Godt nyttår kjære venner og kjente.

Når viseren runder 24.00 i kveld bor vi ikke lenger i Nord-Trøndelag, men i Trøndelag. Det kan man like eller mislike, men da er det en gullalder for alle lærebøker i geografi. Året har gått fort, også i år med flere sykehusopphold og rehabilitering, men regner med at det kanskje kan bli en bedre fot i et samlet Trøndelag når man slipper å trå over en fylkesgrense. Tross skavankene har jeg fått mange fine geocacheturer sammen med gode venner. Den lengste ti Uppsala på nattcaching. Ungene er godt plassert i Namsos, Bergen og Los Angeles og med det sparer jeg på strømutgiftene. De har vært hjemme i jula alle sammen og selv om vi er en delt familie så feirer vi jul sammen. Nå skal det bli godt å komme seg over i 2018. To bøker kan kanskje bli en realitet neste år, dersom jeg og tastaturet er venner. Ønsker med dette alle venner og kollegaer et riktig godt nytt år!

Slangemenneske

Hvem skulle trodd at en mann med min korpus skulle bli et slangemenneske? Ingen med sin forstand godt bevart, men det har jeg altså vært de siste 14 dagene. Slangene stakk meg i armen utallige ganger og sprøytet inn gift som skulle knekke bakteriene som herjer. Giftslangene oppførte seg eksemplarisk i perioder, andre ganger bet de så hardt at jeg trodde blodårene skulle sprekke. Det gjorde de også. Nå har jeg gått over på å bli slangetemmer og lagt slangene på hylla en stund. Trør ikke si for godt, men det håper jeg jo. Gledet meg til å gå over på piller i stedet, men der gledet jeg meg for tidlig. Nå vet jeg hvordan en utslagsvask har det som blir utsatt for Plumborens. Skrekk og bevare min kropp for en opplevelse og den skal vare i en måned. De indre organer har julevask, stoffet er så sterkt at jeg må ha medisiner for å ta medisinene. Pøser på med Biola, burde blitt sponset av Tine, men de har vel nok med å holde skiløperne med ladninger. Ønsker meg Biola i julegave.

Skjært til beinet!

På jobben må vi som andre statlige etater for tiden spare og redusere både på utgifter og gjøremål. Noen mener vi har gått så langt som mulig og skjært inn til beinet. Jeg skal ikke ta opp jobbdiskusjonen her, men dette med å skjære helt inn til beinet føler jeg sannelig at jeg har bidratt med. Ikke bare helt inn til, men også inn i. Så det er en smertefull prosess. Tenkte jeg skulle tilby min ekspertise i så måte. Tenkte det var greit å halte foran og føle på hvordan det er, før resten av gjengen på jobb får samme opplevelse. De i kjøttkontrollen vet kanskje litt om det, mens de som legger nasjonale budsjett sikkert har noe å lære. Det kan fort bli komplikasjoner når man skjærer helt inn til beinet. I know!

Nå kommer det et lite stikk

Det er ingen hemmelighet at jeg er vanskelig å stikke på. Blodårene mine hater nåler og vrir seg unna så godt de kan. På sykehuset måtte anestesien komme og stikke og de lokket dem fram slik at det var mulig å få inn en nål. Så da jeg kom på den nye avdelingen så ble det et ball uten like. Det skal sies at den første som prøvde fikk det greit til, men så ble det rene skiskytterstevnet, bom, bom, bom, men det var jeg som måtte gå strafferundene. Tåler mange nåler så det gikk greit, synes nesten synd på de stakkars pleierne som ikke fikk det til. Det hele minnet meg om trollkjerringa som hadde satt fast nesa i stubben, den ene etter den andre kom og dro. Eneren kom, men fikk ikke inn nåla, toeren kom, men fikk ikke inn nåla, treeren kom, men fikk ikke inn nåla. Nå skal jeg leies ut til medisinsk fakultet som eksamensoppgave for legestudenter.

Sport må være usunt

Jeg er ingen sportsentusiast, men liker å se skiskyting og handball. Likevel blir jeg veldig betenkt når jeg hører hva som feiler en del av dem og ikke minst faren for alvorlige tilstander er tilstede. Hørte nettopp at en av skiskytterjentene fra Russland hadde «is i magen». I tillegg til dopinganklager høres ikke det sunt ut. Litt før hørte vi at en av sprintgutta gikk helt opp i rumpa på mannen foran. Det må de gjerne gjøre, men i beste sendetid er det noe drøyt. Den ene sa jo at han var jevnt oppi der også. Slikt trenger jeg ikke å vite.  For ikke å snakke om de to i kombinert som gikk på en kjempesprekk. Håper de ikke falt nedi. Flere har tatt seg helt ut. Det er jo ikke så rart, ski foregår ute. Noen er en skygge av seg selv. Det må være et mareritt og ganske spesielt i snøvær når sola ikke gir skygge. Det var ikke så mye bedre før i tiden, da kastet flere av skøyteløperne både en og to armer i siste runde. Nå gjorde sikkert ikke det noe, siden det var skøyter, bortsett fra at de sikkert slet med å knytte opp skøytene etterpå.  Så har vi hun som hadde et kanonløp. Hva i all verden gjør et kanonløp i langrenn, er det for å krige om seieren? Det er kanskje det som kalles skiskyting? Hører også at de flyr i bakken. Det er jo tragisk, fly skal være i lufta. Hører også at en av alpinistene hadde store problemer. Gi mannen en psykolog. Jeg hørte også at en av løperne gruset de andre. Ikke rart de andre går sakte når noen gruser sporet deres.

