Om å vente

Jeg har vært så heldig at jeg får kjøre en serie foredrag for avdelingene jeg har har vært innlagt på i forbindelse med amputasjonen av foten min og boken som kom ut som en følge av observasjoner jeg gjorde. Tenkte du skulle få dele noen tanker om det å vente på ting når du ligger på et sykehus:

Vente bitte litt

Vente på å bli bra.

Vente på å bli behandlet

Vente på skyss.

Vente på prøvesvar

Vente på mat

Vente på stikket i armen.

Vente på besøk

Vente på at medisinen skal virke.

Vente på at posen med intravenøs væske skal bli tom.

Vente på nye runde med intravenøs behandling

Vente på hjelp når du har trykket på knappen.

Vente på å bli utskrevet

Vente på å bli bra.

Nedbør

 

Vi har hatt et fantastisk vårvær her jeg bor, men i morgen kommer regnet. På radioen klager de over at regnet kommer. Tenk om det aldri kom? Det er verdens vanndag i dag og der får vi opplyst at kun en prosent av vannet på jorden er drikkevann. Bør vi ikke da takke værgudene for at de har forært oss friskt vann? Nok en gang har vi trukket vinnerloddet. Jeg kan bare gå ut på kjøkkenet og skru på kranen og få kaldt godt drikkevann uten å være redd for å få i meg mange farlige bakterier. Jeg kan gå inn på badet og inn i en dusj og vaske kroppen. Jeg kan gå på do og trekke ned avlatene uten å måtte finne et hull i naturen å gjøre fra meg. Derfor takker jeg inderlig for at himmelen av og til åpner seg og gir oss mer vann, vasker naturen og gir liv til mennesker, dyr og planter. Takk for vannet.

Min syke fot

Jeg skal ikke be for min syke mor, men min syke fot. Det vil si den er ikke syk lenger. Den bare er ikke. Det medfører at jeg er avhengig av bil om jeg skal noe. Jeg har blått kort og kan parkere nært innganger til butikker og offentlige bygg. Det er bra. Så er vi inne i en tid der drivstoffutgiftene er betydelige. Selv om statspensjonen ikke er dårlig for min del er det andre som har betydelig mindre inntekter og som også er avhengig av bil for å kunne være med på trening, som er svært viktig både for helsa og for det sosiale liv. Vi må kunne delta på like linje med andre i det sosiale liv, organisasjonslivet, dagliglivet og reise på turer som alle funksjonsfriske kan. I Sverige lufter de nå muligheten for å gi kontantstøtte til alle som har bil. Kanskje noe for oss også? Tenker bevilgende myndigheter på at det er noen som er mer avhengig av bil enn andre? Jeg kan ikke si jeg har hørt så mye om det. Er det en tid for vanlige funksjonshemmede folk nå? Eller vil bevilgende myndigheter at vi skal sitte inne og blogge så er det greit for min del, men jeg kjenner flere som sikkert vil dra på kino, trening og være sammen med vanlige folk. Noe å se på for mine journalistvenner?

Gratulerer med dagen

 

Gratulerer med dagen kjære kvinne. Uten dere stopper verden. Tenker mest på de kvinner som i dag er på flukt fra krigens grusomheter. De er kanskje ikke så opptatt av at det er kvinnedag i dag, men deres tårer må ikke renne forgjeves. Jeg gråter med dere. Også de modige kvinnene i Russland som går ut i gatene for å protestere mot en tyrann som fengsler dem for sine meninger. Kanskje kunne hver av disse kvinnene gitt en rose til hver soldat som sikter på dem og deres barn. Selv om det kanskje ikke vises så godt har dere en enorm makt om dere bruker den rett. Jeg vet dere kjemper for alt dere har kjært, så er det opp til oss menn å kjempe med dere. 

Morgenstund

Det har blitt annerledes å våkne til en ny dag. Jeg venter med å se på telefonen om det nye skremmende meldinger fra øst. Jeg gruer meg til den første nyhetssendingen på radio. Jeg later som verden ikke holder på å gå oppløsning, stikker hodet i sanden for å unngå å høre om mennesker som blir drept eller lemlestet. Jeg kikker ut av vinduet og ser våren komme. Jeg ser fuglene som koser seg med utlagt mat og jeg ser solen tine snø. Jeg tenker på de som har bomber som vekkerklokke. Jeg fatter ikke at mennesker kan sove godt når de dreper uskyldige mennesker. Jeg velger å se på skirenn i stedet for krig. Nyhetene blir for voldsomme selv her i en trygg småby i Trøndelag. En by som riktignok ble bombet en gang i tiden, men huset mitt berget. Mennesker flykter i tusenvis. Den største flyktningekatastrofen siden krigen. Er vi forberedt på å ta i mot alle sammen? Jeg tviler på at vi er det i fullt monn, men vi må prøve. Vi får spørsmål om hvorfor Ukrainere er mindre verd enn mennesker som bor i Natoland. Svaret på det er enten ja eller nei, begge med sine forferdelige følger.

Flaks eller uflaks

 Av og til får jeg høre at jeg har hatt maksimalt uflaks som måtte amputere en fot og etterpå få Parkinson. For det første tror jeg ikke det har noe med flaks og uflaks å gjøre. Skulle det likevel være slik, så kan det jo hende at det noen mener er uflaks for meg slettes ikke er det. Jeg vil si jeg har kjempeflaks som bor i Norge når uhellet er ute. Jeg får dekket utgifter, gratis sykehus og god oppfølging hele veien. Jeg har tilpassede proteser der Lindhe Xtend lar meg prøve ut sine supermodeller. Foreløpig bor jeg i et land der jeg slipper å flykte fra kuler og raketter. Jeg har levd et helt liv uten å mangle mat, klær eller omsorg. Jo, jeg har definitivt flaks. Jeg har venner som bryr seg om hvordan jeg har det. Jeg har en fin familie og gode naboer. Jeg kan skrive og ytre meg fritt uten å havne i fengsel eller bli drept for mine meninger. Jeg har ikke bare flaks. jeg har kjempeflaks. Jeg har vunnet 50 kroner i Lotto flere ganger. Jeg har aldri vært arbeidsledig og har hatt mange spennende jobber med gode kollegaer. Derfor betyr ikke en avkappet fot og et snev av Parkinson at jeg har hatt uflaks.