Akvarium

 

I ettermiddag ringte en venninne og fortalte at de hadde lekkasje i akvariet. Det fikk meg til tenke på da vi hadde akvarium. Vi hadde en god del forskjellige arter. I butikken hadde de en spennende sak. En elektrisk ål. Den ville vi ha, men vi forsikret oss om at den ikke gav støt når det skulle rengjøres. Det trodde de ikke, men de var ytterst forsiktig da vi fikk ålen i en pose. Vel hjemme ble Ålbert  plassert i akvariet. Vi hadde fått en elektrisk ål med mer energi enn kaffetrakteren. En dag fikk han det for seg at de andre fiskene trengte litt “spenning i hverdagen”.

Med et glimt i øyet (og et gnist i halen) sendte han ut et lite støt mot gullfisken Gulla. Hun spratt som en popcornkjerne ut av vannet og fikk frisyren til å stå rett opp. Hun ble liggende opp ned. Ålen lo så vannet dirret. Snart fikk slørhalen Sverre fart som en torpedo, og algeeteren Alf ryddet hele bunnen på rekordtid. Morgenen etter var akvariet fullt av ryggsvømmere. En fornøyd elektrisk ål lå på vakt i et hjørne klar til å angripe så raskt den kunne. Hadde det vært i dag med strømpriser høyt oppe i skyene. Kunne kanskje energien blitt utnyttet. Ålbert visste ikke at det var hans siste dag i akvariet.

Sjokkpris

 Jeg kunne lese i avisen i dag at vi våkner til en sjokkpris på strøm. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg våknet av lyden til mobilen som sa ifra at nå må du stå opp. Så lurer jeg på om sjokkpriser er svært høye eller svært lave. Jeg tør nesten ikke åpne øynene i tilfelle jeg skulle få øye på noen høye priser. Tror jeg skal kunne takle lave priser ganske greit. Om jeg skulle få et prissjokk på grunn av lave priser tror jeg at jeg vil stå han over. Får du sjokk gjelder det å få beina høyt slik at du får mer blod til hjernen. Dersom du ser en person inne i matbutikken eller at en mann ligger ved siden av bensinpumpen med beina høyt, er det bare fordi de har vært på kurs hos Røde Kors og lært om sirkulasjonssvikt eller sjokk. Midt i alt sjokket fant jeg en løsning. Jeg begynte å le. For når alt er dyrt, er latter fortsatt gratis. Så jeg lo meg gjennom strøm, bensin og brødpriser og skrev dette blogg innlegget. For noen ganger må man bare ta sjokket med et smil og en kaffekopp. Skulle du finne en bevisstløs mann ved siden strømtavlen, slå av strømmen før du gir førstehjelp og ikke minst for å spare strøm.

AI pest og plage eller et fantastisk verktøy

Jeg liker å prøve ut nye verktøy. Alt som er nytt har lett for å bli til en konflikt mellom de som vil prøve nye metoder og de som ønsker å beholde det gamle. AI/KI er eksempel på det. Jeg fant et dikt som moren min har skrevet og overlot AI til å lage en komplett sang av diktet. Du kan høre sangen ved å følge linken nedenfor. Nye verktøy kan skremme oss. Da telefonen kom ble det sagt:

Fin oppfinnelse, men hva i all verden skal vi bruke den til?

Ja, hva i all verden skal vi bruke den til? Jeg tror vi vil oppleve at det samme kan sies om AI. Ser at frontene bygger seg opp og at de gamle gode steintavlene er truet. Noen mener det er helt forkastelig å bruke slike verktøy. Andre ønsker AI hjertelig velkommen. Så langt i dette innlegget har jeg ikke brukt AI, bortsett fra bildet. Jeg er storfornøyd med alle mulighetene jeg har til å lage tegninger og bilder som passer til teksten.

