Amatørene våkner

De proffe amatørene, sammen med erfarne skuespillere skifter ham fra å være sjåfør til å bli hirdsjef,  andre er lærere, montører, skoleelever, studenter, pensjonister og kommunalt ansatte. Alle frivillige som brenner for Spelet om Heilag Olav. Noen bruker hele ferien for å delta og leve seg inn i en snart tusen år gammel historie. Den fantastiske frivilligheten som får hele greia til å gå rundt, som et slags historisk dugnads‑tivoli med sverd, svette og kaffe på termos.

Kongen skinner, men det hadde han ikke gjort uten frivilligheten og da snakker jeg ikke bare om de som er på scenen, men i høyeste grad alle som jobber for at akkurat årets forestillingen skal bli best mulig. Både synlige og usynlige frivillige. Det er de frivillige som egentlig har hovedrollen.

For uten frivillige hadde Spelet vært:

• én mann med sverd,

• én mann med manus,

• og en publikummer som egentlig bare kom for å kjøpe vaffel.

Han som står bakerst i slagscenen og roper «HÆ!» litt for høyt. Han som tar rollen så alvorlig at han øver på å falle dramatisk i hagen hjemme. Han som egentlig skulle være “mann nummer 14”, men som lever som om han var hovedrolle. De frivillige er der når solen brenner i hjelmen og når himmelen åpner seg og publikum begynner å se ut som våte sauer, står denne frivillige der med et smil og sier: «Det e’ berre litt væte, det høre med!» Og på mystisk vis blir alle litt gladere. Og vi har noe å snakke om i årevis framover. Vi husker tordenværet, regnskyllene, den brennende heten, tabbene til skuespillerne og festene (sistnevnte husker vi kanskje ikke så godt).