Penger spart er penger bortkastet.

Nok en gang mislykkes operasjonen. Det er blitt en vane. Tror ikke lenger på at det vil bli bra. Det er likevel ikke tema denne gangen. Tema er medisinsk kompetanse kontra transportkompetanse. Etter operasjonen har jeg fått beskjed om at jeg ikke skal legge vekt på foten og at den skal ligge høyt, såret skal helst være høyere enn hjertet. Det betyr i praksis seng. Jeg må ikke komme borti fikseringen av foten, noe som er umulig, men det er likevel beskjeden fra medisinsk hold, samt fysioterapeut. Alt dette ble nøye ivaretatt på sykehuset. Så må jeg overflyttes til annen avdeling i Steinkjer. Det er 120 km å kjøre. Da kommer pasientreiser inn og kanskje også ledelsen ved avdelingen jeg ligger på og overprøver de medisinske beskjedne. Jeg får verken ambulanse eller rullestoltaxi, noe som ville ivaretatt skaden i foten og sikret de. Tilbudet ble i baksetet i en drosje, sittende sidelengs, med beinet ned. I tillegg skulle det vært med tre pasienter, To måtte stå igjen. Det samme måtte rullestolen min. Det var en smertefull tur med bankende bein. I tillegg var det en tur med minimal sikring i forhold til hendelser med sikkerhetsselen feilplassert. Det er veldig spesielt at avdelingsledelsen eller pasientreiser overprøver det medisinske. Nå har jeg holdt på i 4 år for å prøve å få orden på en fot. Jeg har fått beskjed om at dersom de ikke lykkes nå er faren for at foten må fjernes til stede. Det bryr altså ikke den administrative delen seg en døyt om, til frustrasjon både for meg og det medisinsk faglige miljøet. Det er ikke så farlig om pasienten ikke blir bra, bare vi kan spare penger på transport. Bare underveis fra Trondheim til Steinkjer ble drosjen kalt opp flere ganger for å ta med flere passasjerer. Kom fram hel, men sliten. Onsdag er det retur og jeg tipper de bruker samme metode.