Ordtak

Jeg har laget mitt eget ordtak i dag. Det bare datt ned i hodet mitt mens jeg satt på et møte og hørte på en orientering og et resultat som var veldig bra.  Jeg tenkte på det å nå toppen. Jeg leker alltid med ord. Hjernen min trives med det. Noen ganger blir det morsomt, andre ganger platt, noen ganger gir det ettertanke og noen ganger sjokkerer det de rundt meg, men jeg slutter aldri med den aktiviteten. Det er artig å leke med ord, bryte de ned til andre betydninger, vrenge og vri på setninger og overraske andre med små rare setninger. Noen ganger bare ramler de ut av munnen før jeg egentlig hadde tenkt å si noe. Noen ganger skjønner jeg ikke dobbeltbetydningene før de renner ut. Å tenke før jeg snakker kan være en prøvelse. Tror jeg har arvet det fra moren min. Hun snakket ofte baklengs og hun hadde evnen til å le av seg selv og det som kom galt ut. Tilbake til ordtaket: - Nå kan det bare gå en vei, sa gutten. Han fikk bare seksere på eksamen. Er ikke det et deilig pessimistisk ordtak?