Tog

AI-generert bilde

Jeg har vokst opp langs Bergensbanen og bodd på forskjellige stasjoner og vokterboliger. Gulsvik og Sokna og et Gudsforlatt sted mellom to tuneller som het Ørgenvika. Det var bare to hus der. Stasjonen og en vokterbolig. Skulle vi noe sted tok vi motorvogna. Den fulgte meg videre i livet også. På Sønsteby ved Gulsvik og til Sokna. Motorvogna ble bussen vår. Det hendte flere ganger at lokføreren stoppet og slapp oss av ved boligen vi bodde. Det skjer ikke i dag og det er vel bra. Jeg husker damp lokomotivene som kom pesende inn på stasjonen der pappa hadde tjeneste. Vi kjente både lokfører og konduktører, i noen tog var det samme mann. For det var bare menn som kjørte tog og jobbet inne på stasjonene. Kjærligheten til tog og jernbane har fulgt meg hele livet. Det har blitt lange togturer og modelljernbane av det. Å ha kjærlighet til tog er litt som å ha kjærlighet til rytmen i verden. Det handler ikke bare om maskiner og skinner, men om bevegelse, lyd og minner Den dype følelsen av å være på vei, av å se landskapet gli forbi mens hjulene synger sitt metalliske refreng. Lukten av olje og metall, lyden av dør som smekker igjen, og den første gangen du sto på perrongen og kjente vinden fra et passerende tog. I toget får man tid til å tenke, lese, drømme. Det er et rom der verden går fort, men du får lov til å sitte stille. Tog binder steder sammen, men også mennesker. Det er en linje mellom by og bygd, mellom fortid og nåtid. Lokomotiver og motorvogner har sin egen skjønnhet fra de runde frontene på gamle NSB‑vogner til de moderne linjene på dagens tog. Kjærlighet til tog er kjærlighet til tempoet som passer livet, ikke for raskt, ikke for sakte. Det er å se naturen og teknikken samarbeide, og å vite at hver tur har sin egen rytme, sin egen historie.