En dag i verden

Flere drept i en bussulykke. Flere drept i en kirke i India. Bombe på t-banen. Gassing av barn. Mange drept i jordskred. Mange drept og kroppsrester i ruiner i Syria. Krig og ulykker. Mange mennesker på flukt. Drap i byen min. Jeg ser ut av vinduet mitt, Ikke en sjel å se, våren er i anmarsj. Jeg kikker opp på tv, skadde mennesker, redde mennesker. Jeg kikker ned på foten min.  Det er en bagatell og ventetiden tar jeg i trygge omgivelser. Ingen kuler som suser forbi. Ingen lyd av fallende bomber og raketter. Likevel er det noen likheter, barn som spiller fotball, noen på små flekker mellom sammenraste hus, andre på en plastbane rett ved meg. Sorgen over å miste noen er lik. Savnet er lik. Søken etter et godt liv er lik, derfor reiser noen langt for å finne dette livet. Når de kommer fram opplever mange av dem å ikke være velkommen. Jeg sitter på rehabiliteringsenheten jeg er på og er et ressurssløseri for helsevesenet ifølge en lege. Han har kanskje rett i den store sammenhengen. Derfor er jeg takknemlig for at jeg har et sted å være til sårene gror. Likevel kjenner jeg urettferdigheten overfor de som ikke er så heldig som meg. Jeg kan velge mellom gul og rød saft, vann, tre sorter melk og juice til alle måltid. I Sør-Sudan er det tørke, større enn noen gang. I fellesrommet klager vi over en dag med regn. Livgivende vann. Jeg håper på milliongevinst i Lotto, men ser ikke at jeg for lengst har vunnet den største premien av alle, født i Norge.