Det begynte som en helt vanlig dag hos ergoterapeuten. Jeg skulle bare få justert fotprotesen. En rutinejobb, sa hun. “Dette går helt fint,” sa hun med det beroligende smilet som bare folk med bachelorgrad i tålmodighet har. Så begynte hun å dra.
Og jeg, som hadde planlagt å være tapper og rolig, fikk plutselig en helt ny stemme. “AUUUU!” ropte jeg, så høyt at kaffekoppen på bordet gjorde et lite hopp og landa som et jordskjelv i miniatyr.
Ergoterapeuten stivnet. Hun holdt protesen i hånda som om den plutselig hadde begynt å snakke. Øynene hennes var store som kornsilotanker, og hun sa: “Jeg trodde ikke det gjorde vondt!”
Noen ganger må man rope “AU!” bare for å minne verden om at man fortsatt har humor – selv når foten er av.
Hevnen skulle være søt. Og det var den. Rommet mitt var pyntet med julepynt, glitter og stas. Veldig søtt. Skjønte at noe var på gang. Når fire pleiere ser på meg og snakker lavt. Da er det meg det dreier seg om. Alle varsellamper ble slått på. Da jeg kom til rommet mitt så jeg at døren var lukket. Den sto åpen da jeg forlot rommet. Noen hadde vært på besøk. Jeg kikket inn gjennom glasset i døra, for å se om noen stod klar til å skremme meg. Da oppdaget jeg julepynten som prydet rommet mitt. Jeg ble vettaskremt. Hvordan visste de at jeg var allergisk mot julepynt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.