Språk og nye landsmenn

 Vi som også har diagnosen Parkinson kan snøvle en del og være vanskelig å forstå. Sliter med det jeg også. Det nytter ikke å bli sint. Vi snakker ikke tydeligere av den grunn. Jeg er lært opp til å være veldig tolerant overfor våre nye landsmenn og ønsker dem hjertelig velkommen til landet vårt. Det jeg sliter med er at noen som ikke forstår norsk eller at de tror de snakker norsk. Ikke kan de engelsk heller. Jeg vil jo være høflig og late som jeg forstår. Det er en dårlig løsning for begge parter. Når jeg får et knekkebrød med brunost, tomat og majones er det fordi jeg har svart feil på et spørsmål om hva jeg vil ha på av pålegg. Når ikke språket er på plass og vedkommende i tillegg snakker lavt og mumler blir det svært vanskelig å være både pasient og helsepersonell. Jeg vil gå så langt at det er på grensen til uforsvarlig å sende ut noen til pasientene som ikke kommuniser. Det er egentlig respektløst for alle parter. Kanskje det er den begynnende eldrebølgen som gjør at man trenger flere hender for å få kabalen til å gå opp. Glem bare ikke at språket er en vesentlig del av pleien. Jeg vil gjerne forstå, men når jeg sitter høflig igjen med å ikke meddele at det var ikke det jeg mente. Det må være et språklig minstekrav for å betjene oss pasienter. Sensoren må ikke være bare være en leder som ansetter folk, men med en prøvetid blant oss pleietrengende. Vi hører ikke like godt lenger og noen av oss snakker utydelig.