Å advente!

Jeg sitter her og adventer. Adventet besøk fra jobb og de kom med julegodt og lesestoff. Jeg har egen adventskalender både her og hjemme. Skrapelodd og infusjonsvæske. For hver eneste pose med intravenøs  kommer jeg nærmere jula. Egentlig har vi vel glemt hvorfor vi har advent, nå stresser vi i vei med å ordne til jul, finne gaver, åpne kalender og se damehåndball og finalen på Farmen. Damehåndball er synonymt med advent. Nesten hver kveld kan vi litt bortskjemt sitte og se de fantastiske håndballjentene vinne kamp etter kamp. Vi ser gleden som de sprer rundt seg. Nå er det sikkert ikke så vanskelig å være glad når man vinner. Det er mulig de barna som opplever krig og ufred og de av oss som bekymrer oss litt over signalene som blir sendt ut fra mektige menn ikke fryder oss så mye. De går inn i adventstiden med trusler om å sprenge verden i filler. Det er merkelig at av alle de milliarder menneskene på denne kloden, så har de funnet krigshissende mennesker til å styre landet. Kanskje de også har glemt adventstiden. Kanskje har de ingen lysestake til å sette lysene i. Jeg skal uansett sette meg godt til rette i stolen og advente så godt jeg kan.

Sayonara!

Starter japansk i dag. Uttrykket betyr på gjensyn. Jeg reiste fra sykehuset på Levanger i dag og er overflyttet til DMS i Steinkjer. Jeg har sagt takk for meg så mange ganger nå at jeg jeg velger å si på gjensyn. Det kan høres ut som om det er veldig pessimistisk, men for meg er det viktig å legge lista så lavt at jeg kommer over. Det er viktig å komme over lista. Gjentatte riv gjør noe med motivasjonen og troen på at man kommer over i neste forsøk. Det er ikke så mange ukene siden jeg satt inne på personalrommet her jeg ligger nå og holdt foredrag om hvordan det er å være pasient og hvordan jeg opplevde å være her. Jeg sa ha det den gangen. Da trodde jeg ikke at jeg skulle hit på en stund. Nå er jeg her og føler det litt rart. Hva tenker de som jobber her? Hvordan skal jeg takle å være pasient-foredragsholder- og så pasient igjen? Så nå er jeg tilbake på arenaen og kjemper om å komme over lista og merkelig nok, her er det lov med dop.

Sayonara!

Ord for dagen

Med frokostbrettet i dag lå det ved et ark. Ord for dagen stod det på lappen, etterfulgt av en liten fortelling fra bibelhistorien. Jeg husker historien fra barneskolen. Det er rart hvor lenge slike ord sitter i. Kanskje vi skulle ha ord for dagen hver eneste dag. Ikke bare på søndager med et frokostbrett. Jeg er glad i ord. Jeg leker med dem hele tiden. Jeg kan sitte i et møte og flire for meg selv fordi ordet jeg kom på fikk en annen mening enn det var tenkt som. Nylig hørte jeg en foredragsholder som jeg er usikker på om forsnakket seg eller om det var bevist omskriving. Han sa; - Det kommer som julenissen på kjerringa. Smiler enda når jeg tenker på det. Det ble et ord for akkurat den dagen.   Det er godt å ha noen ord å leke med.  Den siste boken jeg skrev var full av ord, masse tull og tøys og handlet om livet bak scenen på Spelet om Heilag Olav. Det ble mine ord for dagen, useriøst, men godt for sjelen og kanskje også for noen rundt meg. Ordene jeg fikk i dag var seriøse og tankevekkende.  Skal ikke sammenligne de to i innhold, men begge gjør noe med meg. Her på huset har de også et ord for dagen, - Æ ska hjølp dæ æ. Fem gode ord som gjør det lettere å komme gjennom dagen. Mitt ord til dem, blir takk.

Tid

Tid har vi nok av. Ja har vi det? Når man sitter slik jeg sitter nå så har jeg all verdens tid. Jeg sitter faktisk bokstavelig talt og ser på tiden. Jeg ser viseren som flytter seg. Jeg ser dryppene fra posen som går i nøyaktig samme tempo, et drypp i sekundet. Det tar så uendelig lang tid å tømme posen. Likevel så går tiden fort. En tid jeg så gjerne skulle brukt til noe annet. Husvask f.eks. Nei, da jeg er ikke blitt tullerusk, bare litt undrende. Det er god tid til å tenke over livet og fremtiden når man sitter slik og kikker på tiden. Det er nemlig ikke en selvfølge at vi kan ta husvasken, bygge Lego, gå en tur, holde på med geocaching eller se på tiden for den saks skyld. Han jeg delte rom med måtte høre tiden komme og gå. Han var blind og lurte på om den svært dyre medisinen han skulle få ville gi ham sjanse til å overleve og kanskje kjøre bil igjen. Det er da man begynner å tenke på alle de sekundene man har brukt opp. Er de brukt på en god måte? Vil jeg klare å bruke de sekundene jeg har igjen på en bedre måte enn de som har tikket av garde?  Jeg bestemmer her og nå at mine gjenværende sekunder på denne jord skal være glade. Jeg skal drømme glade drømmer, slutte å bekymre meg (prøve i hvert fall), smile til verden og nyte hvert sekund, kanskje også tiendedelene, men i motsetning til skiløperne skal jeg neimen ikke skyte foten fram.