mandag 16. juli 2018

Den gode klemmen




Det finnes mange gode klemmer, men Stiklestadklemmen ligger helt i toppskiktet. Det er klemmene som utveksles når det er et år siden sist vi møttes. På et år har mange opplevd både vonde og gode hendelser. Da er det godt å se hverandre igjen, kjenne at man er velkommen. Du kjenner klemmen lenge før den skjer. Du ser det i øynene til den som kommer mot deg. Stiklestadklemmen inneholder så masse. –Takk for sist. – Godt å se deg. – Jeg er så glad for at du kom i år også. -Jeg vet du har opplevd tunge stunder, men gled deg her med oss i noen dager nå. Nyt øyeblikket når den kommer. Den skal vare noen sekunder og skal gjerne inneholde et par klapp på ryggen. Det er godt å se at gamle deltakere stikker innom og har med seg Stiklestadklemmen, Stiklestadklemmen er godklemmen sin det. Den finnes i forskjellige former, omtrent som strøet på softisen. Mann til mann klem, kvinne til kvinne klem og kvinne til mann klem, øyeklemmen, den som sier at jeg har lyst til å klemme, men er usikker på om du vil. Ikke vær redd, alle tåler en Stiklestadklem. Den varer lenge etter at du har fått den. Den kan vare langt utover høsten for noen. Den kan legge seg på minnet og strømme opp i hjertet når du tar den fram. Nå høres jeg sikkert forelsket ut og det er jeg, men det er i den gode klemmen. Den som overgår en sommerdag og rydder plass i kroppen og sier – Du betyr noe for meg. Du betyr noe for miljøet. Klemmen er den viktigste delen av det sosiale limet på Spelet. God klem.

søndag 15. juli 2018

Jeg blir så eitrende irritert!!!



Har du noen gang hatt slike ID-bevis som du henger i en snor rundt halsen? De har et bilde av deg på forsiden og gjerne noe tekst. Slike har vi på Spelet for å vise hvem vi er og for at vi skal kunne gå fritt på området. Jeg har slike på jobb også og ofte på kurs. Baksiden er gjerne hvit uten tekst. Hvorfor i all verden har disse kortene en tendens til å snu seg slik at den hvite siden vender ut? Hvorfor kunne de ikke trykt bildet på den andre siden, slik at det blir rett? Hvorfor skjer dette? Jeg prøver å lure kortet ved å henge det feil vei når jeg tar det på, men tror du at det snur seg da? Aldri. Jeg vet at kortet hater meg og det er gjensidig. Tenker å skrive «snu kortet på baksiden», men da kan jeg risikere at noen svenske venner blir stående der å snu kortet hele tiden.  Jeg blir gal av det endevendte kortet. Gjorde derfor en forundersøkelse. Det viser seg at kortet snur seg oftere hos menn enn kvinner, spesielt barmfagre jenter. Det bør det forskers mer på. Helt sikkert noe for Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. De har sikkert samme problemet med sine ansatte. Og ja, det er et helseproblem. Jeg blir så eitrende forbanna på at jeg ikke finner ut hvorfor det snur seg. Pulsen stiger, svetten siler og jeg får blod på tann.

lørdag 14. juli 2018

Stiklestadist


Det dogger på brilleglasset og varmen fra teen glir nedover halsen. Klokka er snart ett om natten. Jeg sitter og oppsummerer første dag på årets Speløvelse. Hvorfor gjør jeg dette år etter år, mens andre drar på ferie til utlandet eller i bobil rundt i landet? Jeg kunne svart at det er billigere å være hjemme. Jeg kunne svart at jeg ikke liker å dra rundt alene, men ingen av disse svarene er rett.  Jeg er bitt av Spelbasillen og har man først blitt utsatt for denne smitten så tar det noen år å bli kvitt den. Denne basillen er satt sammen av mange farlige og vanedannende enzymer. Det største heter vennskap på tvers av sosiale lag og bakgrunn. Det er godt å være på Spel både i sol og regnvær. Det er spennende å se hva regissøren og koreografen har funnet på til oss i år. Det er spennende å se om Kongen glir inn i spelmiljøet. Det er spennende å oppleve at proffe skuespillere og amatører greier å bygge opp en forestilling som gir noe til tilskuerne og ikke minst de mange kritiske øyne og ører som sitter i salen hvert år. Vi i hæren vinner helt sikkert ikke slaget. Da ville det ikke vært noe Spel, men vi vil gjerne vinne hjertet ditt. Du som spent sitter i den store salen og har forventninger til oss. Vi er mange, men har plass til flere. Det å få lov til å være med på alle spels mor er noe alle skulle unnet seg i løpet av livet. Det er noe du kommer til å huske og er du heldig, så biter basillen deg og årene går. Du har blitt en Stiklestadist.

