En usedvanlig vanlig mann

Gratisbilde fra nett. Morten Svartveit

 Det har vært en fantastisk dag. Til og med sola spilte på lag. Jeg var invitert av spelkongen til å drikke kaffe. Vi "Okkuperte" et bord i restauranten og pratet om løst og fast. Vossinger begge to. Vi var på "Heimebane". Skal du treffe ett vennlig menneske i år, er dette mannen å treffe. Det er ikke hver dag spelkongen tar seg tid til å snakke med en underlig mann som har tatt på seg å være "Krigskorrespondent" i Spelet om Heilag Olav. I nesten en og en halv time gikk praten som bare stoppet opp når jeg setter komma og punktum. Det er en imponerende CV denne mannen kan skilte med. Det ble en del teater, film og tv-serie prat. Ikke et øyeblikk mistet han fotfestet. Der slet jeg mer. I de årene "krigskorrespondenten" har herjet med kongerekka har det aldri skjedd at en spelkonge har brukt så mye av sin tid på en som driver med tull og vas. Det var som å møte en god gammel venn. Morten er en gavepakke av kongelig selvironi, teatralsk tyngde og akkurat passe mye glimt i øyet. De som har gitt ham rollen har gjort en flott jobb. Ikke fordi han fikk krona, ikke fordi han fikk sverdet, og ikke engang fordi han fikk egen stol i garderoben. Nei, fordi Morten straks innførte sin egen kongelige tradisjon:

Det ærbødige nikket.

Han hilste på liten og stor. Han la mye vekt på å se folk. Han nikket til folk. Det er en god følelse. Hirden begynte å nikke tilbake, mest fordi de trodde det sto i manus. Magnus, koreografen, prøvde å stoppe det, men etter tre dager nikket han også, rytmisk, i takt, som om det var en del av koreografien. Folk i Verdalen som til vanlig under Spelet rister på hodet, begynte å nikke. 

En dag kom Morten til øving og sa:

«Jeg har tenkt litt. Kanskje vi skal innføre kongelig oppvarming? Den består av tre nikk, ett dypt pust og et lite majestetisk snurr.»

Maren svarte: «Vi skal varme opp, ja. Men ingen skal snurre majestetisk uten at jeg har godkjent det.»

Morten nikket. Selvfølgelig. Publikum begynte å nikke. Først forsiktig. Så ivrig. Til slutt sto hele Stiklestad og nikket som om de var med i en slags historisk versjon av "Stjernestøv".

Takk til Torbjørn som ordnet med skyss og fikk til dette møtet. Takk til Morten for en hyggelig prat som ble delvis offentlig, delvis privat.

Et usedvanlig vanlig menneske.