Fysioterapi for sjelen

Ei ung kvinne står ved siden av senga mi. Den vakre unge kvinnen er bekymret. Hun har den blå overdelen på som indikerer at hun er fysioterapeut. Hun sier, vet du hva Kjell. Dette er et flott sykehus, men de finnes ikke hjelpemidler her, vi mangler masse utstyr som skal kunne hjelpe deg. Jeg fikk ikke sove i natt fordi jeg lå og tenkte på deg og på hvordan vi best kan hjelpe deg. Vi har ikke forstøtter til rullestolen, slik at vi ikke får til å ha benet hevet slik legene vil. Jeg finner ikke elastiske band slik at du kan gjøre øvelser.  Det er så frustrerende. Jeg ser hun er bekymret og lei seg. Jeg blir glad, selv om jeg burde bli bekymret. Glad fordi jeg ser ekte omsorg fra en ung fysioterapeut som har et inderlig ønske om å gjøre en best mulig jobb. Gjøre det best mulig for meg som pasient.  Det bygges band mellom oss. Jeg får stor tillit til henne. Hun er nok på alder med min egen datter. Tankene går til henne. 

Møte med fysioterapeutene etter en operasjon er ofte kortvarig. Noen ganger har det føltes som bortkastet, de rekker innom en eller to ganger. Slik er det ikke nå, selv om ikke dette er en rehabiliteringsenhet der fysioterapi har hovedfokus.  Jeg fortalte Silje dagen etter at jeg satte stor pris på omtanken hennes og at jobben hun gjør for at jeg skal ha det bra er unik og verdt mer enn hver eneste styrkeøvelse. Sjelen trenger også fysioterapi.