Jeg er en ivrig Lego bygger. Sitter akkurat nå med en modell av "Det hvite hus". Det har over 1000 brikker i forskjellige størrelser. Mange veldig små. Flere av dem på størrelse med pillene jeg trykker inn i munnen hver dag. Det er ikke størrelsen jeg tenker på når jeg ser likheten.
Det finnes et parallelt univers under skapet. Et mørkt, støvete rike der piller og legoklosser lever side om side – som to arter som har funnet hverandre i eksil. Alt begynner uskyldig. En liten tablett triller av nattbordet, en legokloss faller fra bordet. De ser på hverandre, nikker stille, og ruller i takt mot friheten under sofaen. Der nede er det ingen mennesker som roper «hvor ble den av?» eller «AU!» etter å ha tråkket på dem. De faller ikke rett ned og blir liggende. De spretter av gårde som kyr som slippes ut om våren. De stopper ikke før de har rullet flere meter og de finner alle smutthull som måtte være i nærheten.
Pillene ligger der og filosoferer over livets mening: «Jeg skulle egentlig hjelpe mot hodepine, men nå hjelper jeg bare støvet med å føle seg viktig.» Legoklossene, på sin side, bygger små festninger av støv og hårstrå. De drømmer om den dagen noen endelig flytter skapet og roper «Der var du!» – som om de har vært savnet, ikke glemt.
Og når støvsugeren kommer forbi, holder de pusten. Det er som en tornado i miniatyrverdenen. Noen blir sugd opp, andre overlever og får heltestatus.
Så neste gang du mister en pille eller en legokloss – ikke fortvil. Du har bare bidratt til å utvide et lite samfunn under skapet. Et sted der alt som faller, finner hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.