torsdag 14. juni 2018

Alle vonde ting er 9

Det sies at alle gode ting er tre. Det gjelder ikke vonde ting. Det er for min del 9 eller 10. Jeg får ikke avsluttet boken jeg holder på å skrive om helsevesenet og det å være pasient. Jeg trodde foten ville bli bra etter den 8. sykehusinnleggelsen. Nylig fikk jeg beskjed om at alt må starte på nytt. To store kompliserte nye operasjoner og lange sykehusopphold fra høsten. Rullestol, krykker, opptrening, borte fra jobb og ikke minst borte fra verdens flotteste hobby geocaching. Får trøste meg med Lego. Jeg skal i alle fall bruke sommeren til å ferdes i by, fjell, skog, familie og på scenen om det går. For dere som likte rehabiliteringsbloggen, så må jeg vel børste støvet av den etter hvert. Denne gangen har St. Olav tatt over stafettpinnen. Jeg har gjennom disse tre og et halvt år siden første operasjon lært meg at humor og galgenhumor gjør livet litt lettere, så den løypa har jeg tenkt å fortsette med. Jeg vet inderlig godt at dette ikke er verdens undergang, selv om jeg kanskje i verste fall må betale for en sko ekstra i framtiden. Det går sikkert bra. Om noen kjenner noen som vil ha høyresko størrelse 45, så si ifra. Greit å være forberedt. Ja, ja, sånn går nå sommeren! Ønsker alle en god sommer, spesielt de av mine venner som har adskillig verre diagnoser å stri med. Tenker på dere.

tirsdag 5. juni 2018

Politiker

I dag har jeg vært politiker. Det var jammen lett. Det var bare å sitte på en stol og lytte så godt man kunne. Jeg har altså vært med å bestemt litt i Steinkjer. I grunnen en artig opplevelse, bortsett fra språket da. Strukturelt tverrfaglig oppfølgingsteam. Det er jo innlysende hva det betyr, men ikke for en stakkars statsansatt kommunikasjonsrådgiver som jobber med klarspråk i Staten. Kikker rundt meg og ser om det er andre som lurer på det, men det ser ikke slik ut. Jeg får skylde på at jeg er førstereisgutt, tross lang fartstid i samfunnet. Jeg har altså vært med og stemt. Sitt rolig om du er enig, rekk opp handa om du er uenig. Fikk handa i været en gang, men det var fordi leder plutselig la inn trim i møtet og byttet regler. I og for seg smart trekk i et Hovedutvalg for helse. Jeg  må bare innrømme at jeg er vara og det var første gang jeg hadde anledning til å møte, men har studert helsevesenet svært godt de siste tre årene, så ingen skal si jeg ikke gikk til valg på et godt helsegrunnlag. Et strukturelt tverrfaglig sykehus og institusjonsopphold. Jeg synes alle politikere som jobber med helse skulle vært innlagt i ny og ne. Nå har jeg et år igjen av perioden, så statistisk sett blir det ikke flere møter på meg. Det var altså mitt første møte, der jeg traff tverrfaglige politikere i et strukturert møtemiljø og jammen var de trivelige alle sammen, Ikke bare trivelige, men jeg traff igjen gamle kjente og jeg slapp unna å jobbe med klart språk i Staten. I morgen blir det å sette seg i byråkratstolen igjen.

onsdag 4. april 2018

En hoppende glad hund

Hver dag og hver gang jeg kommer hjem etter å ha vært ute i mer enn 10 minutter møter jeg en hoppende glad hund når jeg kommer inn døra. Gjensynsgleden er stor. Han har ingen klokke som sier at det bare er 30 minutter siden han så meg sist. Det er trivelig å bli møtt slik, glade hundeøyne og en logrende hale. Han finner det beste han vet, en taustump som han gir meg eller han danser seg bort til døra for å få en av tisseturene sine. Han vet godt hva ordene tur, tisse eller kjøre bil betyr. Da kan jeg ikke få på meg skoa fort nok. Så tenker jeg, ingen mennesker møter meg slik. Og det er egentlig litt bra også for jeg hadde vel synes det var litt i overkant at noen hoppet opp og ned foran meg og danset rundt og prøvde å slikke meg i ansiktet. Kunne ha vært med på noe av det om det var 300 millioner i Lotto, men ellers ikke. Likevel er det verdt å merke seg hvor godt det er å komme hjem til noen som venter på deg, enten det for min del er en hund og for andres, kanskje et menneske. Det gjør dagen litt gladere.

onsdag 21. mars 2018

Barnehage, retorikk og politikk og sånn...


Barnehage blir Stortinget kalt.  Noen vil vel kunne si at det er en krenkelse mot norske barnehager. Det er ikke lett å kommunisere under slike forhold. Ord og meninger blir tolket og vridd alt etter hvor man står selv, også i sosiale medier. Argumentasjonen der er like barnslig som Stortingsbarnehagen, med sverting av de som legger ut sine meninger, dersom man ikke mener akkurat det samme som den som svarer. Jeg er litt rystet over at folk med lang samfunnserfaring og som har hatt solid politisk erfaring lar seg rive med i en argumentasjonsrekke som ender opp i «dumme deg som mener det». Listhaug sier hun føler dette som en heksejakt. Det er ikke vanskelig å skjønne at med det presset så kan det føles slik. Følelser er noe man eier selv og vi andre kan ikke motsi vedkommende på det, på samme måte som vi andre har følelser og uttrykker oss deretter. Jeg ville for så vidt ikke brukt ordet heksejakt om press mot meg selv. Det er jo litt av en innrømmelse. Ok, ser den. Det var et barnslig innspill i debatten fra min side og da er jeg vel en del av hylekoret jeg også, så da får nettrollene bare kaste seg over meg. De er jo som kjent gode seriøse debattanter.