Det har blitt annerledes å våkne til en ny dag. Jeg venter med å se på telefonen om det nye skremmende meldinger fra øst. Jeg gruer meg til den første nyhetssendingen på radio. Jeg later som verden ikke holder på å gå oppløsning, stikker hodet i sanden for å unngå å høre om mennesker som blir drept eller lemlestet. Jeg kikker ut av vinduet og ser våren komme. Jeg ser fuglene som koser seg med utlagt mat og jeg ser solen tine snø. Jeg tenker på de som har bomber som vekkerklokke. Jeg fatter ikke at mennesker kan sove godt når de dreper uskyldige mennesker. Jeg velger å se på skirenn i stedet for krig. Nyhetene blir for voldsomme selv her i en trygg småby i Trøndelag. En by som riktignok ble bombet en gang i tiden, men huset mitt berget. Mennesker flykter i tusenvis. Den største flyktningekatastrofen siden krigen. Er vi forberedt på å ta i mot alle sammen? Jeg tviler på at vi er det i fullt monn, men vi må prøve. Vi får spørsmål om hvorfor Ukrainere er mindre verd enn mennesker som bor i Natoland. Svaret på det er enten ja eller nei, begge med sine forferdelige følger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.