Bergenser

AI generert bilde

 Jeg traff en bergenser nylig som sa han hadde god skjeggvekst. Jeg som trodde at de ikke holdt kjeft så lenge at det grodde. Det var derimot en gang en bergenser som het Magne, og Magne hadde én stor sorg i livet: Han fikk aldri skjegg. Ikke antydning. Ikke dun. Ikke engang et enslig hår som kunne gi håp om framtidig skjeggvekst.

«Det er genetisk,» sa folk. «Det er hormonelt,» sa legen. «Det er fordi du aldri holder kjeft,» sa bestekompisen hans.

Og det var kanskje det mest presise.

For Magne snakket. Han snakket som om ordene var en form for livsviktig ventilasjon. Hvis han var stille i mer enn tre sekunder, begynte han å riste som en kaffetrakter som manglet vann. Han snakket til folk, til hunder, til busser, til heiser, til brødskiver. Han snakket til skjeggoljen han kjøpte på tilbud. Han snakket til speilet. Han snakket til skjegget han ikke hadde.

«Kom no ut, då!» sa han hver morgen. «Eg har kjøpt balsam og alt!»

Men skjegget kom aldri. En dag gikk Magne til en barberer for å få profesjonell hjelp. Barbereren så på ham, strøk seg i sitt eget majestetiske skjegg og sa:

«Du må gi skjegget ditt ro. Stillhet. Fred. Du må slutte å snakke.»

Magne ble helt bleik. «Slutte å snakke? Eg? Det er jo som å be Ulriken om å slutte å være fjell!»

Men han prøvde. Han satte seg ned hjemme, tok et dypt pust, og bestemte seg for å være stille i fem minutter.

Det gikk nøyaktig ni sekunder.

Så spratt han opp og ropte: «Eg klarer det ikkje! Eg får abstinens! Eg må sei noko!»

Og akkurat da, i det øyeblikket han ga opp, skjedde det noe. Et lite hår, knapt synlig, stakk seg fram på haken hans. Som en forsiktig speider som ville sjekke om verden var trygg.

Magne ble rørt. «Sjå! Eg har fått skjegg!»

Håret så seg rundt, hørte Magne ta en ny monolog om hvor fantastisk dette var, og trakk seg umiddelbart tilbake.

Det var det siste han så til det.