Kjøkkenet

Jeg har blitt en racer på kjøkkenet. Fort inn og fort ut. Kan koke vann, men er litt usikker på hvor lenge det skal koke. En fordel med å ha sykdommen Parkinson er at jeg blir en kløpper til å røre i sausen mens den koker opp.
Jeg hadde sett nok matprogrammer til å være overbevist om én ting.. Jeg kunne lage gourmetmat. Jeg hadde til og med kjøpt meg et forkle med teksten «Masterchef in progress». Problemet var bare at det var mer «progress» enn «master».

Det begynte med egg. Jeg skulle lage omelett. Enkelt, tenkte jeg. Men da jeg slo det første egget mot kanten av bollen, traff  jeg med så mye entusiasme at halve skallet ble med i røra. Det andre egget landet på gulvet. Det tredje traff katten. Nå har jeg ingen katt, så det gjorde ikke noe.

«Ingen grunn til panikk,» tenkte jeg og grep vispen. Jeg vispet med en energi som kunne ha startet en liten tornado. Jeg er usikker på om jeg hadde tatt for mye tran eller om det var Parkinson som bisto. Omeletten ble mer skum enn mat.

Så kom stekepanna. Jeg skrudde på full varme. Jeg tenkte «det går fortere da». Et minutt senere sto jeg i en sky av røyk, og brannalarmen sang sin klagesang. Jeg viftet febrilsk med et kjøkkenhåndkle, mens naboen så på meg med et uttrykk som sa: Du burde ikke få lov til å bruke ild.

Da jeg endelig fikk kontroll, serverte jeg det som mest minnet om en forkullet pannekake. Jeg smilte tappert, tok en bit og tenkte med tårer i øynene: «Kanskje jeg skal begynne med salat.» Nå har jeg fått meg komfyrvakt.