinkjer er det ikke fordi jeg mistrives her. Sørvisen og god hjemmesykepleie, samt gode venner og gode naboer  gjør godt å bo i Steinkjer.