Skogsstien

Du har sikkert opplevd og gå på en stille skogssti. Det er bare et svakt sus fra vinden som rusker litt  i toppen av trærne. Stien du går endrer seg når du går tilbake. Kanskje har det gått spennende dyr på den samme stien. Kanskje møter du en annen turgåer og dere tar dere tid til en prat. 

Stien fortsetter, og du merker at den stille skogen ikke bare er et sted. Den er en tilstand. Når du går der, er det som om verden legger seg litt flatt, som om alle de skarpe kantene du bar med deg hjemmefra blir rundere. Du går ikke lenger på stien, du går i lag med den. Du får tid til å tenke.

Et sted mellom to gamle furuer kjenner du at noe har endret seg. Det er ikke dramatisk, bare en liten forskyvning i stemningen. Som om skogen har bestemt seg for å vise deg noe nytt. Kanskje er det en fugl som letter fra en grein du var sikker på var tom. Kanskje er det en duft av fuktig mose som du ikke la merke til før. Kanskje er det bare stillheten som blir litt dypere, litt mer fortrolig. Og så, nesten alltid kommer det øyeblikket der du stopper opp. Ikke fordi du må, men fordi skogen ber om det. Du ser ned på stien, og den er ikke helt lik som da du gikk motsatt vei. En kvist ligger litt annerledes. Et spor du ikke så i sted har dukket opp. En liten tue har reist seg som om den vil si: "Her er jeg."  

Kanskje turgåeren du møtte smiler litt bredere enn folk gjør i byen. Kanskje sier dere bare «hei», men det er et ekte hei, et hei som betyr: «Vi deler dette øyeblikket.» Kanskje blir det en prat om ingenting og alt, været, stien, livet som går sin gang.

For på slike stier er det forbudt å ha det travelt. Det er som om skogen selv har satt opp et usynlig skilt:

«Her går vi sakte. Her får tankene tid.»

Og når du til slutt vender tilbake til der du startet, er det ikke bare stien som har endret seg. Det har du òg. Litt roligere. Litt mer til stede. Litt mer i takt med alt som vokser, puster og lever rundt deg.