Kunstig intelligens har på kort tid gått fra å være et futuristisk fenomen til å bli en naturlig del av hverdagen. Den skaper debatt, nysgjerrighet og noen ganger frustrasjon, men først og fremst åpner den dører vi knapt visste fantes. Så la steintavlene, penn og blekk, blyant, manuell og elektrisk skrivemaskin, få fri. Kanskje du kan skrive et håndskrevet brev til en du er glad i. Det kan ligge mye kjærlighet i det håndholdte ord.

Spørsmålet er ikke lenger om vi skal bruke AI, men hvordan vi gjør det på en måte som er trygg, nyttig og meningsfull. For noen oppleves teknologien som en trussel, for andre som en kreativ superkraft. Sannheten ligger ofte et sted midt imellom.

For å lage denne sangen har jeg lagt inn teksten fra mors dikt "Stubben". Jeg valgte sjanger. Trykket "lag sang". Et minutt senere fikk jeg resultatet. Jeg regner meg selv som ganske flink med ord, men å sette musikk til en tekst hadde vært totalt fiasko. Derfor hadde jeg stor glede av å få til en sang av diktet til min mor. Musikere river seg kanskje i håret når jeg sier det slik. Jeg for min del lurer på hva de store miksepultene i studio inneholder? Kan det være verktøy for å forbedre resultatet?

 Stubben

Flaks eller uflaks

 

Av og til får jeg høre at jeg har hatt maksimalt uflaks som måtte amputere en fot og etterpå få Parkinson. Som om ikke dette var nok, så fikk jeg en kreftdiagnose. For det første tror jeg ikke det har noe med flaks og uflaks å gjøre. Skulle det likevel være slik, så kan det jo hende at det noen mener er uflaks for meg, slettes ikke er det. Jeg vil si jeg har kjempeflaks som bor i Norge når uhellet er ute. Jeg får dekket utgifter, gratis sykehus og god oppfølging hele veien. Jeg har tilpassede proteser og helsevesenet følger opp med hyppige kontroller. Foreløpig bor jeg i et land der jeg slipper å flykte fra kuler og raketter. Jeg har levd et helt liv uten å mangle mat, klær eller omsorg. Jo, jeg har definitivt flaks. Jeg har venner som bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg har en fin familie og gode naboer. Jeg kan skrive og ytre meg fritt uten å havne i fengsel eller bli drept for mine meninger. Jeg har ikke bare flaks. Jeg har kjempeflaks. Jeg har vunnet 50 kroner i Lotto flere ganger. Jeg har aldri vært arbeidsledig og har hatt mange spennende jobber med gode kollegaer. Derfor betyr ikke en avkappet fot, et snev av Parkinson og en kreftdiagnose at jeg har hatt uflaks.

Kuler, men ingen krutt

Det begynte som en helt vanlig dag hos ergoterapeuten. Jeg skulle bare få justert fotprotesen. En rutinejobb, sa hun. “Dette går helt fint,” sa hun med det beroligende smilet som bare folk med bachelorgrad i tålmodighet har. Så begynte hun å dra.

Og jeg, som hadde planlagt å være tapper og rolig, fikk plutselig en helt ny stemme. “AUUUU!” ropte jeg, så høyt at kaffekoppen på bordet gjorde et lite hopp og landa som et jordskjelv i miniatyr.

Ergoterapeuten stivnet. Hun holdt protesen i hånda som om den plutselig hadde begynt å snakke. Øynene hennes var store som kornsilotanker, og hun sa: “Jeg trodde ikke det gjorde vondt!” 

Noen ganger må man rope “AU!” bare for å minne verden om at man fortsatt har humor – selv når foten er av.

Hevnen skulle være søt. Og det var den. Rommet mitt var pyntet med julepynt, glitter og stas. Veldig søtt. Skjønte at noe var på gang. Når fire pleiere ser på meg og snakker lavt. Da er det meg det dreier seg om. Alle varsellamper ble slått på. Da jeg kom til rommet mitt så jeg at døren var lukket. Den sto åpen da jeg forlot rommet. Noen hadde vært på besøk. Jeg kikket inn gjennom glasset i døra, for å se om noen stod klar til å skremme meg. Da oppdaget jeg julepynten som prydet rommet mitt. Jeg ble vettaskremt. Hvordan visste de at jeg var allergisk mot julepynt?

