Blomkålsuppe

 

Det merkes godt at kommunen sparer inn der de kan. I dag var det blomkålsuppe med kjøttboller til middag. Noen vil si at det er i minste laget for en voksen sjel. Andre er godt fornøyd når det fulgte med en skive loff. Det var ikke lett å se at det var blomkålsuppe. Så ærlig skal vi være. Så verken blom eller kål i suppa, men den ene kjøttbollen var lett synlig. Dette ble den store debatten ved frokostbordet i dag. Vi vurderte å sende ut en savnetmelding på kjøttbollene som var forsvunnet. Jeg begynte å filosofere rundt måltidet vi nettopp hadde fått i oss.

Det begynner alltid uskyldig. Du står der med et blomkålshode i hånda og tenker: 

- Dette blir sunt, enkelt og elegant. 

Først kommer lukta. Den sniker seg ut av gryta som en blanding av skolekjøkken og bestemors stue anno 1978. Du prøver å overbevise deg selv om at det bare er duften av helse, men innerst inne vet du at blomkål har en viss… personlighet. Den lukter som om den har tenkt seg på fest, men ikke helt vet hva den skal ha på seg.

Så skal blomkålen moses. Det er her du oppdager at blomkål ikke lar seg temme uten kamp. Stavmikseren får jobbe som en vill propell, og plutselig har du et kunstverk på kjøkkenveggen som kunne fått illustratøren Arnstein Saursaunet til å nikke anerkjennende. Men du gir deg ikke. Du smaker. Og der, midt i all kremet kaos skjer det noe magisk.

Blomkålsuppe er nemlig ikke bare mat. Det er et lite stykke trøst. Den smaker som en pause. Som en varm hånd på skulderen. Som et «det går bra» i flytende form. Og med litt muskat, et dryss bacon og et snev av selvironi, blir den faktisk ganske fantastisk.

Så neste gang du står der med blomkål i hånda og tvil i blikket – husk dette: Blomkålsuppe er ikke bare middag. Det er en livserfaring. Og hvis hånden din rister og du søler litt, så er det bare kunst.