Ferie

Du trodde kanskje  at vi pensjonister ikke har feriefølelse, men det har vi. Da kommer besøkene. Da kommer minnene. Det er noe eget med feriedagene. De kommer alltid litt senere enn man skulle ønske, men når de først er her, faller skuldrene ned, tempoet roer seg, og verden får litt mykere kanter. Ferie er ikke bare fri fra jobb, det er fri til å være. Til å puste. Til å kjenne etter.

Jeg liker den første morgenen best. Den der man våkner uten alarm, og kroppen selv bestemmer når dagen skal starte. Kaffekoppen smaker annerledes da, litt mer som en belønning enn en rutine. Man sitter gjerne litt lenger ved bordet, ser ut vinduet, lar tankene vandre uten mål og mening.

Ferie handler også om de små øyeblikkene. En tur langs en grusvei som lukter solvarm skog. En is som smelter litt for fort. En bok man endelig får tid til å åpne. Samtaler som ikke haster. Latter som kommer av seg selv. Kanskje til og med en liten middagslur av den typen man aldri får tatt ellers.

Og så er det menneskene. Familien, venner, naboer, de man kanskje ikke ser nok i hverdagen, men som plutselig får plass igjen når kalenderen er tom. Ferie gir rom for å være sammen på en annen måte. Litt nærmere. Litt varmere.

Til slutt kommer den stille takknemligheten. Den som sniker seg inn når man kjenner at man faktisk trengte dette. At man er heldig som får oppleve dager uten krav og forventninger. At livet, midt i alt som kan være tungt, også har plass til lys, ro og glede.

Ferie er en pause. Men det er også en påminnelse om at vi trenger tid til å leve, ikke bare fungere.