Nylig fikk jeg en utfordring som enbeint geocacher. "Gode venner" hadde gjemt cachen høyt oppe i et tre, langt opp i en bratt bakke. Jeg burde ha gitt meg, men aldri i livet om en stabeis som meg ville gi opp når det ligger et plastrør med en logg innenfor 30 meters rekkevidde. Jeg fant en oppgang, klamret meg fast til småtrær og vegetasjon, beit meg formelig fast i røtter og lyng, krabbet på alle fire for å komme opp. Skjønner at noen synes vi geocachere er litt gale. Hadde noen sett meg hadde jeg sikkert blitt lagt inn. Det var det en viss fare for at jeg kunne ellers også, for hadde jeg ramlet ville plastdeler og kroppsdeler fått seg en real omgang. Jeg kom meg opp fant cachen høyt opp i et tre, men der var jeg forberedt og dro fram ei lang stang jeg hadde med. Så var det nedturen. Jeg kunne velge om jeg ville falle de 28 meterne ned den bratte skråningen eller gå en sti ned igjen, for som du skjønner, det var en sti der som jeg kunne gått opp. Den var riktignok bratt men det var en sti. Lærdommen er at det ikke alltid er den korteste vei som er den beste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Useriøse kommentarer blir slettet. Nett-troll kan holde seg i fjellet sitt ellers setter jeg pris på din mening.