Høsten er her

 

Siste tone i Reiseradioen  fades ut. Gravemaskinene klaprer av gårde på sine larveføtter. Fellesferien er over. Fuglene har begynt å samle seg i store flokker. Studentene setter seg på tog og fly for å samles i inn- og utland. Vepsen prøver å få siste stikk og er mer innpåslitne og gretne. Årets utgaver av utendørsspel er snart over. Softismaskinene er rengjort.  Det kryr av bærplukkere i skog og hager. Snart overtar jegerne. De som har geocaching som hobby må åle seg gjennom terrenget for å unngå å bli skutt. Hvor ble det av sommeren egentlig? Det var jo nettopp 17.mai. Jeg skulle gjøre så mye, men mye er fremdeles ugjort. Jeg rakk å være med på Spelet om Heilag Olav på min måte. Jeg rakk å ta en kaffekopp sammen med Rakel-Elin som er på gjennomreise en gang i året.  Jeg rakk å ha vondt i ryggen.  Jeg rakk ikke å lese så mye jeg hadde tenkt, men jeg rakk å levere bokmanus til en ny bok en uke før deadline. Jeg rakk og møte masse herlige folk fra Røde Kors og Parkinssonsforeningen. Jeg rakk å møte gode venner fra geocachemiljøet og de herlige folkene som er med i Spelet. Jeg rakk å få være sammen med familie og jeg rakk stort sett å komme meg på do i tide. Selv om en våt sommer er på hell, så kommer mange flotte dager før man må ha pigger under skoene. God høst folkens.

Blomkålsuppe

 

Det merkes godt at kommunen sparer inn der de kan. I dag var det blomkålsuppe med kjøttboller til middag. Noen vil si at det er i minste laget for en voksen sjel. Andre er godt fornøyd når det fulgte med en skive loff. Det var ikke lett å se at det var blomkålsuppe. Så ærlig skal vi være. Så verken blom eller kål i suppa, men den ene kjøttbollen var lett synlig. Dette ble den store debatten ved frokostbordet i dag. Vi vurderte å sende ut en savnetmelding på kjøttbollene som var forsvunnet. Jeg begynte å filosofere rundt måltidet vi nettopp hadde fått i oss.

Det begynner alltid uskyldig. Du står der med et blomkålshode i hånda og tenker: 

- Dette blir sunt, enkelt og elegant. 

Først kommer lukta. Den sniker seg ut av gryta som en blanding av skolekjøkken og bestemors stue anno 1978. Du prøver å overbevise deg selv om at det bare er duften av helse, men innerst inne vet du at blomkål har en viss… personlighet. Den lukter som om den har tenkt seg på fest, men ikke helt vet hva den skal ha på seg.

Så skal blomkålen moses. Det er her du oppdager at blomkål ikke lar seg temme uten kamp. Stavmikseren får jobbe som en vill propell, og plutselig har du et kunstverk på kjøkkenveggen som kunne fått illustratøren Arnstein Saursaunet til å nikke anerkjennende. Men du gir deg ikke. Du smaker. Og der, midt i all kremet kaos skjer det noe magisk.

Blomkålsuppe er nemlig ikke bare mat. Det er et lite stykke trøst. Den smaker som en pause. Som en varm hånd på skulderen. Som et «det går bra» i flytende form. Og med litt muskat, et dryss bacon og et snev av selvironi, blir den faktisk ganske fantastisk.

Så neste gang du står der med blomkål i hånda og tvil i blikket – husk dette: Blomkålsuppe er ikke bare middag. Det er en livserfaring. Og hvis hånden din rister og du søler litt, så er det bare kunst.