Å ta avskjed er å dø litte grann …

Da var jula over og de håpefulle drar igjen ut i verden. En til Namsos, ei til Bergen, en til Los Angeles og ei god «svigerdatter» til Gardermoen.  Kjenner den lille uroen i kroppen og frykten for at noe skal gå galt prikker meg i ryggen. Det vil helst gå greit, men det er nok vår rolle i livet som foreldre og være litt urolig. Prøver å snu tankene til det de får oppleve hver på sin måte. Forstår hvordan mine foreldre hadde det da jeg dro til sjøs, seksten år gammel på en båt som lå til kai i Cardiff i Wales. Hadde vel knapt satt mine bein i utlandet og det var helt sikkert min første flytur. Det gikk bra, men sjømann ble jeg ikke. Det nærmeste er vel en tatovering, vassent blikk og noe vann i det ene kneet.

Så tenker jeg på alle de som ikke vet hvor familien er, om de lever og om de har det bra. Kanskje sitter en god del av dem og ikke har mat til barna sine der de vugger dem i søvn til den siste hvile. Vi har jammen små bekymringer her vi sitter. Likevel er avskjed å dø litt, man får kjenne på sorgen. Det vi lett glemmer er at akkurat den sorgen representerer også gleden av å ha noen å være glad i. Lett å glemme når tonnevis med jern frakter våre kjære opp i lufta til ulike reisemål.